Vår spalte
Det rette gale svaret
Illustrasjoner: Matthew Shipley
Da jeg begynte i en filosofiklasse på videregående skole, ble far litt bekymret. I filosofi stiller man spørsmål ved alt, også Guds eksistens. Læreren min lærte oss ting som går imot religion og fornekter Guds eksistens.
På en filosofiprøve var ett av spørsmålene: “Hvorfor har vi kommet til jorden?” Svaret jeg skulle gi, var for at vi kunne realisere oss selv og innta vår plass i livets sirkel. Jeg skrev ikke det svaret, fordi det ikke er det jeg tror på.
I stedet skrev jeg: “Vi har kommet til jorden for å bli prøvet og for å vende tilbake for å leve sammen med vår Fader i himmelen for evig sammen med våre familier.”
Etterpå ringte læreren meg og spurte om jeg visste det riktige svaret på spørsmålet. Jeg sa at det gjorde jeg, men at jeg ikke ville skrive noe som jeg visste ikke var sant.
Han spurte meg om jeg var religiøs, og hvilken kirke jeg tilhørte. Jeg sa at jeg var medlem av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Han sa at han aldri hadde møtt en religiøs elev som var modig nok til å forsvare sin tro og skrive et slikt svar.
“Jeg ga deg ikke full poengsum, fordi svaret ditt ikke var riktig,” sa han. “Men jeg ga deg poeng fordi du hadde mot til å skrive hva du tror på.”
Jeg var lykkelig fordi jeg hadde svart ut fra min overbevisning og i henhold til evangeliets sannheter som jeg kjenner og prøver å etterleve.
Benjamin M., Chile
Templets lys
For noen somre siden dro menighetens unge menn ut på tur med terrengsykler. Jeg var litt nervøs fordi det var min første gang. Min venn Jakob var en erfaren syklist, så jeg planla å holde meg i nærheten av ham.
Etter en liten pause på toppen begynte vi å sykle nedover fjellet igjen. Jeg var tregere enn resten av gruppen og ble hengende etter, spesielt etter at jeg hadde falt noen ganger i skarpe svinger. Jacob stoppet for å hjelpe meg hver gang jeg falt, og vi prøvde å ta igjen gruppen.
Da solen gikk ned, ble det tydelig at vi hadde syklet oss vill. Det hadde gått mer enn en halv time siden vi hadde sett gruppen, og det begynte å bli så mørkt at vi knapt kunne se stien. Jeg ba vår himmelske Fader om hjelp og mot til å fortsette. Så bestemte Jacob og jeg oss for å fortsette å sykle i en bestemt retning. Da vi rundet en sving, så vi et helt strålende og kjærkomment syn – Draper Utah tempel! Lyset som ble reflektert fra templet, lyste opp stien vår, og vi klarte å komme oss trygt tilbake til våre ledere og venner.
Hver gang jeg ser templet, blir jeg påminnet om den fred og hjelp som er tilgjengelig for oss der. Hver gang jeg føler meg bortkommet i verdens mørke, kan jeg se hen til templet for å finne det lyset jeg trenger.
Joel G., Utah i USA
En ny venn
Jeg satt ved et lunsjbord sammen med vennene mine da jeg la merke til en ny gutt – Michael. Han bestemte seg for å sitte sammen med en gruppe eldre gutter, som begynte å gjøre narr av ham. Senere fikk jeg vite at Michael har autisme.
Jeg spurte Michael om han ville sitte sammen med meg og vennene mine. Han takket nei, trolig av frykt for at folk ville gjøre narr av ham igjen.
Dagen etter presenterte jeg ham for vennene mine. Jeg skjønte at han var glad for at jeg ikke hadde gitt ham opp. Han hadde mye å snakke om. Han var fantastisk!
Hver dag kunne jeg se at Michael ble lykkeligere. Han begynte å glede seg til lunsj sammen med vennene sine. Å sitte sammen med Michael i lunsjen førte snart til et meningsfylt vennskap. Det hjalp ikke bare Michael, men det hjalp også meg.
Følelsen av å tjene andre er en av verdens beste følelser.
Laura P., Illinois i USA