Til vi ses igjen
Kraften i når
Artikkelforfatteren bor i British Columbia, Canada.
Vi visste at vi måtte se etter Herrens hånd i vårt liv, siden hans innflytelse ikke var et spørsmål om hvis men når.
Min manns sykdom kom plutselig. En morgen slo han plenen, da han brått følte seg syk. Dagen etter lå han koblet til en hjerte-lungemaskin. Da vi gikk fra akuttmottaket til operasjonssalen, snakket en av legene om hvis de klarte å redde ham.
Fordi sykdommen han hadde pådratt seg, var sjelden, var sjansen til å overleve liten. Jeg kunne ikke tro denne dramatiske vendingen. Jeg følte meg overveldet av fortvilelse.
Heldigvis klarte Pierre seg gjennom sin første operasjon, og ble innlagt på intensivavdelingen. Det ville bli en lang vei tilbake, men sjansene hans ble bedre for hver time som gikk. Den første av mange sykepleiere snakket med meg morgenen etter den første operasjonen. Hun snakket om når Pierre var klar for neste trinn i behandlingen. Dette ordet fikk meg til å tenke. Det lå så mye mer håp i når enn hvis – det formidlet trygghet og forventning. Jeg takket henne for det gode ordvalget, og hun smilte bekreftende.
Pierre fikk mange prestedømsvelsignelser, noe som ga mye oppmuntring. Vi visste at vi måtte se etter Herrens hånd i vårt liv, siden hans innflytelse ikke var et spørsmål om hvis men når. Hver gang Pierres helse ble farlig svekket, minnet jeg ham om velsignelsene og at vi måtte vise vår tro på Herren. Dette var en hellig reise, og hver dag var en gave.
Håpet om når holdt oss positive. 18 dager inn i reisen gikk det imidlertid fryktelig galt. I løpet av den syvende operasjonen fastslo legene at sykdommen var for omfattende. Legeteamet uttrykte tårefylt sin sorg da de fortalte meg at Pierre ikke ville overleve natten.
Jeg fikk være sammen med min evige ledsager da han gikk gjennom sløret. Vi ble velsignet med å ha hans eneste gjenlevende barn fra et tidligere ekteskap på telefonen for å formidle den kjærligheten han følte for sin far. Pierre sovnet stille inn.
Ved graven hans noen uker senere kom trøstende ord kom fra Mosiah 2:41: “Dere [skulle] tenke på hvor velsignet og lykkelige de er som holder Guds befalinger. For se… hvis de holder trofast ut til enden, blir de mottatt i himmelen for å bo med Gud i en lykkelig tilstand som aldri tar slutt” (uthevelse tilføyd).
Pierre og jeg hadde alltid bestemt at hvis i dette skriftstedet skulle være et når for oss. Vi visste at ved å være trofaste mot våre pakter, ville vi bli gjenforent – det var bare et spørsmål om når. Vi stoler på Herrens plan for evige familier og evig liv. Det er kraften i når som holder oss gående.
Den tomme graven, av Del Parson