Vi er kalt til å være lik Kristus
Fra en tale holdt under en Kirkens skoleverks andakt, “Israel, Israel, Gud deg kaller,” holdt på Dixie State University i St. George, Utah, 9. september 2012. Hele talen finnes på lds.org/broadcasts.
Gud kaller Israel i disse siste dager til å være mer lik Kristus og bli mer hellige enn vi nå er i vår beslutning om å etterleve evangeliet og bygge opp Sion.
I Israels historie opp gjennom tidene, når ting ble for syndig eller samfunnet ble for verdslig eller livet sammen med hedningene begynte å undergrave moralnormene og budene Gud hadde gitt, ble paktens barn sendt på flukt ut i ødemarken for å starte helt på nytt og gjenopprette Sion.
På gammeltestamentlig tid måtte Abraham, paktens far, flykte for livet fra Kaldea – det virkelige Babylonia – i sin søken etter et innviet liv i Kanaan (det vi nå kaller Det hellige land (se Abraham 2:3-4). Men det gikk ikke mange generasjoner før Abrahams etterkommere mistet sitt Sion og havnet i trelldom langt borte, i det hedenske Egypt (se 2 Mosebok 1:7-14). Dermed måtte Moses oppreises for å lede løftets barn ut i ødemarken igjen.
Ikke mange århundrer senere, utspant en historie av spesiell interesse seg for oss da en av disse israelittiske familiene, ledet av en profet som het Lehi, ble befalt å flykte fra sitt elskede Jerusalem fordi Babylon dessverre igjen var ved døren! (Se 1 Nephi 2:2.) Lite visste de om at de skulle til et helt nytt kontinent for å etablere et helt nytt begrep for Sion (se 1 Nephi 18:22-24). Og lite visste de om at en slik utvandring allerede hadde funnet sted med en gruppe av deres forfedre som ble kalt jaredittene (se Ether 6:5-13).
Det er av interesse for alle som gleder seg over evangeliets gjengivelse, at koloniseringen av Amerika ble innledet av en gruppe på flukt fra sine tidligere hjemland for å tilbe slik de ønsket. En fremstående forsker på den puritanske bosettingen i Amerika beskrev denne opplevelsen som kristendommens “ærend ut i villmarken” – vår tids israelitters anstrengelse for å frigjøre seg fra den gamle verdens gudløshet og nok en gang søke himmelens levesett i et nytt land.1
Jeg vil minne dere om en siste flukt. Den fant sted i vår egen kirke, ledet av våre egne profeter, som ledet våre egne religiøse forfedre. Etter at Joseph Smith var blitt jaget gjennom delstatene New York, Pennsylvania, Ohio og Missouri, og til slutt myrdet i Illinois, skulle vi få se de siste dagers versjon av Israels barn som igjen søkte et sted å være i fred. President Brigham Young (1801-77), den amerikanske Moses, som han i beundring har blitt kalt, ledet de hellige til fjelldalene mens de sårbente hellige sang:
Vi finne skal et utsøkt, hellig sted
fjernt i vest, Sions land,
hvor ingen mer kan gjøre oss fortred.
Gud oss der signe kan.2
Sion. Det lovede land. Det nye Jerusalem. Gjennom over 4000 år med paktshistorie har dette vært mønsteret: Flykte og søke. Rømme og bosette. Unnslippe Babylon. Bygge Sions beskyttende murer.
Helt til denne vår tid.
Bygg opp Sion der du er
Et av de mange unike kjennetegn på vår evangelieutdeling, er forandringen i hvordan vi etablerer Guds rike på jorden. Denne evangelieutdeling er en tid for mektig, akselerert forandring. Og én ting som har endret seg, er at Guds kirke aldri igjen vil flykte. Den vil aldri igjen forlate Ur for å forlate Haran, for å forlate Kanaan, for å forlate Jerusalem, for å forlate England, for å forlate Kirtland, for å forlate Nauvoo, for å dra hvem vet hvor.
Nei, som Brigham Young sa for oss alle: “Vi er blitt sparket ut av stekepannen og inn i ilden, og ut av ilden og midt ut på gulvet, og her er vi og her skal vi bli.”3
Denne uttalelsen ble naturligvis en erklæring for medlemmer av Kirken over hele verden. I disse siste dager, i denne vår evangelieutdeling, har vi blitt modne nok til å slutte å rømme. Vi har blitt modne nok til å plante føttene og våre familier og våre grunnvoller i alle nasjoner, slekter, tungemål og folk permanent. Sion er overalt – overalt hvor Kirken er. Og med denne endringen tenker vi ikke lenger på Sion som hvor vi skal bo. Vi tenker på det som hvordan vi skal leve.
For å gi denne nye oppgaven en ramme, vil jeg bruke tre hendelser.
Tre hendelser og tre lærdommer
1. For noen år siden spilte en ung venn av meg – en hjemvendt misjonær – på et av college-basketball-lagene i Utah. Han var en flott ung mann og en veldig god ballspiller, men han fikk ikke så mye spilletid som han hadde håpet. Hans spesielle talenter og ferdigheter var ikke det som laget trengte på det stadiet av deres eller hans utvikling. Slikt skjer i idrett. Så, med full støtte og de beste ønsker fra sine trenere og lagkamerater, flyttet min unge venn til en annen skole hvor han håpet å kunne bidra litt mer.
Ting stemte på den nye skolen, og min venn ble snart et førstevalg på kampene. Og typisk nok bragte lagets kampplan denne unge mannen tilbake for å spille mot sitt tidligere lag i Salt Lake City.
De flengende ukvemsordene som strømmet fra tribunene mot denne unge mannen den kvelden – en nygift som betalte sin tiende, deltok aktivt i eldstenes quorum, utførte nestekjærlig tjeneste for ungdom i sitt lokalsamfunn og ventet spent på at en baby skulle bli født til ham og hans hustru – burde ikke ha vært opplevd av noe menneske noe sted, noen gang, uansett idrett eller universitet, eller hva hans personlige beslutninger hadde vært angående noen av dem.
Treneren for dette bortelaget, som på mange måter er en legende i miljøet, snudde seg mot ham etter en spektakulær kamp og sa: “Hva er det som foregår her? Du er den lokale gutten som har gjort det bra. Dette er dine folk. Dette er dine venner.” Men verst av alt, sa han i total forvirring: “Er ikke de fleste av disse menneskene medlemmer av din kirke?”
2. Jeg ble invitert til å tale på en andakt for unge voksne i en stav. Idet jeg kom inn bakdøren på stavssenteret, kom en ung kvinne i 30-årene inn i bygningen omtrent samtidig. Selv i trengselen av mennesker på vei til kirkesalen, var det vanskelig å ikke legge merke til henne. Hun hadde et par tatoveringer, en rekke øre- og neseringer, piggete hår i alle farger som nå er tilgjengelige som iskrem, et skjørt som var for kort og en bluse som var for utringet.
Noen spørsmål slo meg: Var denne kvinnen en kjempende sjel, ikke av vår tro, som hadde blitt ledet – eller enda bedre, hadde blitt med noen – til denne andakten under veiledning av Herren for å hjelpe henne å finne evangeliets fred og veiledning som hun trengte i sitt liv? Eller var hun et medlem som hadde kommet på avveie fra noen av de håp og normer som Kirken fremsetter for sine medlemmer, men som fortsatt var med og hadde valgt å delta på denne kirkeaktiviteten den kvelden?
3. Da vi deltok i innvielsen av Kansas City Missouri tempel, overnattet søster Holland og jeg hos bror Isaac Freestone, politimann av yrke og høyprest i Liberty Missouri stav. I våre samtaler fortalte han oss at han sent en kveld hadde blitt tilkalt for å undersøke en klage i en spesielt lurvete del av byen. Over den høye musikken og med lukten av marihuana i luften, fant han en kvinne og flere menn som drakk og brukte grovt språk, og ingen av dem syntes å ense fem små barn – cirka to til åtte år gamle – som klynget seg tett sammen i ett rom og prøvde å sove på et skittent gulv uten seng, uten madrass, uten puter, uten noe som helst.
Bror Freestone så i kjøkkenskapene og kjøleskapet for å prøve å finne en eneste boks eller kartong eller eske mat av noe slag – men han fant ingenting. Han sa at hunden som bjeffet i bakgården, hadde mer mat enn disse barna hadde.
På mors soverom fant han en bar madrass, den eneste i huset. Han jaktet til han fant noen lakener, la dem på madrassen og bredde over alle de fem barna i den provisoriske sengen. Med tårer i øynene knelte han så ned, holdt en bønn til vår himmelske Fader om deres beskyttelse og sa god natt.
Da han reiste seg og gikk mot døren, spratt et av barna opp av sengen, løp bort til ham, grep ham i hånden og tryglet: “Vil du være så snill å adoptere meg?” Med flere tårer i øynene la bror Freestone barnet tilbake i sengen, og deretter fant han den berusede moren (mennene hadde for lengst flyktet) og sa til henne: “Jeg kommer tilbake i morgen, og Gud hjelpe deg om jeg ikke ser tydelige forandringer når jeg kommer inn denne døren. Og det vil bli flere forandringer etter det. Det lover jeg deg.”4
Hva har disse tre hendelsene til felles? De gir tre små, svært forskjellige, virkelige eksempler på Babylon – ett noe så tåpelig som begredelig oppførsel på en basketballkamp, ett mer kulturelt og symptomatisk for personlige utfordringer med dem som lever på en annen måte enn vi gjør, og én svært stor og svært alvorlig sak.
Lærdom 1: Legg aldri fra deg din religion ved døren
La oss først avslutte basketball-hendelsen. Dagen etter kampen, da det ble tatt et visst offentlig oppgjør og gitt en oppfordring til omvendelse etter hendelsen, sa en ung mann i bunn og grunn: “Hør her. Vi snakker om basketball her, ikke Søndagsskolen. Den som er med på leken, må tåle steken. Vi betaler gode penger for å se disse kampene. Vi kan gjøre som vi vil. Vi legger fra oss religionen ved døren.”
“Vi legger fra oss religionen ved døren”? Lærdom nummer én for opprettelse av Sion i det 21. århundre: Man legger aldri fra seg religionen ved døren.
Den slags disippelskap kan vi ikke ha noe av – det er ikke disippelskap i det hele tatt. Slik profeten Alma forkynte, skulle vi “stå som Guds vitner til alle tider og i alle ting og på alle steder [vi] måtte være” (Mosiah 18:9) – ikke bare noe av tiden, på noen få steder eller når vårt lag har en solid ledelse.
Uansett situasjon eller provokasjon eller problem, kan ingen sann Kristi disippel legge igjen sin religion ved døren.
Lærdom 2: Vis medfølelse, men vær lojal mot budene
Det fører meg til den unge kvinnen på andakten. Uansett hvordan man ville reagere på henne, er regelen alltid at vår adferd må gjenspeile vår religiøse tro og våre forpliktelser til evangeliet. Derfor må vår reaksjon i enhver situasjon gjøre ting bedre, ikke verre. Vi kan ikke opptre eller reagere på en slik måte at vi er skyldige i en større overtredelse enn, i dette tilfellet, hun er.
Det betyr ikke at vi ikke har meninger, at vi ikke har normer, eller at vi ser helt bort fra guddommelig fastsatte “du skal” og “du skal ikke”. Men det betyr at vi må etterleve disse normene og forsvare disse budene på en rettferdig måte, etter beste evne, slik Frelseren levde og forsvarte dem. Han gjorde alltid det som burde gjøres for å gjøre situasjonen bedre – fra å undervise i sannheten til å tilgi syndere og rense templet.
Med vår nye bekjente begynner vi altså fremfor alt ved å huske at hun er en datter av Gud og av evig verdi. Vi begynner med å huske at hun er noens datter. Vi begynner med å være takknemlig for at hun er på en aktivitet i Kirken, og ikke unngår den. Kort sagt prøver vi å være på vårt beste i denne situasjonen av et ønske om å hjelpe henne å være på sitt beste.
Vi fortsetter å be innvendig: Hva er det rette å gjøre her? Hva er det rette å si? Hva vil i siste instans gjøre denne situasjonen og henne bedre? Å stille disse spørsmålene og virkelig prøve å gjøre det Frelseren ville gjøre, er det jeg tror han mente da han sa: “Døm ikke etter synet, men fell en rettferdig dom” (Johannes 7:24).
Denne kirken kan aldri nedgradere sin lære for å oppnå sosial velvilje, eller av politiske hensyn eller av noen annen grunn. Det er bare høydene av åpenbart sannhet som gir oss noe fotfeste til å løfte en annen opp som kanskje føler seg engstelig eller forlatt. Vår medfølelse og vår kjærlighet – grunnleggende kjennetegn på og krav til vår kristendom – må aldri tolkes som at vi går på akkord med budene.
Når vi står overfor slike situasjoner, kan det være svært krevende og forvirrende. Unge mennesker kan spørre: “Vi tror ikke at vi skal leve eller oppføre oss slik og slik, men hvorfor må vi tvinge andre mennesker til å gjøre det samme? Har de ikke sin handlefrihet? Er vi ikke selvrettferdige og fordømmende når vi tvinger vår tro på andre og krever at de handler på en bestemt måte?”
I slike situasjoner vil dere på fintfølende vis måtte forklare hvorfor noen prinsipper blir forsvart og noen synder motarbeidet uansett hvor de finnes fordi problemstillingene og lovene som er involvert, ikke bare er sosiale eller politiske, men har evige konsekvenser. Og samtidig som vi ikke ønsker å støte dem som tror annerledes enn oss, er vi enda mer engstelige for å støte Gud.
Det er omtrent som om en tenåring sier: “Nå som jeg kan kjøre, vet jeg at jeg skal stoppe på rødt lys, men trenger vi virkelig å være fordømmende og prøve å få alle andre til å stoppe på rødt lys også? Må alle gjøre det vi gjør? Har ikke andre sin handlefrihet? Må de handle slik vi gjør?” Da må man forklare at ja, vi håper at alle vil stoppe på rødt lys. Og man må gjøre dette uten å fornedre dem som begår overtredelser eller som tror annerledes enn vi tror, fordi, ja, de har sin handlefrihet.
Det finnes mange ulike trosoppfatninger i verden, og alle har sin handlefrihet, men ingen har rett til å handle som om Gud er stum angående disse emnene eller som om bud bare betyr noe hvis det er offentlig enighet om dem. I det 21. århundre kan vi ikke lenger flykte. Vi er nødt til å kjempe for lover og omstendigheter og miljøer som tillater fri religionsutøvelse og vår stemmerett i dem. Det er én måte vi kan tolerere å være i Babylon på, men uten å være av den.
Jeg vet ikke om noen viktigere evne og ingen større integritet enn at vi viser i en verden som vi ikke kan flykte fra, at vi går den varsomme veien – og tar et moralsk standpunkt i henhold til hva Gud har erklært og lover han har gitt, men gjør det med medfølelse og forståelse og stor kjærlighet.
Lærdom 3: Bruk evangelienormer til fordel for lokalsamfunn og land
Ikke mange av oss kommer til å være politifolk eller sosialarbeidere eller dommere i en rettssal, men alle sammen skulle vi bry oss om andres velferd og den moralske sikkerhet i vårt utvidede fellesskap. Idet han talte om behovet for at vi påvirker samfunnet utenfor husets vegger, har eldste Quentin L. Cook i De tolv apostlers quorum sagt:
“I tillegg til å beskytte vår egen familie, skulle vi være en kilde til lys og beskytte vårt lokalsamfunn. Frelseren sa: ‘La deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerninger dere gjør og prise deres Far i himmelen’ …
I vår stadig mer urettferdige verden er det helt avgjørende at verdier basert på religiøs tro er [tydelige i] det offentlige rom …
Religiøs tro er en kilde til lys, kunnskap og visdom, og den gavner samfunnet på dramatisk vis.”5
Hvis vi ikke bringer evangeliets velsignelser til våre lokalsamfunn og våre land, vil det aldri være nok politifolk – det vil aldri bli nok slike som Isaac Freestone – til å håndheve moralsk adferd, selv om den var rettskraftig. Og det er den ikke. Disse barna i hjemmet uten mat eller klær, er sønner og døtre av Gud. Moren, mer klanderverdig fordi hun er eldre og burde være mer ansvarlig, er også en Guds datter. Slike situasjoner kan kreve streng kjærlighet på formelle og til og med juridiske måter, men vi må prøve å hjelpe når og hvor vi kan fordi vi ikke legger igjen vår religion ved døren, uansett hvor patetiske og uansvarlige noen dører er.
Nei, vi kan ikke gjøre alt, men vi kan gjøre noe. Og som svar på Guds kall, er Israels barn de som må gjøre det – ikke ved å flykte fra Babylon denne gangen, men ved å angripe det. Uten å være naive, kan vi etterleve vår religion så bredt og usvikelig at vi finner alle slags muligheter til å hjelpe familier, velsigne naboer og beskytte andre, inkludert den oppvoksende generasjon.
La din kjærlighet til Jesus Kristus stråle ut
Siste-dagers-hellige er kalt til å være surdeigen i brødet, saltet som aldri mister sin kraft, lyset på høyden som aldri må gjemmes under en skjeppe. Så begynn å presentere!
Hvis vi gjør rett, snakker rett og strekker oss ut med våre ord og våre gjerninger, når Frelseren så hastig fullfører sitt verk i rettferdighet, sier at tiden er forbi i denne siste evangelieutdeling og deretter kommer i sin herlighet, vil han finne oss opptatt med å gjøre vårt beste for å etterleve evangeliet og forbedre vårt liv, vår kirke og vårt samfunn.
Når Han kommer, vil jeg så gjerne bli funnet mens jeg etterlever evangeliet. Jeg ønsker å bli overrasket midt i arbeidet med å spre troen og gjøre noe godt. Jeg vil at Frelseren skal si til meg: “Jeffrey, jeg kjenner deg ikke ved din tittel, men ved ditt liv, ved måten du prøver å leve på og normene du prøver å forsvare. Jeg ser ditt hjertes integritet. Jeg vet du har prøvd å gjøre ting bedre først og fremst ved å bli bedre selv, og deretter ved å erklære mitt ord og forsvare mitt evangelium overfor andre på den mest medfølende måte du kan.”
Han vil sikkert legge til: “Jeg vet at du ikke alltid har lykkes når det gjelder dine egne synder eller andres omstendigheter, men jeg tror du har gjort et hederlig forsøk. Jeg tror du i ditt hjerte virkelig har elsket meg.”
Jeg ønsker et slikt møte en dag, sterkere enn jeg ønsker noe annet i dette jordelivet. Og jeg ønsker det for dere. Jeg ønsker det for oss alle. “Israel, Israel, Gud deg kaller”6 – kaller oss til å etterleve Jesu Kristi evangelium personlig på små og store måter, og deretter å strekke oss ut til dem som kanskje ikke ser ut eller kler seg eller oppfører seg helt som vi gjør, og deretter (hvor vi kan) gå lenger og tjene så mye av samfunnet som vi kan.
Jeg elsker Herren Jesus Kristus, hvis tjener jeg prøver å være. Og jeg elsker vår himmelske Fader, som var så god mot oss at han ga ham til oss. Med hensyn til denne gaven, vet jeg at Gud kaller Israel i disse siste dager til å være mer Kristus-lik og bli mer hellige enn vi nå er i vår beslutning om å etterleve evangeliet og bygge opp Sion. Jeg vet også at han vil gi oss både styrke og hellighet til å være sanne disipler hvis vi ber om det.