Kraften i tro og familiehistorier
Vi blir mer standhaftige i møte med prøvelser når vi er kjent med utfordringene som våre egne forfedre sto overfor.
Rosalene Pacini har alltid følt et spesielt bånd til sin tipp-oldemor, Elizabeth Xavier Tait, på grunn av de trosfylte historiene Rosalene vokste opp med. Historiene om Elizabeths tillit til Herren da hun reiste fra Bombay til Liverpool til Sion, så vel som hennes utholdenhet gjennom hjerteskjærende prøvelser, vekket Rosalenes fantasi som ung pike.
Disse historiene spilte også en rolle når det gjaldt å forberede Rosalene til å utvikle og stole på den samme slags tro når hun opplevde lignende utfordringer i sitt eget liv.
Hun forlot sitt hjem og mistet familiemedlemmer
Elizabeth, 1850-tallet, Bombay i India
Elizabeth Xavier var en velutdannet ung kvinne som levde et behagelig liv i en velstående adelsfamilie i India. Men livet tok en krevende vending i 1850 da hun giftet seg med William Tait, en drillmester i det britiske Sjøforsvaret som hadde blitt døpt av eldste Parley P. Pratt i Skottland.
Illustrasjon: Michael T. Malm
Elizabeths familie mislikte sterkt at hun ble døpt. Påkjenningen med anstrengte forhold ble etterfulgt av tragedien ved at hun mistet sin første sønn til kolera. Deretter, da hun var åtte måneder på vei, men lengtet etter å få være sammen med de hellige og bli en evig familie, sendte Elizabeth William og deres andre sønn av sted for å forberede et hjem til familien i Sion.
Etter at barnet ble født, tryglet Elizabeths familie henne om å gi avkall på sin mann og sin religion og bli hos dem. Hun var imidlertid urokkelig i sin beslutning om å følge Frelseren, og forlot sin familie og sitt hjemland for alltid da hun seilte til Liverpool i England.
Rosalene, 2003, Colorado i USA
Rosalene vokste opp som det yngste barnet i en stor familie i Enterprise, et lite tettsted i Syd-Utah i USA. Hun fikk mange muligheter til å se kraften i tro på Jesus Kristus mens hun bodde hjemme og da hun var på misjon. Etter å ha giftet seg i templet, tok Rosalene fatt på sin egen vitnesbyrd-utviklende reise da hennes mann begynte en karriére som skulle føre henne stadig lenger hjemmefra.
Etter å ha flyttet til delstaten Colorado, fulgte Rosalene på avstand med mens moren kjempet mot kreft til hun døde noen år senere.
BILDER FRA STOCK.ADOBE.COM OG FRA GETTY IMAGES
“Jeg skulle gjerne ha bodd i hjembyen min ved siden av mor og far hele livet,” sier hun. “Det var hjerteskjærende da jeg måtte bli voksen og flytte bort. Å miste mor var knusende. Det går fremdeles ikke en eneste dag uten jeg savner henne.
“Jeg må tro at det var dager da Elizabeth hadde forferdelig hjemlengsel. Men hun trodde på Jesus Kristus og lot hans kraft virke i sitt liv. Det var nok til å hjelpe henne gjennom det. Den samme kraften har hjulpet meg når jeg stoler på min himmelske Fader for å få styrke, uavhengig av om min jordiske familie er i nærheten eller ikke.”
Dødens brodd
Elizabeth, 1856, Liverpool i England
På den lange sjøreisen fra India til England, ble Elizabeths nyfødte datter alvorlig syk. Hun døde og ble begravet i Liverpool. Elizabeth sa senere at det å miste barnet sitt var så vondt at hun ikke visste om hun kunne fortsette. Fortvilet og alene, men oppmuntret av eldste Franklin D. Richards i De tolv apostlers quorum, som var president for Den europeiske misjon, seilte Elizabeth til Boston i Massachusetts.
Rosalene, 2006, New York i USA
Kort tid etter at bror og søster Pacini flyttet sin voksende familie til New York, fikk Rosalene premature rier. Legene vurderte keisersnitt fordi barnets hjertefrekvens fortsatte å falle. Men da pulsen normaliserte seg, dro familien lettet hjem.
På en oppfølgingsundersøkelse noen dager senere fant ikke legen noen puls. Den lille gutten deres ble forløst noen timer senere – dødfødt.
“Det var hjerteskjærende å miste barnet mitt,” sier Rosalene. “Jeg har aldri følt meg så tom som jeg gjorde etter at de tok den lille kroppen hans fra armene mine.”
Familien reiste til Utah for å begrave ham ved siden av Rosalenes mor. I ukene etter orket ikke Rosalene å reise derfra og gå videre med livet.
“Nå tror jeg at jeg forstår litt av hvorfor Elizabeth lurte på om hun kunne fortsette,” sier Rosalene. “Men det gjorde hun. Vi kan alle komme til å oppleve dette på et eller annet tidspunkt i livet. Men vi kan ikke stoppe. Vi går videre ved å stole mer på vår Frelser enn vi gjorde før, og til slutt ser vi miraklene som har omgitt oss hele tiden.”
Livets vintre
Elizabeth, 1856, Iowa i USA
Etter å ha krysset et hav befant Elizabeth seg i en helt ny kultur. Hun reiste med tog til Iowa i enden av den vestgående jernbanen på den tiden. Elizabeth kom dit i juli 1856, og sluttet seg til Willies håndkjerrekompani.
Alltid fremad, av Joseph Brickey
Lidelsene som Willies og Martins håndkjerrekompanier opplevde, er veldokumenterte. Kompaniene dro ut sent på året og ble fanget i en tidlig vinter i Rocky Mountains. Iskalde og med lite mat, døde over 200.
Blant redningspatruljen som ble sendt ut av president Brigham Young, var Elizabeths mann, William. Paret ble gjenforenet i dyp snø og iskald vind.
Etter å ha kommet seg i Salt Lake City, avsluttet paret sin reise i Cedar City, bare noen få kilometer fra der Rosalenes reise begynte.
Rosalene, 2007, Hong Kong i Kina
I likhet med Elizabeth mange generasjoner tidligere, måtte Rosalene snart krysse et hav for å bosette seg i en ukjent kultur da hennes mann tok imot en stilling i Hong Kong.
“Noen trives med forandring og eventyr, men det ble nesten for mye for meg,” sier Rosalene.
Igjen fant hun styrke i sin Frelser og i Guds plan for henne. Med støtte fra sin familie og kjære søstre i menigheten, begynte Rosalene å elske og verdsette sine nye omgivelser og erfaringer.
Andre har gått denne veien før
Når vi prøver å følge Jesus Kristus, reiser vi alle gjennom prøvelser – våre egne sletter og hav å krysse, og harde vintre å takle. Men andre har gått denne veien før. Vi kan finne håp og styrke i deres historier om tillit til Frelseren.
Rosalene vet at hun trolig bare er midt i sin reise, men etter å ha sett det fulle omfanget av Elizabeths historie, kan hun ikke annet enn å overveie slutten på sin egen.
“Kanskje jeg har noen av Elisabeths egenskaper, og kanskje ikke. Men jeg håper at når mine barn ser mitt liv, vil de se likheter – at vi begge var trofaste til enden, og at vi har latt våre prøvelser forme oss til å bli mer lik vår Frelser.”
Når hun vet hvilken styrke hun har fått fra dem som har gått veien før, overleverer Rosalene disse historiene til sine barn.
“Når vi kjenner historiene deres, vet vi at de gjorde vanskelige ting,” sier Rosalene. “Og vi vet grunnen og motivasjonen. Nå er det min tur til å bære denne tradisjonen med tro på Jesus Kristus og hengivenhet til hans evangelium, og overføre den til mine egne barn.”