Vitnesbyrdet om Jesus
Min innbydelse er å handle nå for å sikre din plass som en som er tapper i vitnesbyrdet om Jesus.
I 1832 mottok Joseph Smith og Sidney Rigdon et storartet syn om Guds barns evige fremtid. Denne åpenbaringen talte om tre himmelske riker. President Dallin H. Oaks talte om disse “herlighetsrikene” i oktober i fjor,1 og påpekte at “gjennom Lammets seier og herlighet”,2 blir alle unntatt relativt få personer til slutt forløst til ett av disse rikene, “i henhold til de ønsker som er tilkjennegitt gjennom deres valg”.3 Guds forløsningsplan utgjør en universell mulighet for alle hans barn, når som helst og hvor de enn måtte ha levd på jorden.
Selv om herligheten i selv det minste av de tre rikene, det telestiale, “overgår all forstand”,4 er Faderens håp at vi vil velge – og ved hans Sønns nåde, kvalifisere oss til – det høyeste og mest strålende av disse rikene, det celestiale, hvor vi kan nyte evig liv som “Kristi medarvinger”.5 President Russell M. Nelson har oppfordret oss innstendig til å “tenke celestialt”, gjøre Det celestiale rike til vårt evige mål og deretter “nøye overveie hvor hver av [våre] avgjørelser mens [vi] er her på jorden vil plassere [oss] i den neste verden.”6
De i Det celestiale rike er “de som mottok Jesu vitnesbyrd … de som er rettferdige mennesker fullkommengjort gjennom Jesus, den nye pakts mellommann.”7 Innbyggerne i det annet eller terrestriale rike beskrives som grunnleggende gode, som “jordens hederlige mennesker som ble forblindet ved menneskers list.” Deres viktigste begrensende egenskap er at de “ikke er tapre i Jesu vitnesbyrd”.8 Til sammenligning er de i det lavere, telestiale rike de som “ikke mottok Kristi evangelium ei heller Jesu vitnesbyrd”.9
Legg merke til at det karakteristiske kjennetegnet for innbyggerne i hvert rike er hvordan de forholder seg til “Jesu vitnesbyrd”, alt fra (1) helhjertet hengivenhet til (2) å ikke være tapre til (3) direkte avvisning. Den enkeltes reaksjon avgjør hans eller hennes evige fremtid.
I.
Hva er Jesu vitnesbyrd?
Det er Den hellige ånds vitne om at han er Guds guddommelige Sønn, Messias og Forløseren. Det er Johannes’ vitnesbyrd om at Jesus var i begynnelsen hos Gud, at han er skaperen av himmel og jord, og at “i ham var evangeliet, og evangeliet var livet, og livet var menneskenes lys”.10 Det er “apostlenes og profetens vitnesbyrd … at han døde, ble begravet, oppsto på den tredje dag og fór opp til himmelen”.11 Det er kunnskapen om at “intet annet navn er gitt hvorved frelse kommer”.12 Det er dette “vitnesbyrd som vi gir om ham,” gitt av profeten Joseph Smith: “At han lever! … Han er Faderens Enbårne, at ved ham og gjennom ham og av ham blir og ble verdener skapt, og deres innbyggere er født sønner og døtre av Gud”.13
II.
Utover dette vitnesbyrdet er spørsmålet: Hva gjør vi med det?
Det celestiale rikes arvinger “mottar” vitnesbyrdet om Jesus i full forstand ved å bli døpt, motta Den hellige ånd og seire ved tro.14 Prinsippene og sannhetene i Jesu Kristi evangelium styrer deres prioriteringer og valg. Vitnesbyrdet om Jesus kommer til uttrykk i hva de er og hva de blir. Deres motiv er nestekjærlighet, “Kristi rene kjærlighet”.15 De fokuserer på “aldersmålet for Kristi fylde”.16
I det minste tar noen av dem som vil bli funnet i Det terrestriale rike, også imot Jesu vitnesbyrd, men de skiller seg ut ved det de ikke gjør med det. Å ikke være tapper i vitnesbyrdet om Frelseren, antyder en grad av apati eller likegyldighet – å være “lunken”17 – i motsetning til for eksempel Ammons folk i Mormons bok, som “skilte seg … ut ved sin nidkjærhet mot Gud”.18
Innbyggerne i Det telestiale rike er de som forkaster Jesu vitnesbyrd sammen med hans evangelium, hans pakter og hans profeter. De beskrives av Abinadi som “vandret etter sin egen kjødelige vilje og attrå, og påkalte aldri Herren mens barmhjertighetens armer var utrakt mot dem. For barmhjertighetens armer var utrakt mot dem, og de ville ikke”.19
III.
Hva betyr det å være tapper i Jesu vitnesbyrd?
Det er flere muligheter som kan vurderes for å besvare dette spørsmålet. Jeg skal nevne noen. Å være tapper i Jesu vitnesbyrd innebærer utvilsomt å gi næring til og styrke dette vitnesbyrdet. Sanne disipler ignorerer ikke de tilsynelatende små tingene som opprettholder og styrker deres vitnesbyrd om Jesus, for eksempel bønn, studium av Skriftene, helligholdelse av sabbaten, deltagelse i nadverden, omvendelse, omsorgstjeneste og tilbedelse i Herrens hus. President Nelson påminnet oss at “med skremmende hastighet kan et vitnesbyrd som ikke gis daglig næring ‘ved Guds gode ord’ [Moroni 6:4] smuldre bort. Vi trenger [derfor] daglige opplevelser med tilbedelse av Herren og studium av hans evangelium.” Deretter la han til: “Jeg ber deg inntrengende om å la Gud råde i ditt liv. Gi ham en rimelig andel av din tid. Når du gjør det, legg merke til hva som skjer med ditt positive åndelige momentum.”20
Å være tapper antyder også å være åpen og offentlig om sitt vitnesbyrd. I dåpen bekrefter vi vår villighet til “å stå som Guds vitner til alle tider og i alle ting og på alle steder [vi] måtte være, like til døden”.21 Spesielt i påsken forkynner vi med glede, offentlig og uforbeholdent vårt vitnesbyrd om den oppstandne, levende Kristus.
Et aspekt ved å være tapper i vitnesbyrdet om Jesus, er å gi akt på hans sendebud. Gud tvinger oss ikke inn på den bedre sti, paktens sti, men han ber sine profeter om å gjøre oss fullt klar over konsekvensene av våre valg. Og det gjelder ikke bare medlemmene av hans kirke. Gjennom sine profeter og apostler ber han kjærlig hele verden om å gi akt på sannheten som vil frigjøre dem,22 spare dem for unødig lidelse og gi dem varig glede.
Å være tapper i vitnesbyrdet om Jesus, betyr å oppmuntre andre, ved ord og eksempel, til på samme måte å være tapre, spesielt de i vår egen familie. Eldste Neal A. Maxwell henvendte seg en gang til “de i alt vesentlig ‘hederlige’ medlemmer [av Kirken] som skummer overflaten istedenfor å gjøre sitt forhold til Kristus dypere, og som har et mer tilfeldig forhold til ham istedenfor å ‘arbeide ivrig’ [Lære og pakter 76:75; 58:27]”.23 Eldste Maxwell beklaget: “Men dessverre, når noen velger slendrian, velger de ikke bare for seg selv, men også for neste generasjon og den neste. Unnvikenhet i liten grad hos foreldre kan føre til store avvik hos deres barn! Tidligere generasjoner i en familie kan ha gjenspeilet hengivenhet, mens noen i denne generasjon viser tegn på unnvikenhet. I det neste vil bedrøvelig nok noen velge stridighet når undermineringen krever sitt offer.”24
For mange år siden fortalte eldste John H. Groberg historien om en ung familie som bodde i en liten gren på Hawaii tidlig på 1900-tallet. De hadde vært medlem av Kirken i omtrent to år da en av deres døtre ble syk med en udiagnostisert sykdom og ble innlagt på sykehuset. I kirken søndagen etter forberedte faren og hans sønn nadverden slik de gjorde de fleste ukene, men da den unge faren knelte for å velsigne brødet, gikk det plutselig opp for grenspresidenten hvem som knelte ved nadverdsbordet, spratt opp og ropte: “Stopp. Du kan ikke berøre nadverden. Datteren din har en ukjent sykdom. Forlat nadverdsbordet øyeblikkelig mens en annen gjør i stand nytt nadverdsbrød. Vi kan ikke ha dere her. Gå!” Den lamslåtte faren så forskende på grenspresidenten og deretter på forsamlingen. Han kunne føle den redsel og forlegenhet som alle var i besittelse av. Så gjorde han tegn til sin familie, og sammen gikk de lydløst ut av kirkesalen.
Det ble ikke sagt et ord mens de gikk langs den støvete veien hjem til det lille huset hvor de bodde. De satte seg alle sammen ned i en ring, og faren sa: “Vi vil være stille til jeg er klar til å snakke.” Den unge sønnen lurte på hva de ville gjøre for å få hevn over skammen de hadde lidd: Ville de komme til å slå i hjel grenspresidentens griser, eller sette fyr på huset hans, eller slutte seg til en annen kirke? Fem, ti, femten og tjuefem minutter gikk i stillhet.
Farens knyttneve begynte å slappe av, og tårene rant. Moren begynte å gråte, og snart gråt hvert av barna lavmælt. Faren vendte seg til sin hustru og sa: “Jeg elsker deg” og gjentok så disse ordene til hvert av sine barn. “Jeg elsker dere alle, og jeg vil at vi skal være som en familie bestandig. Og den eneste måten dette kan skje på, er at vi alle sammen er gode medlemmer av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige og bli beseglet til hverandre ved Hans hellige prestedømme i tempelet. Dette er ikke grenspresidentens kirke. Det er Jesu Kristi Kirke. Vi vil ikke la mennesker eller sårende ord, forlegenhet eller stolthet holde oss fra å være sammen i all evighet. Neste søndag vil vi tilbake til Kirken. Vi vil sitte for oss selv inntil vi vet hva som feiler datteren vår, men vi vil gå tilbake.”
De gikk tilbake, datteren ble frisk, og familien ble beseglet i Laie Hawaii tempel da det var fullført. I dag kaller godt over 100 sjeler sin far, bestefar og oldefar velsignet fordi han holdt blikket festet på evigheten.25
Et siste aspekt ved å være tapper i vitnesbyrdet om Jesus som jeg vil nevne, er vår individuelle streben etter personlig hellighet. Jesus er vår Forløser,26 og han befaler oss: “Omvend dere, alle jordens ender, og kom til meg og bli døpt i mitt navn, så dere kan bli helliggjort ved å motta Den hellige ånd, så dere kan stå ubesmittet for meg på den siste dag.”27
Profeten Mormon beskriver en gruppe hellige som holdt ut på denne måten til tross for at de “måtte tåle mange lidelser”.28
“Likevel fastet og ba de ofte og ble sterkere og sterkere i sin ydmykhet og fastere og fastere i troen på Kristus, inntil deres sjel var fylt med glede og trøst, ja, så deres hjerter var renset og helliggjort, en helliggjørelse som finner sted fordi de gir seg hen til Gud.”29 Det er denne mektige forandringen i hjertet – der vi gir oss hen til Gud og blir åndelig født på ny ved Frelserens nåde – som vi søker.30
Min innbydelse er å handle nå for å sikre din plass som en som er tapper i vitnesbyrdet om Jesus. Ettersom det kan være behov for omvendelse, må du “ikke utsette [din] omvendelsesdag”,31 for at ikke “i en time [du] ikke tenker, vil sommeren være forbi, og innhøstningen avsluttet og [din sjel] ikke frelst”.32 Vær nidkjær i å holde dine pakter med Gud. Bli ikke “forarget over ordets strenghet”.33 “[Husk] alltid å la [Kristi navn] stå skrevet i [ditt hjerte] … så [du] hører og kjenner den røst som skal kalle på [deg], og også det navn han skal kalle [deg] ved.”34 Og til slutt: “Legg [deg] på hjertet at [du] vil gjøre det [Jesus] skal lære og befale [deg].”35
Vår Fader ønsker at alle hans barn som vil nyte evig liv skal være sammen med ham i hans celestiale rike. Jesus led, døde og sto opp fra de døde for å gjøre dette mulig. Han “har fart opp til himmelen og har tatt plass ved Guds høyre hånd for å kreve av Faderen den rett han har til å vise menneskenes barn barmhjertighet”.36 Jeg ber om at vi alle må bli velsignet med et brennende vitnesbyrd om Herren Jesus Kristus, fryde oss og være tapre i dette vitnesbyrdet og stadig nyte fruktene av hans nåde i vårt liv. I Jesu Kristi navn. Amen.