På talerstolen
Jeg tror jeg vil være meg selv
Ramme fra Getty Images
Jeg husker godt tilpasningene vi måtte gjøre da vi flyttet til Utah. Mitt første kall i menigheten var som lærer i Hjelpeforeningen. Jeg fulgte godt med på de andre lærerne, og ble dypt imponert over deres anstrengelser for å fullkommengjøre sin undervisning. Til og med deres frisyre og plettfrie påkledning viste at de strakte seg etter fullkommenhet. Jeg beundret hvor flytende og veltalende de snakket engelsk. Hvordan kunne jeg med min dårlige engelsk konkurrere med dem og undervise dem? Jeg var ivrig etter å lære, og ble så glad da jeg fikk høre at det var en forberedelsesklasse for Hjelpeforenings-lærere i staven.
Da jeg deltok på opplæringsmøtet for første gang, hadde jeg store forhåpninger. Jeg var ikke forberedt på spørsmålet jeg ble stilt om hva slags borddekorasjon jeg ville bruke når jeg holdt leksjonen min. Jeg følte meg så inkompetent! Jeg hadde ingen anelse om hva en borddekorasjon var eller hva dens hensikt i presentasjonen av en leksjon kunne være. Negative følelser om meg selv begynte å svekke min selvtillit…
Jeg fortsatte å føle meg mindreverdig når jeg så på søstrene i menigheten og så dem stelle kjøkkenhager og hermetisere avlingene. De trente daglig ved å jogge. De sydde og handlet på tilbud… De leverte middager til nybakte mødre og de syke i nabolagene sine. De tok seg av en aldrende mor eller far, og noen ganger begge to… De utførte trofast tempelarbeid, og de var opptatt av å få skrevet dagbok.
Skremt av eksemplene på fullkommenhet overalt rundt meg, økte jeg mine anstrengelser for å være som mine søstre, og jeg ble skuffet over meg selv og hadde til og med dårlig samvittighet når jeg ikke jogget hver morgen, bakte alle brødene mine selv, sydde mine egne klær eller gikk på universitetet. Jeg følte at jeg måtte være som kvinnene jeg bodde blant, og jeg følte meg mislykket fordi jeg ikke umiddelbart klarte å tilpasse meg deres livsstil.
Jeg kunne hatt nytte den gangen av historien om en seksåring som, da han ble spurt av en slektning: “Hva vil du bli?” svarte: “Jeg tror bare jeg vil være meg selv. Jeg har prøvd å være som en annen. Jeg har mislyktes hver gang!” I likhet med dette barnet, etter gjentatte mislykkede forsøk på å være en annen, fant jeg endelig ut at jeg skulle være meg selv. Ofte er det imidlertid ikke lett, fordi våre ønsker om å passe inn, konkurrere og imponere, eller bare rett og slett bli godkjent, får oss til å etterligne andre og nedvurdere vår egen bakgrunn, våre egne talenter og våre egne byrder og utfordringer… Jeg måtte lære å overvinne min engstelse over at hvis jeg ikke innrettet meg, kunne jeg rett og slett ikke holde mål.
…Da jeg prøvde å kopiere mine fantastiske søstre når jeg underviste klassen min, med en spesiell borddekorasjon og andre undervisningsteknikker som var ukjente for meg, mislyktes jeg fordi Ånden fortsatt taler til meg på tysk, ikke på engelsk. Men da jeg gikk ned på mine knær for å be om hjelp, lærte jeg å stole på at Ånden ville veilede meg, trygg på kunnskapen om at jeg er en Guds datter. Jeg måtte lære og tro at jeg ikke behøvde å konkurrere med andre for å bli elsket og akseptert av min himmelske Fader…
…Våre anstrengelser skulle ikke være for å prestere eller å innrette oss, men for å bli forvandlet ved Ånden…
Mange former for press binder oss til verden. Å være ærlig av hjertet frigjør oss så vi kan finne Guds vilje for oss…
…Selv om vi kan bli oppslukt av å takle våre daglige utfordringer og muligheter til vekst, har vi ikke råd til å leve en eneste dag eller et eneste minutt uten å være klar over kraften i oss.