Til vi ses igjen

Guds sanne natur

Av eldste Jeffrey R. Holland

i De tolv apostlers quorum

Fra “Guds storhet,” Liahona, nov. 2003, 70-73.

Jesus Kristus var den fullkomne tilkjennegivelse av Faderens fullkomne omsorg.

Etter at flere generasjoner med profeter hadde forsøkt å undervise menneskene om Faderens vilje og handlemåte, vanligvis uten nevneverdig suksess, sendte Gud som et siste forsøk på å få oss til å kjenne ham, sin enbårne og fullkomne Sønn, skapt i hans lignelse og bilde, for å leve og tjene blant menneskene med hverdagens utfordringer.

Å komme til jorden med et slikt ansvar, å stå i Elohims sted – og tale som han ville ha talt, dømme og tjene, elske og advare, vise tålmodighet og tilgivelse som han ville – dette er en plikt som er så overveldende at dere og jeg ikke kan fatte det. Men med den lojalitet og besluttsomhet som var karakteristisk for et guddommelig barn, kunne Jesus fatte det, og han gjorde det. Så, når rosen og hederen begynte å komme, ledet han ydmykt all smiger over på Faderen.

“Faderen… gjør sine gjerninger,” sa han oppriktig. “Sønnen kan ikke gjøre noe av seg selv, men bare det han ser Faderen gjøre. For det [Faderen] gjør, det gjør Sønnen likeså” [Johannes 14:10; Johannes 5:19]. Ved en annen anledning sa han: “Jeg taler det jeg har sett hos min Far” [Johannes 8:38] …

Noen i dagens samfunn lider av en sørgelig misoppfatning av [Gud vår evige Fader]. Blant annet er det tendensen til å føle seg adskilt fra Faderen, til og med fremmed for ham, om de i det hele tatt tror på ham … På grunn av en feiltolking (og ganske sikkert i noen tilfeller en feilaktig oversettelse) av Bibelen, ser disse på Gud Faderen og Jesus Kristus, hans Sønn, som svært forskjellige, til tross for det faktum at Guds Sønn er den samme i både Det gamle og Det nye testamente. Han handler alltid under ledelse av Faderen, som er den samme “i går, i dag og for evig”¹ …

Ved å mette de sultne, helbrede de syke, ta til motmæle mot hykleri og be om tro, viste Kristus oss veien til Faderen, han som er “barmhjertig og nådig, sen til å bli vred, tålmodig og full av godhet.”² I livet og spesielt i døden erklærte Kristus: “Dette er Guds medlidenhet jeg viser dere, så vel som min egen.” I den fullkomne Sønnens tilkjennegivelse av den fullkomne Faderens omsorg, i deres gjensidige lidelse og sorg over våre synder og hjertesorg, ser vi den endelige betydningen av erklæringen: “For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv. For Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham” [Johannes 3:16-17].