Sagt av siste-dagers-hellige
Én blå lyspære
Illustrasjon: Allen Garns
Mamma og pappa var uenige om hvordan de skulle pynte huset til jul. Far var fargeblind, så for ham så rødt, grønt og brunt ensartet og kjedelig ut. Men blått så lyst og vakkert ut. Han var også en stor fan av Brigham Young Universitys fotballag, og en av skolens farger var blått.
Siden blått var favorittfargen hans, ønsket han å sette opp blå lys. Men mamma sa at blått ikke var en julefarge, så hvert år hang pappa julelysslynger med røde, grønne og hvite lys langs taket. For å erte mamma, erstattet han en av pærene med en knallblå en. Hvis man så nøye etter, kunne man se en blå pære blant de røde, grønne og hvite lysene.
Hvert år skinte den blå pæren på et nytt sted. Noen ganger var den gjemt rundt hjørnet der ingen ville legge merke til den, men noen ganger satte han den over garasjen eller verandaen. Det var en morsom lek mellom mamma og pappa.
Ett år døde pappa uventet to dager før jul. I begravelsen ble historien fortalt om den ene lyspæren han hang opp hvert år. Neste kveld så mamma ut av vinduet. Over gaten, blant de hvite lysene over naboens veranda, skinte ett blått lys. Innen få dager hadde mange naboer og venner satt blå lyspærer i julelysslyngene sine. Noen pyntet til og med hele trær i blått.
Jeg er takknemlig for at mammas venner og naboer viste sin kjærlighet til henne ved å pynte med blå lys. De hjalp meg å forstå hva det betyr å “sørge med dem som sørger… og trøste dem som trenger trøst” (Mosiah 18:9). Jeg er takknemlig for at vår himmelske Fader ga oss sin Sønn som gave. På grunn av Jesus Kristus, vil jeg få se pappa igjen.