Vi taler om Kristus
Forundret over den kjærlighet Jesus tilbyr meg
Artikkelforfatteren bor i Mexico City, Mexico.
En søndag før nadverdsmøtet kom biskopen bort til meg og spurte: “Kan du hjelpe oss å velsigne nadverden?” Jeg svarte at naturligvis ville jeg det.
Jeg gikk og hentet salmeboken min, og så vasket jeg hendene før jeg satte meg ved nadverdsbordet. Jeg åpnet salmeboken, og den første salmen jeg så var “Jeg står helt forundret” (Salmer, nr. 111). Møtet hadde ikke begynt ennå, så jeg begynte å lese den første linjen: “Jeg står helt forundret på grunn av den kjærlighet…” Øyeblikkelig følte jeg intens kjærlighet.
Kvelden før hadde jeg lest i Bibelen om slutten av Jesu Kristi liv – blant annet det siste måltid, Getsemane og hans død og oppstandelse. Jeg så for meg at Jesus ble plaget, slått og latterliggjort av bødlene. Jeg så også for meg at Jesus utførte sitt sonoffer i Getsemane mens hans disipler sov.
Jeg innså at snart skulle jeg velsigne brødet og vannet som symboliserer hans legeme og blod. Nadverden gir oss anledning til å fornye pakten vi inngikk da vi ble døpt, som er å alltid minnes ham, holde hans bud og påta oss hans navn.
Da nadverdsmøtet begynte, hadde jeg alle disse tankene i hodet. Jeg følte intenst at Jesus led på en så smertefull og ufattelig måte at vi ikke kan forstå det. Det slo meg at han utholdt lidelsen på grunn av sin kjærlighet til oss – til meg.
Jeg følte meg så elsket av Herren at jeg ikke klarte å holde tårene tilbake. Jeg følte at jeg ikke var verdig til det Frelseren gjorde for meg. Men jeg følte også at hans kjærlighet til meg er fullkommen. En venn vil sette sitt liv til for sine venner (se Johannes 15:13). Da nadverdssalmen begynte, sto jeg sammen med en annen for å begynne ordinansen.
Vi brettet tilbake den vakre hvite duken som dekket brødet. Da jeg holdt brødet, visste jeg at jeg hadde ansvaret for å bryte det som en del av ordinansen, men jeg nølte. Brødet symboliserer Kristi legeme. Jeg tenkte på soldatene som skadet Herren, og jeg ønsket ikke å bryte brødet. Da jeg brøt det første stykket, tenkte jeg på den smertefulle og ydmykende behandlingen Jesus fikk før sin død – tornekronen, piskingen, lidelsene. Tårene fortsatte å trille nedover kinnene mine mens jeg forberedte brødet.
Så slo det meg at disse smertefulle og ydmykende hendelsene var nødvendige. De var en del av Jesu Kristi sonoffer, og han ofret på grunn av sin kjærlighet til meg og hver enkelt av oss.
Jeg begynte å føle dyp fred og glede. Jeg brøt hvert stykke brød omhyggelig og sakte, vel vitende om at det jeg holdt i hendene mine, skulle bli velsignet og helliget for et spesielt formål og symbolisere noe veldig verdifullt, vakkert og ufattelig stort. Jeg følte det store ansvaret for å utføre denne ordinansen slik at de som deltok på møtet, kunne fornye en pakt med Herren og motta forsoningens velsignelser.
Da vi var ferdige, så jeg brettene fylt med brutt brød. Det jeg så for meg, var strålende og storslagent. Min ledsager holdt bønnen. Aldri før hadde jeg forstått like klart ordene “så de kan ete til minne om din Sønns legeme” (L&p 20:77).
Da jeg spiste av brødet, følte jeg igjen min Frelsers kjærlighet. Jeg følte meg beskyttet, ydmyk og fast bestemt på å gjøre det rette. Jeg ønsket å granske mitt liv og omvende meg fra alt jeg hadde gjort galt.
Jeg er takknemlig til Jesus Kristus for hans kjærlighet til meg. Jeg er takknemlig for at vi kan motta velsignelsene ved hans forsoning: å bli tilgitt for våre synder og få anledning til å vende tilbake til vår himmelske Fader.
Kristus blir hånet av en soldat, av Carl Heinrich Bloch © Hope Gallery