Er du mormon?
Carol A. Bowes, North Carolina, USA
Jeg var langt hjemmefra på en internasjonal konferanse i forbindelse med jobben. Det var mange hundre personer tilstede, men jeg var den eneste fra min delstat og region.
En kveld ble det arrangert en middag for alle deltagerne. Da vi kom inn i spisesalen, fikk hver av oss fire billetter til bruk i baren for å bestille gratis alkoholholdige drikkevarer. Det slo meg hvor lett det ville være for en som var langt hjemmefra, å bli fristet av en slik mulighet og tenke at ingen noen gang ville få vite det. Det var en flyktig tanke, og jeg ga billettene tilbake til personen ved døren.
Under middagen satt jeg sammen med syv fremmede. Jeg drakk vann mens vi spiste, snakket, lo og utvekslet informasjon som ville hjelpe oss i vårt arbeid.
Under frokosten neste morgen møtte jeg en mann som hadde sittet ved mitt bord. Jeg la merke til på navneskiltet hans at han var fra min hjemby – en by jeg ikke hadde bodd i på 35 år. Etter videregående hadde jeg flyttet hjemmefra for å studere og gifte meg.
Da vi snakket om steder og samfunnsbegivenheter vi begge kjente til, spurte han meg om jeg fortsatt hadde familie der. Jeg svarte at jeg ikke hadde det, men at jeg hadde mange gode venner der, og at vi holdt kontakten. Han spurte hvem de var, og jeg begynte å nevne noen av dem.
Etter noen få navn stoppet han meg og sa: “Vent, er du mormon? Alle de du har nevnt, er mormoner.”
Da jeg bekreftet at jeg var en siste-dagers-hellig, fortalte han meg hvor gode borgere disse vennene var og hvordan de hadde tjent samfunnet og vært gode eksempler for alle. I flere minutter uttrykte han sin beundring for Kirken og vennene mine, og fortalte meg at de hadde vært talsmenn for det gode i samfunnet.
Da vi skilte lag, kunne jeg ikke unngå å tenke på hva som kunne ha skjedd om jeg hadde valgt å bruke drikkebillettene. Jeg hadde lært å velge det rette av nettopp de personene vi snakket om. Jeg ville ha vært utilpass og skamfull over å innrømme at jeg var medlem av Kirken hvis hadde jeg brukt billettene.
Jeg er så takknemlig for det eksempel som disse verdige, aktive, tjenestevillige vennene hadde vist meg – 35 år senere og 3000 km borte fra mitt ungdomshjem.