En vektløfters veiledning i å ståurokkelig
Artikkelforfatteren bor i California i USA.
Ett skriftsted kan gjøre stor forskjell – til og med i vektløftingskonkurranser.
I mitt første år på videregående skole spurte vektløftingstreneren meg om jeg ville begynne med vektløfting.
“Hmm … nei takk,” sa jeg. “Ikke min greie.”
Men han fortsatte å spørre. I flere uker.
Til slutt prøvde jeg det. Han hadde rett: Jeg likte virkelig vektløfting. Det var absolutt underlig i begynnelsen. Kroppen min hadde aldri gjort noe slikt før. Men jeg ble glad i følelsen jeg fikk når jeg trente. Jeg likte også lagkameratene og konkurransen. Og jeg begynte å gjøre det veldig bra!
Nå er vektløfting en stor del av livet mitt. Jeg trener hver dag i minst to eller tre timer på knebøy, rykk og støt. (Og hvis du ikke vet hva noen av disse tingene er, ta det med ro – det gjorde ikke jeg heller!)
I likhet med mange ting krever vektløfting tid og tålmodighet, og noen ganger kan det være vanskelig. Heldigvis er familien min alltid der og oppmuntrer meg, også når jeg klager over hvor sår jeg er (og det skjer ofte). Far har alltid isomslag og oppmuntrende ord til meg når jeg kommer hjem fra trening. Og mor ofrer alltid slik at jeg kan dra på konkurranser.
For noen år siden dro jeg til en slik konkurranse i Philadelphia i Pennsylvania, USA. Jeg gledet meg til å konkurrere mot vektløftere fra hele landet, men jeg var litt bekymret for å være så langt borte fra familien. For å gjøre det lettere lovet mor å sende meg skriftsteder og omtenksomme budskap på SMS hver dag.
Kvelden før konkurransen arrangerte noen ungdommer en fest. Jeg tenkte det ville være kult å gå, så romvenninnen min og jeg dro for å ta en titt. Jeg skjønte imidlertid med en gang at det ikke var min form for fest. Det var tenåringer som drakk, røykte, brukte stygt språk og danset upassende. Jeg visste at jeg ikke burde være der, men jeg var bekymret for hva romvenninnen min ville tro. Eller hva de andre konkurrentene ville tro.
Men så slo en tanke meg:
“Stå på hellige steder.”
Det var fra mitt favorittskriftsted, og et som mor hadde sendt meg samme morgen: Lære og pakter 87:8: “Derfor, stå på hellige steder og vær urokkelige inntil Herrens dag kommer, for se, den kommer hastig, sier Herren. Amen.”
Jeg vet ikke hvorfor mor sendte meg det skriftstedet den dagen, men det er et skriftsted jeg har elsket hele livet. Jeg har kunnet det utenat siden jeg var åtte, og om og om igjen har det minnet meg om å ha mot, være lydig og stå for det jeg tror på.
“Stå på hellige steder.”
“Jeg drar,” sa jeg til romvenninnen min. Jeg forklarte om skriftstedet som mor hadde sendt meg den morgenen. “Dette er ikke et sted jeg burde stå.”
Romvenninnen min sa at hun ikke hadde lyst til å være der heller. Hun var også utilpass, men hadde ikke ønsket å forlate stedet alene og bli sett på som en taper. Hun takket meg for at jeg hadde sagt ifra, og så dro vi.
Neste morgen fant vi ut at kort tid etter at vi dro, hadde ungdommene som var på festen, blitt oppdaget og utestengt fra konkurransen for alkohol- og narkotikabruk.
Hvis jeg ikke hadde blitt tilskyndet til å huske mors vers, kunne jeg også ha blitt diskvalifisert fra konkurransen. Jeg endte opp med å komme på førsteplass, så jeg er virkelig takknemlig for at jeg fikk anledning til å konkurrere. (Jeg tror jeg takker mor hver eneste dag for at hun sendte meg tekstmeldinger.)
Å vinne en vektløftingskonkurranse er en ganske tydelig og umiddelbar velsignelse av å holde budene. Men Lære og pakter 87:8 lyder ikke: “Stå på hellige steder slik at dere kan vinne vektløftingskonkurranser.” Og Johannes 14:15 lyder ikke: “Dersom dere vil ha umiddelbare velsignelser, da holder dere mine bud.” Herren velsigner oss fordi han elsker oss. Og vi prøver å være hellige og lydige fordi vi stoler på og elsker Herren.