Bærekraftige samfunn

Av eldste D. Todd Christofferson

i De tolv apostlers quorum

Hvis nok av oss og nok av våre naboer arbeider med flid for å lede vårt liv etter Guds sannhet, vil det finnes rikelig av de moralske dyder som trengs i alle samfunn.

For en vakker korsang om vår skjønne Frelser.

I 2015 implementerte FN formelt det som ble kalt “2030-agendaen for bærekraftig utvikling”. Den ble beskrevet som “en felles plan for fred og velstand for mennesker og kloden, nå og inn i fremtiden”. Agendaen for bærekraftig utvikling innbefatter 17 mål som skal oppnås innen år 2030, som for eksempel: utrydde fattigdom, utrydde sult, god utdanning, likestilling mellom kjønnene, rent vann og gode sanitærforhold og anstendig arbeid. ¹

Begrepet bærekraftig utvikling er interessant og viktig. Enda mer presserende er imidlertid det bredere spørsmålet om bærekraftige samfunn. Hva er grunnprinsippene som opprettholder et fremgangsrikt samfunn, som fremmer lykke, fremgang, fred og velvære blant dets medlemmer? Vi har opptegnelser i Skriftene som omfatter minst to slike fremgangsrike samfunn. Hva kan vi lære av dem?

I fordums tid forkynte den store patriark og profet Enok rettferdighet og “bygget en by som ble kalt hellighetens by, ja, Sion”. ² Det står skrevet at “Herren kalte sitt folk Sion, for de var av ett hjerte og ett sinn og levde i rettferdighet, og det var ingen fattige blant dem”. ³

“Og Herren velsignet landet, og de ble velsignet på fjellene og på de høye steder, og det gikk dem vel.” ⁴

Det første og annet århundres folk på den vestlige halvkule kjent som nephitter og lamanitter, gir et annet fremragende eksempel på et fremgangsrikt samfunn. Etter den oppstandne Frelserens bemerkelsesverdige tjenestegjerning blant dem, “vandret [de] etter de bud som de hadde mottatt fra sin Herre og sin Gud, fortsatte i faste og bønn og kom ofte sammen både for å be og for å høre Herrens ord …

Og det var ingen misunnelse eller strid eller opptøyer eller hor eller løgn eller mord eller noen slags løsaktighet, og det kunne sikkert ikke være noe lykkeligere folk blant alle mennesker skapt ved Guds hånd.” ⁵

Samfunnene i disse to eksemplene ble opprettholdt av himmelens velsignelser som ble dem til del på grunn av deres eksemplariske hengivenhet til de to store bud: “Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand” og “du skal elske din neste som deg selv”. ⁶ De var lydige mot Gud i sitt eget liv, og de så til hverandres fysiske og åndelige velferd. I Lære og pakter står det at dette var samfunn der “enhver søker å ivareta sin nestes interesser og gjøre alle ting med øyet ene og alene vendt mot Guds ære”. ⁷

Dessverre, som eldste Quentin L. Cook påpekte i formiddag, holdt ikke det ideelle samfunn som er beskrevet i 4 Nephi i Mormons bok, utover dets annet århundre. Bærekraft gir ingen garanti, og et fremgangsrikt samfunn kan mislykkes over tid hvis det slutter å etterleve de grunnleggende dyder som opprettholder dets fred og fremgang. I dette tilfellet, ettersom de ga etter for djevelens fristelser, “begynte [folket] å bli inndelt i klasser, og bygge opp kirker for egen vinnings skyld og fornekte Kristi sanne kirke”. ⁸

“Og det skjedde at da tre hundre år var gått, hadde både Nephis folk og lamanittene blitt overmåte ugudelige – den ene like mye som den andre.” ⁹

Ved slutten av ytterligere et århundre hadde millioner dødd i innbyrdes krigføring, og deres en gang så harmoniske nasjon hadde blitt redusert til stridende stammer.

Når jeg reflekterer over dette og andre eksempler på en gang fremgangsrike samfunn som senere brøt sammen, tror jeg at jeg trygt kan si at når mennesker vender seg fra en ansvarsfølelse overfor Gud, og isteden begynner å stole på “kjøds arm”, ligger katastrofen på lur. Å sette sin lit til kjøds arm er å ignorere den guddommelige forfatteren av menneskerettigheter og menneskeverd og gi høyeste prioritet til rikdom, makt og verdens ros (ofte mens man gjør narr av og forfølger dem som etterlever en annen norm). Imens søker de som bor i bærekraftige samfunn, som Kong Benjamin sa, å “vokse i kunnskapen om hans herlighet som skapte [dem], eller i kunnskapen om det som er rettferdig og sant.” ¹⁰

Institusjonene familie og religion har vært avgjørende for å begave både enkeltpersoner og samfunn med de dyder som opprettholder et varig samfunn. Disse dyder, rotfestet i hellig skrift, innbefatter blant annet integritet, ansvar og ansvarlighet, medfølelse, ekteskap og troskap i ekteskapet, respekt for andre og andres eiendom, tjeneste og nødvendigheten av og verdigheten ved arbeid.

Frilansjournalist Gerard Baker skrev en artikkel tidligere i år i Wall Street Journal der han hedret sin far, Frederick Baker, i anledning hans fars 100-årsdag. Baker funderte på grunnene til sin fars lange liv, men tilføyde så disse tankene:

“Selv om vi alle ønsker å vite hemmeligheten bak et langt liv, føler jeg ofte at det vil være nyttigere for oss å vie mer tid til å finne ut hva som fører til et godt liv, uansett hvor mye tid vi er tildelt. Her er jeg sikker på at jeg kjenner til min fars hemmelighet.

Han er fra en tid da livet først og fremst ble definert av plikt, ikke ved berettigelse, ved samfunnsansvar, ikke personlige privilegier. Det primære motiverende prinsipp gjennom hele århundret hans har vært en følelse av forpliktelse – til familien, Gud og landet.

I en tid dominert av følgene av oppløste familier, var min far en hengiven ektemann til sin hustru i 46 år, en pliktoppfyllende far til seks barn. Han var aldri mer involvert og tilstede enn da mine foreldre led den utenkelige tragedien det er å miste et barn …

Og i en tid da religion er blitt en stadig større raritet, har min far levd som en sann, trofast katolikk, med en urokkelig tro på Kristi løfter. Jeg tror faktisk at han har levd så lenge fordi han er bedre forberedt enn noen jeg noensinne har møtt, til å dø.

Jeg har vært en heldig mann – velsignet med en god utdannelse, min egen vidunderlige familie og noe verdslig suksess jeg ikke fortjente. Men uansett hvor stolt og takknemlig jeg er, blir det overskygget av den stolthet og takknemlighet jeg føler for denne mannen som, uten oppstyr eller dramatikk, uten forventning om belønning eller til og med anerkjennelse, har fortsatt – i et århundre nå – med de enkle plikter, forpliktelser og til syvende og sist, gleden ved å leve et dydig liv.” ¹¹

Den antatte betydningen av religion og religiøs tro har avtatt i mange land de senere år. Et økende antall mennesker mener at tro på og troskap til Gud ikke er nødvendig for moralsk rettskaffenhet i hverken enkeltpersoner eller samfunn i dagens verden. ¹² Vi kan alle kan være enige om at de som ikke har en bestemt religiøs tro kan være, og oftest er, gode, rettskafne mennesker. Men vi tror imidlertid ikke at dette skjer uten guddommelig innflytelse. Jeg refererer til Kristi lys. Frelseren erklærte: “Jeg er det sanne lys som opplyser hvert menneske som kommer til verden”. ¹³ Enten man er klar over det eller ikke, er hver mann, kvinne og barn i enhver trosretning, på ethvert sted og til enhver tid påvirket av Kristi lys og er derfor i besittelse av en følelse av rett og galt som vi ofte kaller samvittighet. ¹⁴

Ikke desto mindre, når sekularisering skiller personlig og samfunnets dyd fra en følelse av ansvarlighet overfor Gud, kutter den planten fra sine røtter. Tillit til kultur og tradisjon alene vil ikke være tilstrekkelig for å opprettholde dyd i samfunnet. Når man ikke har noen høyere gud enn seg selv og ikke søker større nytte enn å tilfredsstille sine egne lyster og preferanser, vil virkningene bli tilkjennegitt når tiden er inne.

Et samfunn, for eksempel, der personlig samtykke er den eneste begrensningen på seksuell aktivitet, er et samfunn i forfall. Hor, promiskuitet, fødsler utenfor ekteskap, ¹⁵ og selvbestemt abort er bare noen av de bitre fruktene som vokser frem av den vedvarende seksuelle revolusjonen. Påfølgende konsekvenser som arbeider mot bærekraft i et sunt samfunn, innbefatter det økende antall barn som vokser opp i fattigdom og uten fedres positive innflytelse, noen ganger gjennom flere generasjoner, kvinner som alene bærer ansvarsoppgaver som skulle deles med andre, og alvorlig mangelfull utdannelse, når skoler, i likhet med andre institusjoner, får i oppgave å kompensere for svikt i hjemmet. ¹⁶ I tillegg til denne sosialt nedbrytende adferden kommer de utallige tilfellene av individuell hjertesorg og fortvilelse – psykiske og følelsesmessige ødeleggelser som hjemsøker både de skyldige og de uskyldige.

Nephi erklærer:

“Ve den som lytter til menneskebud og fornekter Guds kraft og Den Hellige Ånds gave! …

Ve alle dem som skjelver og er vrede på grunn av Guds sannhet!” ¹⁷

Til sammenligning er vårt frydefulle budskap til våre barn og til hele menneskeheten at “Guds sannhet” henviser til en bedre måte, eller som Paulus sa, “en enda bedre vei”, ¹⁸ en vei til personlig lykke og velferd i samfunnet nå og evig fred og glede heretter.

Guds sannhet henviser til de grunnleggende sannheter som ligger i hans lykkes plan for sine barn. Disse sannhetene er at Gud lever, at han er vår ånds himmelske Fader, at han som et uttrykk for sin kjærlighet, har gitt oss bud som fører til en fylde av glede sammen med ham, at Jesus Kristus er Guds Sønn og vår Forløser, at han led og døde for å sone for synder på betingelse av vår omvendelse, at han sto opp fra de døde og tilveiebragte hele menneskehetens oppstandelse og at vi alle vil stå for ham for å bli dømt, det vil si å redegjøre for vårt liv. ¹⁹

Ni år inn i det som ble kalt “dommernes regjeringstid” i Mormons bok, avsluttet profeten Alma sin stilling som overdommer for å arbeide i sitt lederskap i Kirken på heltid. Hans hensikt var å ta tak i den stolthet, forfølgelse og grådighet som vokste blant folket, og særlig blant Kirkens medlemmer. ²⁰ Eldste Stephen D. Nadauld sa en gang: “[Almas] inspirerte avgjørelse var ikke å bruke mer tid på å prøve å inngå og håndheve flere regler for å irettesette sitt folks adferd, men å tale til dem om Guds ord, undervise i læren og la deres forståelse av forløsningsplanen få dem til å forandre sin adferd.” ²¹

Det er mye vi kan gjøre som naboer og medborgere for å bidra til bærekraften i samfunnet vi lever i, og vår mest grunnleggende og varige tjeneste, vil i sannhet være å undervise og etterleve de sannheter som finnes i Guds store forløsningsplan. Som uttrykt i salmen:

Fedrenes tro gjør målet klart:
Elsk du din neste som deg selv.
Kjærlige ord, et hellig liv
vitner om deg til livets kveld.
              22
            
          

Hvis nok av oss og nok av våre naboer arbeider med flid for å ta våre avgjørelser og lede vårt liv etter Guds sannhet, vil det finnes rikelig av de moralske dyder som trengs i alle samfunn.

I sin kjærlighet, ga vår himmelske Fader sin enbårne Sønn Jesus Kristus, slik at vi kan få evig liv. ²³

“[Jesus Kristus] gjør ikke noe uten at det er til gavn for verden, for han elsker verden, slik at han endog nedlegger sitt eget liv så han kan trekke alle mennesker til seg. Derfor befaler han ingen at de ikke skal ta del i hans frelse.

Se, roper han vel til noen og sier: Vik bort fra meg? Se, jeg sier dere, nei. Men han sier: Kom til meg, alle jordens ender, kjøp melk og honning uten penger og uten betaling.” ²⁴

Dette erklærer vi “i hjertets andektighet og i saktmodighetens ånd”, ²⁵ og i Jesu Kristi navn. Amen.