Pakter og ansvarsoppgaver
Jesu Kristi Kirke er kjent som en kirke som vektlegger det å inngå pakter med Gud.
“Hvordan er deres kirke forskjellig fra andre?” Mitt svar på dette viktige spørsmålet har variert etter hvert som jeg har modnet og etter hvert som Kirken har vokst. Da jeg ble født i Utah i 1932, var Kirkens medlemstall bare rundt 700 000, samlet for det meste i Utah og i nærliggende delstater. På den tiden hadde vi bare 7 templer. I dag er medlemstallet i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige mer enn 17 millioner i ca. 170 land. Fra og med 1. april i år har vi 189 innviede templer i mange land og 146 til i forskjellige stadier av planlegging og oppføring. Jeg har følt for å tale om hensikten med disse templene og paktenes historie og rolle i vår tilbedelse. Dette vil supplere tidligere taleres inspirerte læresetninger.
I.
En pakt er en forpliktelse til å utføre visse ansvarsoppgaver. Personlige forpliktelser er avgjørende for reguleringen av vårt eget liv og for at samfunnet skal fungere. Denne tanken blir nå utfordret. En frittalende minoritet motsetter seg institusjonsmyndighet og insisterer på at personer skal være fri for enhver restriksjon som begrenser deres individuelle frihet. Men vi vet fra tusener av år med erfaring at personer gir avkall på noe individuell frihet for å oppnå fordelene ved å bo i organiserte samfunn. Slikt avkall på individuell frihet er hovedsakelig basert på forpliktelser eller pakter, uttrykt eller underforstått.
Her er noen eksempler på hvordan paktsansvar fungerer i vårt samfunn: (1) dommere, (2) militærpersonell, (3) helsepersonell og (4) brannmannskaper. Alle som er involvert i disse velkjente yrkene, forplikter seg – ofte formalisert ved ed eller pakt – til å utføre sine tildelte plikter. Det samme gjelder våre heltidsmisjonærer. Særegne klær eller navneskilt er ment å tilkjennegi at brukeren er under pakt, og derfor har plikt til å undervise og yte tjeneste og skulle støttes i denne tjenesten. Et beslektet formål er å minne bærerne på deres paktsansvar. Det finnes ingen magi i deres særegne klær eller symboler, bare en nødvendig påminnelse om de spesielle ansvarsoppgavene bærerne har påtatt seg. Dette gjelder også symbolet forlovelses- eller gifteringer, og deres rolle som et varsel til observatører eller som en påminnelse til brukere om paktsansvar.
II.
Det jeg har sagt om at pakter er et grunnlag for reguleringen av eget liv, gjelder spesielt religiøse pakter. Grunnlaget for og historien om mange religiøse tilknytninger og krav er basert på pakter. Abrahams pakt er for eksempel grunnleggende for flere store religiøse tradisjoner. Det introduserer den hellige tanken om Guds paktsløfter med sine barn. Det gamle testamente viser ofte til Guds pakt med Abraham og hans ætt.1
Den første delen av Mormons bok, som ble skrevet på gammeltestamentlig tid, viser tydelig paktenes rolle i Israels historie og tilbedelse. Nephi ble fortalt at israelittenes skrifter i denne perioden var “en opptegnelse fra jødene og inneholder Herrens pakter som han har inngått med Israels hus”.2 Nephis bøker refererer ofte til Abrahams pakt3 og til Israel som “Herrens pakts folk.”4 Praksisen med å inngå pakt med Gud eller religiøse ledere er også nedtegnet i Mormons bok om Nephi, Josef i Egypt, kong Benjamin, Alma og kaptein Moroni.5
III.
Da tiden kom for gjengivelsen av Jesu Kristi evangeliums fylde, kalte Gud en profet, Joseph Smith. Vi kjenner ikke hele innholdet i engelen Moronis tidlige instruksjoner til denne unge profeten. Vi vet at han fortalte Joseph at “Gud hadde et verk [han] skulle utføre”, og at “det evige evangeliums fylde” måtte frembringes, herunder “løftene som ble gitt til fedrene”.6 Vi vet også at Skriftene som unge Joseph leste mest intensivt – selv før han ble befalt å organisere en kirke – var de mange læresetningene om pakter som han oversatte i Mormons bok. Denne boken er gjengivelsens hovedkilde for evangeliets fylde, herunder Guds plan for sine barn, og Mormons bok er fylt med henvisninger til pakter.
Siden han hadde lest mye i Bibelen, må Joseph ha kjent til hebreernes henvisning til Frelserens hensikt om å “opprette en ny pakt med Israels hus og med Judas hus”.7 Hebreerne omtaler også Jesus som “mellommannen for en ny pakt”.8 Det er betydningsfullt at Bibelens beretning om Frelserens jordiske virke har tittelen “Det nye testamente”, et tilnærmet synonym for “Den nye pakt”.
Pakter var grunnleggende i gjengivelsen av evangeliet. Dette er tydelig i de tidligste trinnene Herren befalte profeten å ta for å organisere Hans kirke. Så snart Mormons bok var blitt utgitt, befalte Herren organiseringen av sin gjenopprettede kirke, som snart ville bli kalt Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige.9 Åpenbaring nedtegnet i april 1830 viser at personer skal “ved dåp opptas i hans kirke” etter at de har “vitnet” (som betyr høytidelig vitne) “at de i sannhet har omvendt seg fra alle sine synder og er villige til å påta seg Jesu Kristi navn, [og] er fast bestemt på å tjene ham inntil enden”.10
Den samme åpenbaringen befaler at Kirken “møter ofte sammen for å nyte brød og vin [vann] til minne om Herren Jesus”. Betydningen av denne ordinansen er tydelig i paktenes ord som er spesifisert for eldsten eller presten som forretter. Han velsigner brødet for “alle de sjeler som nyter av det, så de kan … vitne for deg, O Gud, du evige Fader, at de er villige til å påta seg din Sønns navn og alltid minnes ham og holde hans bud som han har gitt dem.”11
Paktenes sentrale rolle i den nylig gjennopprettede kirke ble bekreftet i forordet Herren ga ved den første utgivelsen av hans åpenbaringer. Der erklærer Herren at han har kalt Joseph Smith fordi jordens innbyggere “har forvillet seg fra mine ordinanser og har brutt min evige pakt.”12 Denne Åpenbaringen forklarer videre at hans bud blir gitt “for at min evige pakt kunne bli opprettet.”13
I dag forstår vi pakters rolle i den gjenopprettede kirke og dens medlemmers tilbedelse. President Gordon B. Hinckley ga denne oppsummeringen av virkningen av vår dåp og vår ukentlige deltagelse i nadverden: “Ethvert medlem av denne kirke som har gått ned i dåpens vann, har blitt delaktig i en hellig pakt. Hver gang vi tar del i Herrens nadverd, fornyer vi denne pakten.”14
Vi har blitt påminnet av mange talere på denne konferansen at president Russell M. Nelson ofte refererer til frelsesplanen som “paktens sti”, som “leder oss tilbake til [Gud]” og “handler om vårt forhold til Gud”.15 Han underviser om betydningen av pakter i våre tempelseremonier og ber oss innstendig om å se enden fra begynnelsen og å “tenk[e] celestialt”.16
IV.
Nå vil jeg snakke mer om tempelpakter. Som oppfyllelse av sitt ansvar for å gjengi Jesu Kristi evangeliums fylde, brukte profeten Joseph Smith mange av sine siste år på å lede byggingen av et tempel i Nauvoo, Illinois. Gjennom ham åpenbarte Herren hellige læresetninger, doktrine og pakter som hans etterfølgere skulle forrette i templer. De personer som skulle få sin begavelse skulle undervises i Guds frelsesplan og innbys til å inngå hellige pakter. De som levde trofast mot disse paktene, ble lovet evig liv, hvor “alt hører dem til,” og de “skal bo i Guds nærvær og hans Kristi nærvær evindelig og alltid”.17
Begavelsesseremoniene i Nauvoo tempel ble forrettet like før våre tidlige pionerer ble drevet ut for å begynne sin historiske vandring til fjellene i vest. Vi har vitnesbyrdene fra mange pionerer om at den kraft de fikk ved å bli bundet til Kristus i sin begavelse i Nauvoo tempel, ga dem styrke til å foreta sin episke reise og etablere seg i vest.18
Personer som har mottatt sin begavelse i et tempel, er ansvarlige for å bruke en tempelkledning, et klesplagg som ikke er synlig fordi den bæres under ytre klær. Den minner medlemmer som har fått sin begavelse på de hellige pakter de har inngått, og velsignelsene de har blitt lovet i det hellige tempel. For å oppnå disse hellige formålene, blir vi bedt om å bruke tempelkledningen kontinuerlig, og de eneste unntakene er de som åpenbart er nødvendige. Fordi pakter ikke “tar ferie”, kan det å ta av seg tempelkledningen anses som en ansvarsfraskrivelse fra det paktsansvar og de velsignelser de angår. Til sammenligning bekrefter personer som trofast bærer sin tempelkledning, stadig sin rolle som Herren Jesu Kristi disipler.
Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige oppfører templer over hele verden. Deres hensikt er å velsigne Guds pakts barn med tempeltilbedelse og med de hellige ansvarsoppgaver og krefter og unike velsignelser som de mottar ved pakt.
Jesu Kristi Kirke er kjent som en kirke som vektlegger det å inngå pakter med Gud. Det tilhører pakter i hver av frelsens og opphøyelsens ordinanser som denne gjenopprettede kirke forretter. Dåpens ordinans og dens tilhørende pakter er krav for å komme inn i Det celestiale rike. Tempelets ordinanser og tilhørende pakter er krav for opphøyelse i Det celestiale rike, som er evig liv, “det største av alle Guds gaver”.19 Dette er Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Helliges fokus.
Jeg vitner om Jesus Kristus, som er denne kirkens overhode, og nedkaller hans velsignelser over alle som ønsker å holde sine hellige pakter. I Jesu Kristi navn. Amen.