Medtjenere
Dette er kapittel 7 av en ny fortellende historie om Kirken på fire bind med tittelen Hellige: Historien om Jesu Kristi kirke i de siste dager. Boken er tilgjengelig på trykk på 14 språk, under Kirkens historie i Gospel Library-appen og på Internett på hellige.lds.org/nor. De foregående kapitlene er publisert i tidligere numre, og er tilgjengelige på 47 språk i Gospel Library-appen og på saints.lds.org.
Våren i 1829 var kald og våt langt inn i mai. Mens gårdbrukere i området rundt Harmony holdt seg innendørs, og utsatte våronna til været ble bedre, oversatte Joseph og Oliver så mye av opptegnelsen som de kunne.1
De hadde kommet til en beretning om det som skjedde blant nephittene og lamanittene da Jesus døde i Jerusalem. Den fortalte om kraftige jordskjelv og stormer som ødela folket og forandret formen på landet. Noen byer sank ned i bakken, mens andre brant ned. Lyn flerret himmelen i flere timer og solen forsvant, og innhyllet de overlevende i tykt mørke. I tre dager ropte folket ut, og sørget over sine døde.2
Endelig gjennomtrengte Jesu Kristi stemme dysterheten. “Vil dere ikke nå vende tilbake til meg,” spurte han, “og angre deres synder og omvende dere så jeg kan helbrede dere?”3 Han lettet mørket og folket omvendte seg. Snart hadde mange samlet seg ved templet på et sted kalt Overflod, der de snakket om de utrolige forandringene i landet.4
KRISTUS VISER SEG I FORDUMS AMERIKA, AV ARNOLD FRIBERG, MED TILLATELSE FRA MUSEUM OF CHURCH HISTORY AND ART
Mens folket snakket med hverandre, så de Guds Sønn stige ned fra himmelen. “Jeg er Jesus Kristus,” sa han, “som profetene vitnet om skulle komme til verden.”5 Han ble hos dem en tid, underviste dem i sitt evangelium, og befalte dem å bli døpt ved nedsenkning til syndenes forlatelse.
“Hver den som tror på meg og blir døpt, skal bli frelst,” erklærte han. “Det er de som skal arve Guds rike.”6 Før han steg opp til himmelen, ga han rettferdige menn myndighet til å døpe dem som trodde på ham.7
Mens de oversatte, ble Joseph og Oliver sterkt påvirket av disse læresetningene. Som sin bror Alvin, hadde Joseph aldri blitt døpt, og han ville vite mer om ordinansen og den nødvendige myndighet til å utføre den.8
Den 15. mai 1829 sluttet det å regne og Joseph og Oliver gikk inn i skogen nær elven Susquehanna. De knelte ned og spurte Gud om dåp og syndenes forlatelse. Mens de ba, talte Forløserens røst fred til dem, og en engel viste seg i en sky av lys. Han presenterte seg som døperen Johannes, og la hendene sine på hodet til hver av dem. Glede fylte deres hjerte da Guds kjærlighet omsluttet dem.
“Til dere, mine medtjenere,” erklærte Johannes, “overdrar jeg i Messias’ navn Arons prestedømme, som har nøklene til englers betjening, omvendelsens evangelium og dåp ved nedsenkning til syndenes forlatelse.”9
Engelens stemme var mild, men den syntes å gjennomtrenge Joseph og Oliver.10 Han forklarte at Det aronske prestedømme ga dem myndighet til å utføre dåp, og han befalte dem å døpe hverandre etter at han hadde trukket seg tilbake. Han sa også at de skulle motta ytterligere prestedømskraft senere, som ville gi dem myndighet til å meddele Den hellige ånds gave til hverandre og til dem de hadde døpt.
Etter at døperen Johannes hadde forlatt dem, gikk Joseph og Oliver til elven og ut i vannet. Joseph døpte Oliver først, og så snart han kom opp av vannet, begynte Oliver å profetere om ting som snart ville skje. Oliver døpte deretter Joseph, som kom opp fra elven og profeterte om fremkomsten av Kristi kirke, som Herren hadde lovet å opprette blant dem.11
I tråd med døperen Johannes’ instruksjoner, gikk de tilbake inn i skogen og ordinerte hverandre til Det aronske prestedømme. I sitt studium av Bibelen, så vel som deres oversettelse av oldtidsopptegnelsen, hadde Joseph og Oliver ofte lest om myndigheten til å handle i Guds navn. Nå hadde de denne myndigheten selv.
Etter dåpen merket Joseph og Oliver at skriftsteder som en gang hadde virket vanskelige og underlige, plutselig ble tydeligere. Sannhet og forståelse strømmet inn i deres sinn.12
I New York var Olivers venn David Whitmer ivrig etter å lære mer om Josephs arbeid. Selv om David bodde i Fayette, omtrent 50 km fra Manchester, hadde han og Oliver blitt venner mens Oliver underviste i skolen og bodde sammen med familien Smith. De snakket ofte sammen om gullplatene, og da Oliver flyttet til Harmony, lovet han å skrive til David om oversettelsen.
Det begynte å komme brev kort tid etterpå. Oliver skrev at Joseph kjente til detaljer om hans liv som ingen andre kunne ha visst uten ved åpenbaring fra Gud. Han beskrev Herrens ord til Joseph og oversettelsen av opptegnelsen. I ett brev delte Oliver noen setninger fra oversettelsen og vitnet om dens sannhet.
Et annet brev fortalte for David at det var Guds vilje at han skulle bringe sitt hestespann og vogn til Harmony for å hjelpe Joseph, Emma og Oliver å flytte til Whitmers hjem i Fayette, der de kunne gjøre ferdig oversettelsen.13 Folket i Harmony hadde blitt mindre vennlige mot Joseph og Emma. Noen menn hadde til og med truet med å angripe dem, og hvis det ikke hadde vært for innflytelsen fra Emmas familie, kunne de ha blitt alvorlig skadet.14
David leste Olivers brev for sine foreldre og søsken, som gikk med på å ta imot Joseph, Emma og Oliver i sitt hjem. Familien Whitmer var etterkommere av tysktalende nybyggere i området og hadde rykte på seg for å være hardtarbeidende og gudfryktige. Gården deres var nær nok Smiths hjem til å dra på besøk, men langt nok borte til å holde unna tyver som kunne forstyrre dem.15
David ville dra til Harmony umiddelbart, men faren hans minnet ham om at han hadde to dagers tungt arbeid som han måtte gjøre før han kunne dra. Det var våronn, og David måtte pløye åtte hektar og gjødsle jorden med kalk for å få hveten deres til å vokse. Faren hans sa at han burde be først for å finne ut om det var absolutt nødvendig å dra nå.
David hørte på farens råd, og mens han ba, følte han Ånden si til ham at han skulle gjøre ferdig arbeidet hjemme før han dro til Harmony.
Neste morgen gikk David ut til åkrene og så rader med mørke furer på marken som hadde vært upløyd kvelden før. Da han undersøkte åkrene nærmere, så han at omtrent to og et halvt hektar hadde blitt pløyd om natten, og at plogen sto og ventet på ham ved den siste raden klar for at han skulle fullføre jobben.
Davids far var forbløffet da han fant ut hva som hadde skjedd. “Det må være en styrende hånd i dette,” sa han, “og jeg tror det er best du drar ned til Pennsylvania så snart du har spredd kalken.”
David arbeidet hardt for å pløye den delen av åkrene som gjensto og forberede jorden til vellykket såing. Da han var ferdig, spente han vognen sin til et sterkt hestespann og la i vei til Harmony tidligere enn forventet.16
Så snart Joseph, Emma og Oliver hadde flyttet til Fayette, fikk Davids mor hendene fulle. Mary Whitmer og hennes mann Peter, hadde allerede åtte barn i alderen femten til tredve år, og de få som ikke fremdeles bodde hjemme, bodde like i nærheten. Å dekke deres behov fylte Marys dager med arbeid, og tre husgjester krevde enda større innsats. Mary hadde tro på Josephs kall og klaget ikke, men hun ble trett.17
Varmen i Fayette den sommeren var trykkende. Mens Mary vasket klær og forberedte måltider, dikterte Joseph oversettelsen i et rom ovenpå. Oliver skrev vanligvis for ham, men av og til skrev Emma eller en i familien Whitmer også.18 Noen ganger, da Joseph og Oliver var trette av påkjenningen med å oversette, kunne de gå ut til en dam like i nærheten og kaste flyndresten.
Mary hadde liten tid til å slappe av selv, og tilleggsarbeidet og anstrengelsen som var lagt på henne var tung å bære.
En dag, mens hun var ute ved fjøset der kyrne ble melket, så hun en gråhåret mann med en ryggsekk slengt over skulderen. Hans plutselige tilstedeværelse skremte henne, men da han kom nærmere, snakket han til henne med en vennlig stemme som beroliget henne.
“Mitt navn er Moroni,” sa han. “Du er blitt svært sliten av alt det ekstra arbeidet du må gjøre.” Han tok av seg ryggsekken, og Mary så på mens han begynte å åpne den.19
“Du har vært svært trofast og flittig i dine anstrengelser,” fortsatte han. “Det er derfor passende at du skal få et vitne slik at din tro kan bli styrket.”20
Moroni åpnet ryggsekken og tok ut gullplatene. Han holdt dem foran henne og vendte sidene slik at hun kunne se skrifttegnene på dem. Etter at han hadde vendt den siste siden, oppfordret han henne til å være tålmodig mens hun bar den ekstra byrden litt til. Han lovet at hun ville bli velsignet for det.21
Den gamle mannen forsvant like etter, og Mary ble alene. Hun hadde fortsatt arbeid å gjøre, men det bekymret henne ikke lengre.22
På familien Whitmers gård oversatte Joseph raskt, men noen dager var utfordrende. Tankene hans kunne vandre til andre saker, og han klarte ikke å fokusere på åndelige ting.23 I familien Whitmers lille hus var det alltid travelt og fullt av forstyrrelser. Å flytte dit betød at han og Emma hadde gitt fra seg det privatlivet de hadde kunnet nyte i Harmony.
En morgen, mens han gjorde seg klar til å oversette, ble Joseph opprørt over Emma. Senere, da han kom opp til Oliver og David i rommet ovenpå der de arbeidet, kunne han ikke oversette en stavelse.
Han forlot rommet og gikk ut i hagen. Han ble borte i omtrent en time, og ba. Da han kom tilbake, ba han Emma om unnskyldning og ba om tilgivelse. Han begynte deretter å oversette som vanlig.24
Han oversatte nå den siste delen av opptegnelsen, kjent som Nephis mindre plater, som faktisk ville være begynnelsen av boken. De små platene inneholdt en historie lik den han og Martin hadde oversatt og mistet, om en ung mann som het Nephi, og hans familie som Gud hadde ledet fra Jerusalem og til et nytt, lovet land. De forklarte opprinnelsen til opptegnelsen og de tidlige uoverensstemmelsene mellom nephittene og lamanittene. Det som hadde større betydning, var at de bar vitnesbyrd om Jesus Kristus og hans forsoning.
Da Joseph oversatte skriften på den siste platen, fant han ut at den forklarte formålet med opptegnelsen og ga den en tittel, Mormons bok, etter den fordums profet-historikeren som hadde satt sammen boken.25
Siden begynnelsen av oversettingen av Mormons bok, hadde Joseph lært mye om sin fremtidige rolle i Guds verk. På dens sider gjenkjente han grunnleggende læresetninger som han hadde lært fra Bibelen så vel som ny sannhet og innsikt om Jesus Kristus og hans evangelium. Han avdekket også skriftsteder om de siste dager som profeterte om en utvalgt seer ved navn Joseph, som skulle bringe frem Herrens ord og gjengi kunnskap og pakter som var gått tapt.26
Fra opptegnelsen lærte han at Nephi utdypet Jesajas profeti om en forseglet bok som lærde menn ikke kunne lese. Da Joseph leste profetien, tenkte han på Martin Harris’ intervju med professor Anthon. Det bekreftet at bare Gud kunne frembringe boken ut av jorden og opprette Kristi kirke i de siste dager.27
Mens Joseph og vennene hans gjorde oversettelsen ferdig, begynte de å tenke på et løfte som Herren hadde gitt i Mormons bok og i sine åpenbaringer om å vise platene til tre vitner. Josephs foreldre og Martin Harris besøkte gården til familien Whitmer fra tid til annen, og en morgen ba Martin, Oliver og David Joseph om å la dem få være de tre vitnene. Joseph ba, og Herren svarte og sa at hvis de helhjertet satte sin lit til ham og forpliktet seg til å vitne om sannheten, kunne de få se platene.28
“Du må ydmyke deg for Gud idag,” sa Joseph spesielt til Martin, “og om mulig få tilgivelse for dine synder.”29
Senere den dagen ledet Joseph de tre mennene inn i skogen nær familien Whitmers hjem. De knelte ned, og hver av dem ba etter tur om å bli vist platene, men ingenting skjedde. De forsøkte en gang til, men fortsatt skjedde det ingenting. Til slutt reiste Martin seg og gikk bort, og sa at han var grunnen til at himlene forble lukket.
Joseph, Oliver, og David begynte å be igjen, og snart kom en engel til syne i et strålende lys over dem.30 Han hadde platene i hendene sine og vendte dem om én etter én, og viste mennene tegnene som var gravert på hver side. Et bord kom til syne ved hans side, og på den var gjenstander fra fordums tid som var beskrevet i Mormons bok: uttyderne, brystplaten, et sverd og det mirakuløse kompasset som hadde veiledet Nephis familie fra Jerusalem og til det lovede land.
Mennene hørte Guds røst erklære: “Disse platene er blitt åpenbart ved Guds kraft, og de er blitt oversatt ved Guds kraft. Oversettelsen av dem som dere har sett, er korrekt, og jeg befaler dere å bære vitnesbyrd om det dere nå ser og hører.”31
Da engelen forlot dem, gikk Joseph lengre inn i skogen og fant Martin på sine knær. Martin sa at han ennå ikke hadde mottatt et vitne fra Herren, men at han fortsatt ønsket å se platene. Han spurte Joseph om han kunne be sammen med ham. Joseph knelte ved siden av ham, og før de hadde uttalt ordene, så de den samme engelen som viste platene og de andre fordums gjenstandene.
“Det er nok! Det er nok!” sa Martin. “Mine øyne har sett! Mine øyne har sett!”32
Joseph og de tre vitnene vendte tilbake til familien Whitmers hus senere på ettermiddagen. Mary Whitmer pratet med Josephs foreldre da Joseph løp inn i rommet. “Far! Mor!” sa han. “Dere aner ikke hvor glad jeg er!”
Han slang seg ned ved siden av sin mor. “Herren har latt platene bli sett av tre til utenom meg,” sa han. “De vet selv at jeg ikke prøver å forlede folket.”
Han følte som om en stor bør var blitt løftet av skuldrene hans. “De kommer nå til å bære en del av byrden,” sa han. “Jeg er ikke lenger helt alene i verden.”
Martin var den neste som kom inn i rommet, og han var overlykkelig. “Jeg har nå sett en engel fra himmelen!” sa han. “Jeg velsigner Gud i min sjels oppriktighet at han har nedlatt seg til å gjøre meg – til og med meg – til et vitne om storheten av hans verk!”33
Noen dager senere kom familien Whitmer sammen med familien Smith på gården deres i Manchester. Med visshet om at Herren hadde lovet å stadfeste sitt ord “med så mange vitners munn som han synes gavnlig,” gikk Joseph inn i skogen sammen med sin far, Hyrum, og Samuel, så vel som fire av David Whitmers brødre – Christian, Jacob, Peter junior og John – og deres svoger Hiram Page.34
Mennene samlet seg på et sted der familien Smith ofte gikk for å be alene. Med Herrens tillatelse, avdekket Joseph platene og viste dem til gruppen. De så ikke en engel slik de tre vitnene hadde gjort, men Joseph lot dem holde opptegnelsen i sine hender, vende sidene og granske de gamle skrifttegnene. Å holde platene bekreftet deres tro på Josephs vitnesbyrd om engelen og at oldtidsopptegnelsen var sann.35
Nå da oversettelsen var gjort og han hadde vitner som støttet hans mirakuløse vitnesbyrd, hadde Joseph ikke lenger behov for platene. Etter at mennene hadde kommet ut av skogen og tilbake til huset, viste engelen seg, og Joseph leverte tilbake den hellige opptegnelsen til hans varetekt.36