Jeg måtte “sette til” det livet jeg hadde planlagt
Jeannette Cox
Texas i USA
Illustrasjon: Carolyn Vibbert
Da jeg var seks eller syv år gammel, visste jeg at jeg ønsket å bli oseanograf. Jeg fokuserte på målet mitt, arbeidet hardt og kom inn på en god skole. Jeg tok noen kurs i zoologi og elsket det. Men da jeg kom videre i mine studier, ble jeg fascinert av menneskekroppen, særlig på cellenivå. Jeg bestemte meg for å bli patolog.
Snart møtte jeg min fremtidige mann, og vi bestemte oss for å gifte oss. Å ha en familie var alltid en del av planen, men selv om jeg visste at jeg kunne være en god lege og en god mor, følte jeg ikke at jeg kunne være god i begge deler på samme tid. Fordi familien står sentralt i Herrens frelsesplan, bestemte jeg meg for å bli mor først. Jeg tenkte at når barna begynte på skolen, kunne jeg sette meg på skolebenken igjen selv.
Da mitt yngste barn begynte i barnehagen, innledet jeg søknadsprosessen til et doktorgradsprogram i ernæringsstudier ved University of Texas i Austin. Like før jeg sendte inn søknaden, fant jeg ut at jeg uventet var gravid med mitt syvende barn. Jeg var i 40-årene, og når dette barnet skulle begynne på skolen, ville jeg være nesten 50.
“Litt sent å starte en ny karriére som krever omfattende utdannelse,” tenkte jeg.
Plutselig så jeg mitt livs karriéredrømmer falle i grus rundt meg. Da jeg begynte å fortvile, kom følgende skriftsted til mitt sinn og mitt hjerte: “Ingen har større kjærlighet enn denne at han setter sitt liv til for sine venner” (Johannes 15:13). Jeg hadde alltid tenkt at dette skriftstedet betydde at én person dør for en annen, men nå betyr det så mye mer.
Jeg innså at den største kjærligheten jeg kunne vise, var å “sette til” det livet jeg hadde planlagt for meg selv, og vie min tid og energi til å oppdra mine barn. Jeg følte at for meg var dette det Herren ønsket at jeg skulle gjøre. Ja, jeg kunne ha hjulpet mange som lege, men jeg vet også at den største evige innflytelsen jeg kan ha, er på mine egne barn.