“Eldste Patrick Kearon: Forberedt og kalt av Herren”, Liahona, mai 2024.
Nye kall
Eldste Patrick Kearon: Forberedt og kalt av Herren
Herren har forberedt eldste Kearon på unike måter og begavet ham med en rekke åndelige gaver som vil gjøre det mulig for ham å velsigne andre i sitt hellige kall som et spesielt vitne “om Kristi navn i hele verden”.
En lørdag flere år etter at han ble kalt som generalautoritet-sytti, gikk eldste Patrick Kearon og hans hustru Jennifer inn i et supermarked idet eldste W. Rolfe Kerr og hans hustru Janeil var på vei ut. De snakket sammen en kort stund, og så gikk ekteparet Kerr til bilen sin.
Nesten umiddelbart kom en mann bort til eldste Kearon og spurte ham begeistret: “Var det en generalautoritet du snakket med?” Eldste Kearon svarte: “Ja. Det var eldste W. Rolfe Kerr i De sytti.”1 Mannen nikket, så direkte på eldste Kearon uten å gjenkjenne ham, og sa: “Du vet alltid når det er en generalautoritet, ikke sant?” Så skyndte mannen seg av sted.
“Jeg elsker denne historien fordi den representerer det jeg føler,” sier eldste Kearon med et smil. “Jeg kunne ha den samme opplevelsen i dag, og den samme mannen ville trolig ikke ha valgt meg ut av en folkemengde som generalautoritet.”
Eldste Kearons selvironiske humor og ydmykhet gjør ham kjær for dem som kjenner ham, eller har hatt privilegiet å tjene sammen med ham. Eldste Kearon ble kalt og ordinert til medlem av De tolv apostlers quorum 7. desember 2023, og han vet at hans nye kall handler mindre om ham selv enn om Herrens pågående arbeid
“Vi får alle være en del av hans verk,” sier han, “og prøve å hjelpe folk å føle hans lys og hans kjærlighet og hans omsorg. Det han ønsker at vi skal gjøre som medlemmer av hans kirke, er å være til velsignelse for andre.”
Herren har forberedt eldste Kearon på unike måter og begavet ham med en rekke åndelige gaver som vil gjøre det mulig for ham å velsigne andre i sitt hellige kall som et spesielt vitne “om Kristi navn i hele verden” (Lære og pakter 107:23). Som konvertitt til Kirken som 26-åring, og det eneste medlemmet av Kirken blant sine søsken, er eldste Kearon en mann med dyp empati som vet hvordan man lytter til, får kontakt med og trøster Guds barn. Han er nestekjærlig av natur og finner glede i tjeneste. Rørt av gripende opplevelser og tap av kjære, vitner han om at Frelseren Jesus Kristus, gjennom sin forsoning, tilbyr helbredende balsam og en dag vil rette opp i alt.
Eldste Kearon er en ekte Jesu Kristi disippel som stoler på Herren. Han er en leder som er lett å følge fordi han hengivent følger Frelseren og leder folk til ham.
“Herren,” sier president Jeffrey R. Holland, fungerende president for De tolv apostlers quorum, “har ledet Patrick til stillingen han nå innehar.”
Kjærlige, hengivne foreldre
Patrick Kearon ble født i Carlisle, Cumbria, i Nord-England 18. juli 1961, sønn av Paddy og Patricia Kearon. Da foreldrene hans møttes, tjenestegjorde de i de britiske væpnede styrker under 2. verdenskrig – hans mor som sykepleier i hæren i India og Burma, og hans far i Royal Air Force (RAF), stasjonert i Frankrike, Nord-Afrika, Sicilia og Italia.
Eldste Kearon minnes sine foreldre, Paddy og Patricia, for deres eksemplariske liv med hengivenhet, tjeneste og offer.
Selv om de ikke gikk i kirken, levde de et liv med hengivenhet til sin familie, tjeneste og offer som gjorde varig inntrykk på Patrick, det yngste av parets fem barn. Han husker Pat som en kjærlig, “ekstraordinær mor”, som forsiktig veiledet, for det meste ved eksempel, og aldri kritiserte noen. Hun var gavmild, stødig og bemerkelsesverdig balansert. Og han minnes Paddy for “sin energi, vennlighet og ubeskrivelige varme, hans kjærlighet til Arabias tørre ørkener og Englands og Irlands frodige bølgende åser, hans lidenskap for himmelen, solskinnet og havet. Jeg kan tydelig se hans avtrykk i min egen lengsel etter å være ute, i det åpne, i luften og sollyset.”2
Etter sin tjeneste i RAF begynte eldste Kearons far å arbeide som forsvarsentreprenør i Saudi-Arabia. Patrick, som syv år gammel gutt, lærte en viktig lekse der i lydighet, behørig gjenfortalt i hans første generalkonferansetale som generalautoritet. Han ignorerte foreldrenes instruksjoner om å bruke sko under en campingtur i ørkenen, og dro på oppdagelsesferd i “badesandaler” og fikk skorpionstikk i foten.3
Patrick Kearon som gutt i Saudi-Arabia.
Tre år senere befant unge Patrick seg på kostskole i England og følte stor ensomhet over å være borte fra sine foreldre, en ensomhet som bare ble dempet av deres oppmuntrende brev.
“Harry Potter hadde det definitivt bedre på Galtvort til sammenligning. Det var vanskelig,” sier han om kostskolen. “Jeg dro bare hjem til jul, påske og om sommeren. Jeg laget små kalendere på papirark, satte en strek over hver dag, og tellet ned dagene til jeg kunne dra tilbake til familien min.”
Noen år senere, mens Patrick var på sin andre kostskole i England, blåste en kraftig storm inn fra Irskesjøen. Stormbølgen som kom, oversvømte 5000 boliger i det omkringliggende området. Patrick og klassekameratene hans ble bedt om å hjelpe til med den massive oppryddingen.
“Jeg husker fortsatt vekten av de gjennomvåte teppene og stanken av det hele,” sier han. “Men jeg husker at jeg gikk inn for det og fikk arbeidet gjort sammen med mine venner fra skolen. Og jeg husker folket og deres takknemlighet.”
Denne opplevelsen var kanskje Patricks første glimt inn i de gjensidige velsignelsene ved å yte og motta tjeneste. Senere innså han at hans følelse av en tenårings usikkerhet hadde forlatt ham “mens jeg var involvert i denne store innsatsen for å hjelpe naboene våre”.4
Etter videregående skole vendte Patrick tilbake til Saudi-Arabia, hvor han begynte på lederopplæring i et multinasjonalt mat- og drikkeprogram. Denne erfaringen innledet hans arbeid i flere bransjer, og endte til slutt med et konsulentfirma innen kommunikasjon i England sammen med søster Kearon.
“Min verden ble snudd på hodet”
Da Patrick var 19 år, mistet han sin far og svoger i en tragisk bilulykke i Saudi-Arabia. “Min verden ble snudd på hodet med dette tapet,” sier han. Hans fars veiledende hånd, kjærlige oppmuntring og gledesfylte syn på verden var borte. I sorgen og tomheten dro Patrick hjem til England sammen med sin mor for en periode, men vendte til slutt tilbake for å arbeide i Saudi-Arabia.
“Jeg hadde alle slags verdifulle muligheter til å lære og vokse og se hvordan forretninger fungerte,” sier han. Han var spesielt takknemlig for “en fantastisk sjef som trente og veiledet meg og ble en god venn. Han var en av flere farsfigurer jeg har blitt velsignet med siden min fars død.”
Senere, da han arbeidet i London, møtte Patrick noen medlemmer av Kirken.
“De var gode eksempler på vår tro,” minnes han. “En av dem var fra California, og jeg dro og bodde hos den familien mens jeg arbeidet der.”
Denne opplevelsen ga Patrick en fantastisk grunnvoll av forståelse av Kirken. Han ble rørt av gleden familien fant i tjeneste, men han hadde mange spørsmål om Kirkens lære og tro. Tilbake i England to år senere møtte han imidlertid noen “imponerende misjonærer” på gaten i London. Etter å ha drøftet evangeliet med dem i flere måneder og blitt fortalt at han ikke gikk fremover mot dåp, spurte de ham om han ønsket en velsignelse.
“Jeg gikk med på å få en velsignelse fra en seniormisjonær jeg kjente,” minnes han. “Det jeg følte under denne velsignelsen, var et viktig øyeblikk i min omvendelse. Det var en helt ubestridelig følelse av lys og glede og fred som ingen ord kan beskrive. Velsignelsens ord viste seg å være inspirerte og absolutt fremsynte.”
Denne opplevelsen, kombinert med “en rekke andre ting i min fremgang mot dåp,” ledet Patrick til et vitnesbyrd om Frelseren og hans gjenopprettede kirke. Et par måneder senere, på julaften i 1987, ble han døpt som medlem av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige.
For dem som søker et vitnesbyrd, sier eldste Kearon: “Velg tro, og følg oppfordringen i Alma 32. Følg dine åndelige følelser. De vil veilede deg, og du vil vite det.”
“En kilde til styrke”
To år etter dåpen deltok Patrick i en menighet for unge enslige voksne i London da han møtte Jennifer Hulme, en student ved Brigham Young University fra Saratoga i California. Jennifer hadde kommet til London for å være i seks måneder og studere kunsthistorie og engelsk litteratur. Hun var det yngste av åtte barn, og hun hadde vokst opp i Kirken.
Nesten umiddelbart ble hun oppmerksom på Patrick.
“Da jeg så ham omgås mennesker i menigheten, så jeg hvordan han behandlet dem,” sier Jennifer om Patrick. “Enten det var et nytt medlem, et tilbakevendende medlem, en som hadde vanskeligheter, eller en som var en nær venn, behandlet han alle med samme ekte kjærlighet og interesse. Denne egenskapen trakk meg først og fremst til ham. Det er en egenskap jeg har sett ham utvikle, og som Gud har hatt god bruk for i løpet av de 33 årene vi har vært gift.”
Eldste og søster Kearons kjærlighet og respekt for hverandre gjør det mulig for dem å arbeide sammen i tro.
Etter forlovelsestiden, giftet paret seg i Oakland California tempel i januar 1991. De oppdro så sin familie i England i 19 år frem til eldste Kearon i 2010 ble kalt som generalautoritet-sytti etter å ha virket i flere lederkall, blant annet som stavspresident og områdesytti. Han var De syttis seniorpresident da han ble kalt til De tolv apostlers quorum.
Eldste Kearon sier at hans hustru er en trofast disippel som kjenner sin sanne identitet. “Hun lever et lykkelig, positivt, konstruktivt, nyttig og gledesfylt liv, med Frelseren som midtpunkt for alt sammen. Hun har vært en kilde til styrke og en enorm velsignelse for meg siden vi møttes.”
Susannah, det andre av parets tre døtre, sier at moren elsker å gi av seg selv: “Hun er full av liv og lys og har en lidenskap for evangeliet.” Og i likhet med sin far er hennes mor en “utmerket lytter”.
Susannah og søstrene sier at foreldrenes kjærlighet og respekt for hverandre gjør det mulig for dem å samarbeide i tro mot felles mål. De lytter til hverandre og respekterer og verdsetter hverandres tanker og meninger.
Emma, parets yngste datter, sier at foreldrenes harmoniske forhold og åpenbare kjærlighet til sine barn “har skapt et svært lykkelig og trygt hjemmemiljø.”
Lizzie Kearon Staheli, den eldste, sier om sin far: “Pappa ser mennesker med Kristus-lignende øyne. Han er alltid ivrig etter å oppmuntre og styrke mennesker. Han ser potensialet i alle, uansett omstendigheter.”
Emma tilføyer: “Han er full av tro og elsker gleden evangeliet gir ham. Etter å ha funnet det gjengitte evangelium som voksen, setter han pris på forskjellen det utgjør i ens liv som en kilde til lys og glede.”
Eldste Kearon kaller sine døtre – Lizzie (avbildet sammen med ektemannen Jonathan), Susannah og Emma – “det vakreste lys i vårt liv, våre største skatter”.
Jean B. Bingham, tidligere Hjelpeforeningens generalpresident, beskriver eldste Kearon som rolig under press. Hun husker en gang da hun, eldste David A. Bednar i De tolv apostlers quorum, eldste Kearon og andre, befant seg i utlandet under et politisk opprør. Under eldste Bednars ledelse tilbragte eldste Kearon mange timer på satellittelefon i samarbeid med lokale embedsmenn og Kirkens representanter for å skape en vei ut for dem.
“Hans rolige natur, fokuserte innsats og inspirerte innsikt ga oss en løsning som gjorde det mulig for oss å komme trygt bort,” sier søster Bingham.
I desember 2021 ble familien sjokkert over å høre at søster Kearon hadde fått diagnosen brystkreft.
“Jeg trodde aldri kreft ville ramme meg eller oss,” sier søster Kearon. Hun kalte den påfølgende behandlingen ekstremt vanskelig, men Frelseren var hennes kilde til styrke gjennom det hele. “Jeg har fortsatt cellegiftbehandling, men jeg er takknemlig for å kunne si at jeg er kreftfri så vidt legene kan si.”
Eldste Kearon sier: “Jen har vært standhaftig og trofast gjennom det hele. Vi takker hver dag for helsen hennes, og vi takker for den eksepsjonelle omsorgen hun har fått.”
I likhet med andre prøvelser hun og hennes mann har opplevd, sier søster Kearon: “Livet gir oss ting vi rett og slett ikke ønsker å gjøre. Vi liker dem ikke. Vi ba ikke om dem. Men vi må møte dem uansett. Den beste måten å takle ting som rett og slett er vanskelig, er å vende seg til Herren og be om hans styrke, sette vår lit til Jesus Kristus og ha tro på hans nåde og kraft. For lenge siden lærte jeg mye om hvordan Frelseren hjelper oss i våre dypeste, mørkeste stunder.”
Eldste og søster Kearon tilegnet seg denne hellige kunnskapen etter at deres første barn, Sean, ble født.
Jesu Kristi forsonings klippe
Under søster Kearons første svangerskap fikk paret tidlig vite av ultralydundersøkelser at deres lille gutt hadde “en alvorlig hjertefeil, en livstruende tilstand”, sier eldste Kearon. Resten av svangerskapet brukte vi til å finne de beste legene, kardiologene og hjertekirurgene som var utstyrt for å løse det aktuelle problemet. Vi fant et team i verdensklassen i London, og de var sikre på at de kunne løse problemet.”
Kirurger opererte Sean da han var 19 dager gammel. Operasjonen var lang og møysommelig. “Etterpå,” sier eldste Kearon: “kunne ikke Seans lille hjerte starte på nytt. Så vi mistet ham. Hans død var intenst smertefull. Dette var ikke resultatet vi hadde fastet for, bedt og tryglet om, men vi visste at himmelens hånd var i denne erfaringen.”
Søster Kearon sier: “Gud ledet oss gjennom disse månedene med graviditet og vår sønns vakre, korte liv på en måte der vi, på slutten av det, visste at vi hadde gjort alt vi kunne for ham. Det var en enorm trøst.”
Helbredelse kom gjennom en større forståelse av Frelserens forsoning og oppstandelse som søster Kearon fikk ved et grundig studium av 1 Nephi og 2 Nephi. “I sorgen over tapet følte jeg at jeg spant rundt i et svart hull,” sier hun. “Og allikevel, gang på gang, ble jeg tatt imot av Jesu Kristi forsonings klippe – fordi den er sann. Hans nåde, hans livsførsel, gjør selv de mest smertefulle tap utholdelige og håpefulle.”
Helbredelse kom gjennom fødselen av parets tre døtre. “De bragte helbredelse med seg,” sier eldste Kearon. “De er det vakreste lyset i vårt liv, våre største skatter.”
Helbredelse kom fra ordene til inspirerte ledere i Kirken, blant annet en generalkonferansetale av eldste Lance B.Wickman,,5 hvor eldste Wickman fortalte om smerten ved å gå gjennom ensomme sykehuskorridorer mens hans egen lille gutt lå og døde av en barnesykdom. “Eldste Wickman underviser at ‘tro er å se’ og at tro er å ha tillit til Herren,” sier eldste Kearon. “Talen hans var enormt verdifull for meg på grunn av hans klare forståelse av en slik erfaring. Dette ble forsterket med antall ganger jeg leste den og lyttet til den.”
Og helbredelse kom gjennom å hjelpe andre i deres tap – det være seg flyktninger i Europa,6 de mishandlede eller undertrykte,7 eller andre ledere i Kirken som eldste Paul V. Johnson i De syttis presidentskap, som hadde mistet en datter i kreft to måneder før han sluttet seg til eldste Kearon i områdepresidentskapet for Europa i 2015.
“Han og søster Kearon var fantastiske med hensyn til å hjelpe oss i denne sorgen og helbredelsestiden,” sier eldste Johnson. “De var så følsomme for vår situasjon. Jeg har alltid elsket dem for det.”
Slik er disippelskapets vei. Vi bærer hverandres byrder. Vi sørger med dem som sørger. Vi trøster dem som trenger trøst. Og vi står som Guds vitner – og det evige løftet om gledesfylte gjenforeninger som er muliggjort ved Jesu Kristi forsoning. (Se Mosiah 18:8‒9.)
Eldste Kearon hilser på medlemmer i området Europa øst.
Så, når vanskelige tider kommer til oss, blir denne helbredende kjærligheten og omsorgen gjengjeldt. Som en Herren Jesu Kristi apostel, er eldste Kearon beredt til å dele evangeliets budskap om håp, helbredelse og fred med hele verden.
“Hvorfor får vi vanskelige prøvelser?” spør eldste Kearon. “Fordi vi kommer til jorden for å lære, vokse, bli helliggjort og for å elske og stole på vår Fader i himmelen og vår Frelser. Akkurat nå kan vi ikke se dem, og de kan ikke holde oss. Men velsignelsene ved Frelserens forsoning er uendelige – uendelige!”