Maria, Jesu mor

Av Gaye Strathearn

Førsteamanuensis i oldtidsskrifter, Brigham Young University

Marias historie er en tidløs påminnelse om kostnaden og velsignelsene ved å være disippel.

Maria, Jesu mor, er en av de få kvinnene som er nevnt i Skriftene, og den eneste hvis liv og virke ble profetert om mange hundre år før hun ble født (se 1 Nephi 11:15, 18; Mosiah 3:8; Alma 7:10).¹ Forfatterne i Det nye testamente, Matteus, Markus, Lukas og Johannes, gir bare noen glimt inn i hennes liv og virke, fordi de med rette konsentrerte seg om Frelseren. Den tidlige kristne kirken ga imidlertid Maria tittelen theotokos, “Guds mor”², som en påminnelse om den viktige rollen hun også spiller i Faderens plan.

Eldste Bruce R. McConkie (1915–85) i De tolv apostlers quorum har skrevet: “Kan vi si for mye godt om henne som Herren har velsignet over alle kvinner? Det var bare én Kristus, og det er bare én Maria. Begge var edle og store i [den førjordiske tilværelse], og begge ble forutordinert til sitt virke. Vi kan ikke unngå å tenke at Faderen ville velge den største kvinnelige ånden til å være mor til sin Sønn, slik han valgte den mannlige ånden som var som ham selv, til å være Frelseren … Vi skulle … gi Maria den aktelse hun fortjener.”³

Lukas’ beretning om bebudelsen til Maria (se Lukas 1:26–56) gir oss et lite innblikk slik at vi kan verdsette denne bemerkelsesverdige unge kvinnen bedre. Ved hennes omgang med Gabriel og Elisabet ser vi en ung kvinne som forsøker å fatte og forstå sitt unike kall fra Gud. Omfanget av dette kallet må ha veid tungt på en så ung person, og likevel underkastet hun seg straks Faderens vilje. Historien hennes minner oss om at Gud er oppmerksom på alle sine barn og at han kaller vanlige menn og kvinner til å delta på bemerkelsesverdige måter for å bygge opp sitt rike. Hun ble Jesu første disippel, og slik er hun et forbilde for alle som velger å følge ham.

Nasaret: Marias hjem

Dessverre forteller ikke Det nye testamente oss noe om Marias foreldre, hennes fødsel eller noe om livet hennes i Nasaret. Lukas beskriver Nasaret som en polis, som kan oversettes som en by eller et bysamfunn, men det synes ikke å ha vært et sted av betydning. Utenfor Det nye testamente er ikke Nasaret nevnt i noen tekst før slutten av det andre århundre e.Kr.

Vi vet at Nasaret lå på en høyde i nedre Galilea med utsikt over den fruktbare Jisreeldalen, 105 km nord for Jerusalem. Arkeologi viser at det første århundres Nasaret var mer som en landsby enn en by eller til og med et bysamfunn, med en antatt befolkning på rundt 400–500.⁴ Med få unntak kjempet store deler av befolkningen over hele Galilea for å overleve som selvstendige arbeidere som passet dyr, fisket og dyrket jorden, bare for å få mat på bordet til sin familie og for å betale skatt. Landsbyen hadde ingen festninger. Det er ingenting som tyder på at den hadde brolagte gater eller storslagen arkitektur, og heller ikke at den brukte luksusvarer som marmor, mosaikk eller fresker i bygningene, eller at husstandene hadde fine, importerte varer.⁵ De to husene fra det første århundre som har blitt gravd frem, ser ut til å være beskjedne bosteder på én etasje med to rom, stråtak og en liten forgård.⁶ Begravelsesskikker og noen fragmenter av kalksteinskar viser at innbyggerne var jøder, ikke hedningefolk.

Selv om ingen av disse oppdagelsene kan knyttes direkte til Maria eller familien hennes, gir de oss en anelse av hvordan hennes liv i Nasaret kan ha vært: en bondejente som bodde i en landsby, langt fra det religiøse senteret Jerusalem med dets tempel, prestelige aristokrati og rikdom. Selv som ung jente må hun ha arbeidet sammen med sin mor og de andre kvinnene i landsbyen med å veve tøy, lage mat, sanke ved, hente vann fra husstandens cisterner eller landsbyens brønner, og arbeide på markene – alt for hjelpe familien å overleve fra dag til dag.

Marias kall

Marias historie i Lukas-evangeliet begynner med at engelen Gabriel viser seg, den samme engelen som tidligere hadde vist seg for Sakarias i templet (se Lukas 1:11, 19, 26). Da Gabriel viste seg, var Maria en ung kvinne som var forlovet med Josef (se Lukas 1:27). Selv om vi ikke vet hvor gammel Maria var den gangen, var det i antikken mulig at ekteskapkontrakter ble inngått til og med før puberteten. At Gabriel viste seg og erklærte at Maria har “fått nåde”, at “Herren er med deg”, at hun er “velsignet … blant kvinner” og at hun, ifølge Joseph Smith oversettelse av Lukas 1:28, var “utvalgt” (se også Alma 7:10), må ha utløst en reaksjon i Maria som var en blanding av forvirring og til og med frykt. Vi kan bare forestille oss hvilke tanker som kan ha rast gjennom hodet hennes i det øyeblikket, men det kan blant annet ha vært spørsmål som: “Hvorfor regner Gud meg som ‘velsignet blant kvinner’?” “Hvorfor har jeg ‘funnet nåde hos Gud’, og hva betyr nå det?” “Hvorfor sendte Gud Gabriel til meg og ikke til noen av de unge kvinnene i Nasaret eller i Jerusalem?” Ja, hun var av Davids hus (se Lukas 1:32; Romerne 1:3), men det betydde lite under den romerske okkupasjonen. Hun var tross alt bare en ung kvinne fra en bondefamilie som bodde i en ubetydelig landsby. Natanael spurte senere: “Kan det komme noe godt fra Nasaret?”(Johannes 1:47).

Gabriel besvarer ikke noen av spørsmålene som kan ha fylt Marias sinn og hjerte. I stedet fortsetter han med sitt budskap: Hun skal unnfange et barn, men ikke et hvilket som helst barn. Barnet hennes skal kalles “Den Høyestes Sønn” og skal motta “hans far Davids trone” (se Lukas 1:32–33). Med andre ord fortalte Gabriel Maria at hennes sønn ville være både Guds Sønn og den lovede Messias. Hvis Maria hadde vært forvirret og redd før denne bekjentgjørelsen, kan vi bare forestille oss hvor mye sterkere disse følelsene måtte være etter den.

La oss overveie et prinsipp som denne delen av Marias historie lærer oss om disippelskap. Guds plan for Maria var ikke noe hun hadde bedt om! Gabriel hadde vist seg for Sakarias fordi han og Elisabet hadde bedt om et mirakelbarn, men han kom til Maria under svært andre omstendigheter: ikke for å oppfylle en anmodning, men for å bekjentgjøre Guds vilje for henne. Med de forestående bryllupsforberedelsene hadde nok Maria tenkt på muligheten for å få barn i fremtiden. Men selv om det var en bølge av messianske forventninger i jødedommen i det første århundre, ville Maria ha tenkt at hun, en ung bondekvinne fra Nasaret, skulle bli mor til Messias? Sannsynligvis ikke. Poenget er at kall til disippelskap ofte krever endrede planer for vårt eget liv.

Lukas konsentrerer sin opptegnelse om Gabriels og deretter Elisabets erklæringer. Men det er tre anledninger da Maria formulerer sine tanker og følelser.

Mary seeing the angel Gabriel — Engelen Gabriel viste seg for Maria med det forbløffende budskapet at hun var “velsignet blant kvinner”, og at hun skulle føde Guds Sønn.

Et inspirert spørsmål

Den første er hennes spørsmål til Gabriel: “Hvordan skal dette gå til da jeg ikke vet av mann?” (Lukas 1:34). Dette er et rimelig spørsmål med tanke på omstendighetene. Det minner leserne om Sakarias’ spørsmål “Hvordan skal jeg vite dette? [med andre ord at Elisabet skulle føde en sønn]” (vers 18). Men mens hans spørsmål uttrykker tvil om Gabriels svar på en bønn som Sakarias selv hadde oppsendt til Gud, søker Marias spørsmål klargjøring om Guds erklærte vilje for henne. Spørsmål er uunngåelige når Guds invitasjoner utfordrer disipler til å heve listen og komme ut av sin trivselssone, og inspirerte spørsmål fører til åpenbaring.

Gabriels svar på Marias spørsmål kommer i tre deler:

For det første sier han til Maria: “Den Hellige Ånd skal komme over deg” (vers 35). Den Hellige Ånd er kraften hvorved disipler i enhver tidsalder blir foredlet i sitt kall. “Husk at dette verk ikke er deres og mitt alene,” sa president Thomas S. Monson (1927–2018). “Det er Herrens verk, og når vi er i Herrens tjeneste, er vi berettiget til Herrens hjelp. Husk at den Herren kaller, gjør Herren kvalifisert.”⁷ Så gir Gabriel Maria informasjon som er spesifikk for hennes situasjon: “Den Hellige Ånd skal komme over deg,⁸ og Den Høyestes kraft skal overskygge deg. Derfor skal også det hellige som blir født, kalles Guds Sønn” (vers 35).
For det annet forteller Gabriel Maria om Elisabet, som opplever et lignende, om enn ikke identisk, mirakuløst svangerskap (se vers 36). Elisabets svangerskap er et tegn til Maria på at hun ikke er alene, at det er minst én annen som har en anelse om hva hun gjennomgår.
For det tredje erklærer Gabriel utvetydig: “For ingenting er umulig for Gud” (vers 37). Gud gjorde det umulige da Elisabet ble gravid.⁹ Gabriels erklæring er en påminnelse for disipler i enhver tidsalder om at når vi tar imot Guds invitasjoner, kan mirakler skje.

En disippels villighet

Marias andre muntlige reaksjon i historien illustrerer etter mitt syn en disippels plikttroskap og livsinnstilling: “Se, jeg er Herrens tjenerinne. Det skje meg etter ditt ord” (Lukas 1:38). “Tjenerinne” viser at Maria har valgt å ta imot kallet som Gud har gitt henne. Denne erklæringen er Marias versjon av det hennes Sønn kommer til å si i Getsemane: “La ikke min vilje skje, bare din” (Lukas 22:42). Selv om det synes klart at hun på dette stadiet av sin reise umulig kan forstå alt som vil bli krevet av henne – Simeon profeterer senere for henne at “din egen sjel skal et sverd gjennombore” (Lukas 2:35) – velger likevel Maria å gå fremad i tro.

“Og engelen forlot henne” (Lukas 1:38). Når Gabriel drar, står Maria alene igjen. Selv om det er én ting for en disippel å komme med erklæringer som hennes i nærvær av et guddommelige sendebud, hva gjør hun nå som engelen er borte? Hvordan forklarer hun denne opplevelsen for sine foreldre? Eller for Josef? Hva er den personlige prisen for henne dersom de eller Nasarets innbyggere ikke tror på henne? Det lille miljøet rundt hennes liv i Nasaret kan nå gjøre livet vanskelig for henne.

Hun husker derfor den andre delen av Gabriels svar på hennes spørsmål og drar hjem til Elisabet. Nok en gang blir Lukas’ to åpningshistorier vevet sammen. I samme øyeblikk som Maria hilste på Elisabet, “sprang barnet i hennes liv. Elisabet ble fylt med Den Hellige Ånd. Hun ropte med høy røst og sa: Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er frukten av ditt morsliv” (Lukas 1:41–42). Hennes åndelig inspirerte hilsen forsterket det Gabriel allerede hadde erklært om Marias velsignede plass blant kvinner. Maria hadde nå et annet vitne om sitt kall, men det kom først etter at hun villig hadde tatt imot kallet.

Beretningen om Maria og Elisabet er en påminnelse om to store aspekter ved livet til vår tids disipler. Det er en påminnelse om den store symbiotiske verdien som står sentralt i hjelpeforeninger over hele verden: kvinner i forskjellige aldre og på forskjellige stadier av livet kommer sammen for å hjelpe og støtte hverandre i vanskelige stunder. Det er også en påminnelse om at Gud ikke glemmer dem han har kalt, i deres vanskelige stunder, men at han ofte svarer ved å omslutte dem i andres armer som han også har kalt.

Magnifikatet

Marias siste uttrykk er kjent som Magnifikatet, og er hennes tilkjennegivelse av glede som følge av Elisabets erklæringer. Hun gir uttrykk for sine følelser om hva som har funnet sted i hennes liv, og viser sin nye forståelse av sin plass i Guds plan. Først og fremst føler hun for å opphøye, lovprise og forherlige sin Gud, som hun fryder seg over som sin Frelser (se Lukas 1:46–47). I sin opplevelse ser hun Guds kontinuerlige barmhjertighet, både i det faktum at han valgte en person av “ringhet” som henne (se vers 48–50), og også i det faktum at han har valgt henne til å spille en sentral rolle i oppfyllelsen av Abrahams pakt (se vers 54–55).

“Og Maria ble hos [Elisabet] omkring tre måneder. Så vendte hun hjem til sitt hus” (vers 56). Maria var nå bedre forberedt til å oppfylle sitt guddommelige kall.

Marias eksempel for oss

Vår tids disipler er adskilt fra historien om Maria ved både kultur og 2000 år. Ikke desto mindre er historien hennes en tidløs påminnelse om prisen for å være disippel. Gud forventer at hans tilhengere skal heve seg til invitasjonene han gir dem. President Russell M. Nelson minner oss om at “Gud [alltid har] bedt sine paktsbarn om å gjøre vanskelige ting.”¹⁰ Maria var intet unntak, og det er heller ikke vi. Utfordringen vår er å ha tro til å underkaste oss hans vilje, til å ta imot hans kall med tro på at hans Ånd vil foredle oss i hans tjeneste. Bonnie H. Cordon, Unge kvinners generalpresident, minner oss også om at “vi kan gjøre vanskelige ting”, og legger så til: “Men vi kan også gjøre dem med glede.”¹¹

Som vår tids disipler, hva vil vårt Magnifikat være? Hvordan vil vi uttrykke vår glede i vår Gud? Hvordan vil vi uttrykke hans storartede barmhjertighet i vårt liv? Hvordan vil vi finne måter å feire vår rolle i oppfyllelse av Abrahams pakt i vår tid? Dette er kanskje bare noen av grunnene til at vi kan lære av Marias bemerkelsesverdige historie om disippelskap.