“Kapittel 18: Lykke i ekteskapet”, Læresetninger fra Kirkens presidenter – Thomas S. Monson (2020)

“Kapittel 18”, Læresetninger – Thomas S. Monson

Kapittel 18

Lykke i ekteskapet

“Vær nøye og ta bønnen til hjelp ved valg av ledsager, og når dere er gift, vær hundre prosent lojale mot hverandre.”

Fra Thomas S. Monsons liv

Da president Thomas S. Monson var en ung mann, ble han overrasket over å høre om en nær forbindelse mellom familien og familien til piken han gikk på stevnemøter med, Frances Beverly Johnson, som han senere giftet seg med. Han fortalte:

“Min farfar kom fra Sverige, og hans hustru kom fra England … De giftet seg i Salt Lake tempel, og han skrev i sin dagbok: ‘Dette er den lykkeligste dagen i mitt liv. Min kjæreste og jeg ble viet for tid og all evighet i det hellige tempel.’

Tre dager senere, 23. april 1898, skrev han: ‘Tok toget til Rio Grande Western Depot på vei til Skandinavia, hvor jeg har blitt kalt til å virke som misjonær.’ Han reiste til Sverige etter å ha vært gift i tre dager.

Hans dagbok, skrevet med penn, kom til meg fra en onkel som av en eller annen grunn valgte å gi meg sin fars dagbok. Det som sto aller oftest i dagboken, var: ‘Jeg er våt på føttene.’ Men den vakreste oppføringen lød: ‘I dag var vi hjemme hos familien Jansson [senere forandret til Johnson]. Vi møtte søster Jansson. Hun hadde en deilig middag til oss. Hun er dyktig til å lage mat.’ Og så sa han: ‘Alle barna enten sang, spilte munnspill eller danset, og så betalte hun sin tiende. Fem kroner til Herren, en til min ledsager, eldste Ipson, og en til meg.’ Og så ramset han opp navnene på barna.

Da jeg leste i denne dagboken, så jeg navnet til min hustrus far som en som tilhørte denne husstanden, en som trolig sang en sang, en som ble far til en eneste datter, piken jeg giftet meg med.”

President Monson fortalte om følgende opplevelse da han dro for å hente Frances til deres første stevnemøte:

“Første gang jeg så Frances, visste jeg at jeg hadde funnet den rette. Herren førte oss senere sammen, og jeg inviterte henne ut. Jeg kom hjem til henne på besøk. Hun presenterte meg, og faren sa: ‘Monson – det er et svensk navn, ikke sant?’

Jeg sa: ‘Jo.’

Han sa: ‘Bra.’

Så gikk han inn i et annet rom og kom tilbake med et bilde av to misjonærer med flosshatter og sine eksemplarer av Mormons bok.

‘Er du i slekt med denne Monson’en,’ sa han, ‘Elias Monson?’

Jeg sa: ‘Ja, han er min bestefars bror. Han var også misjonær i Sverige.’”

Da han fikk høre dette, begynte Frances far å gråte. Mens familien hans fortsatt bodde i Sverige, hadde de hatt mange besøk av eldste Elias Monson. Frances far “kysset meg på kinnet”, mintes president Monson senere, “og så gråt moren hennes, og hun kysset meg på det andre kinnet. Så prøvde jeg å få øye på Frances. Hun sa: “Jeg henter kåpen min.”¹

Tom og Frances giftet seg i oktober 1948. Under generalkonferansen i april 2008 – president Monsons første konferanse som Kirkens president – uttalte han disse ordene i takknemlighet for søster Monson og hennes livslange tjeneste og støtte:

“Jeg takker min Fader i himmelen for min kjære ledsager Frances. I oktober vil hun og jeg feire 60 vidunderlige år med ekteskap. Selv om min tjeneste i Kirken begynte i ung alder, har hun aldri klaget når jeg har reist hjemmefra for å delta på møter eller utføre et oppdrag. I mange år medførte mine oppdrag som medlem av De tolv at jeg måtte reise fra Salt Lake City ofte – noen ganger i fem uker om gangen – og hun var alene igjen og tok seg av våre små barn og vårt hjem. Fra og med da jeg ble kalt til biskop som 22-åring, har vi sjelden opplevd den luksus å sitte sammen under et møte i Kirken. Jeg kunne ikke ha bedt om en mer lojal, kjærlig og forståelsesfull ledsager.”²

Etter mange år med helseproblemer døde søster Monson den 17. mai 2013. Noen måneder senere, på et Hjelpeforeningsmøte på generalplan, beskrev president Monson kjærlig hva hun betydde for ham: “Hun var en trofast datter av vår himmelske Fader, min kjære livsledsager og min beste venn. Jeg savner henne mer enn ord kan uttrykke.”³

“Vår mest verdsatte venn er vår partner i ekteskapet.”

Thomas S. Monsons læresetninger

Lykken florerer når det er oppriktig respekt mellom mann og hustru.

Den venn vi setter høyest, er vår ekteskapspartner. Det ville stått så mye bedre til i denne gamle verden i dag hvis godhet og aktelse hver dag reflekterte vår takknemlighet for vår hustru eller mann.⁴

Lykken trives hvis man har ekte respekt for hverandre. Hustruer blir mer knyttet til sine menn, og menn setter større pris på sine hustruer, og barna er lykkelige, slik det er meningen at de skal være.⁵

Folk som gifter seg i håp om å danne et permanent fellesskap, trenger spesielle egenskaper og holdninger. De må være dyktige til å tilpasse seg hverandre. De trenger evne til å løse problemer seg imellom. De må være villige til å gi og ta i sin søken etter harmoni. De trenger uselviskhet av høyeste grad, hvor omtanken for ektefellen viker plassen for egne ønsker.⁶

President Howard W. Hunter sa følgende om ekteskap: “Et lykkelig og godt ekteskap er vanligvis ikke så mye spørsmål om å gifte seg med rett person som å være rett person.” Det liker jeg. “Bevisst anstrengelse for å gjøre sin del fullt ut er det som i størst grad bidrar til suksess” [The Teachings of Howard W. Hunter, red. Nai J. Williams (1997), 130].⁷

Jeg kommer aldri til å glemme et besøk jeg avla hjemme hos president Hugh B. Brown [i Det første presidentskap]. Det var avgangshøytidelighet på Brigham Young University. Han skulle lede høytidelighetene, og jeg skulle holde talen for dagen. Jeg kjørte til president Browns hjem, og fulgte ham ut i bilen. Men før vi dro av gårde, sa han til meg: “Vent et øyeblikk til min hustru Zina kommer til vinduet.”

Jeg kastet et blikk på vinduet, og la merke til at gardinene var trukket til side. Der fikk jeg øye på Zina Brown som satt i sin rullestol og vinket kjærlig med et lite, hvitt lommetørkle til sin smilende ektemann. President Brown stakk hånden ned i jakkelommen, tok frem et hvitt lommetørkle, og begynte å vinke blidt, til hans hustrus store glede. Deretter satte jeg bilen langsomt i gang, og vi kjørte til Provo.

“Hvilken betydning ligger det i å vinke med det hvite lommetørkleet?”, spurte jeg.

Han svarte: “Helt siden vi giftet oss har Zina og jeg hatt for vane å gjøre dette. Det er et slags symbol oss imellom på at alt vil gå godt denne dagen inntil vi igjen kan være sammen om kvelden.”⁸

I ekteskapet går ektemann og hustru side om side som en sønn og en datter av Gud.

Brødre, la oss behandle vår hustru med respekt og verdighet. Hun er vår evige ledsager. Søstre, hedre deres ektemann. Han trenger å få høre et godt ord. Han trenger et vennlig smil. Han trenger et varmt uttrykk for sann kjærlighet.⁹

Jeg har alltid likt de ord som president David O. McKay ofte siterte … : “Kvinnen ble tatt fra mannen – ikke fra hans føtter for å bli tråkket under hans fot, men fra hans side for å være hans like, under hans arm for å bli beskyttet og nær hans hjerte for å bli elsket.”

Men en tanke som aldri unnlater å røre min sjel, er det enkle og kloke råd: “Menn skulle vokte seg for å få kvinner til å gråte, for Gud teller deres tårer.”¹⁰

I ekteskapet er ingen av partene hverken overordnet eller underordnet den andre. Dere går side om side som en sønn og en datter av Gud.¹¹

Å huske ekteskapspaktene kan være til hjelp i tider med ekteskapelige problemer.

Hvis noen av dere har problemer i ekteskapet, ber jeg dere innstendig om å gjøre alt dere kan for å gjøre nødvendige reparasjoner så dere kan bli like lykkelige som i starten av deres ekteskap. Vi som gifter oss i Herrens hus, gjør det for tid og all evighet, men vi må gjøre de nødvendige anstrengelsene for at det skal bli slik. Jeg forstår at det finnes tilfeller hvor ekteskapet ikke kan reddes, men jeg føler sterkt at det som regel både kan og bør reddes. La ikke deres ekteskap nå et stadium hvor det står i fare.¹²

For mange år siden bodde det i menigheten jeg presiderte over som biskop, et ektepar som ofte hadde svært alvorlige, opphetede konflikter. Jeg mener virkelige konflikter. Begge var sikre i sin sak. Ingen av dem var villige til å fire. Når de ikke kranglet, opprettholdt de noe jeg vil kalle en skjør våpenhvile.

Klokken 2 en natt ble jeg oppringt av ekteparet. De ønsket å snakke med meg, og de ville gjøre det med en gang. Jeg slepte meg ut av sengen, kledde meg og dro hjem til dem. De satt på hver sin side av rommet uten å snakke med hverandre. Hustruen kommuniserte med sin mann ved å snakke til meg. Han svarte ved å snakke til meg. Jeg tenkte: “Hvordan i all verden kan vi føre dette paret sammen?”

Jeg ba om inspirasjon, og det slo meg at jeg skulle stille dem et spørsmål. Jeg sa: “Hvor lenge er det siden dere har vært i tempelet og vært vitne til en tempelbesegling?” De innrømte at det var veldig lenge siden. De var ellers verdige medlemmer som hadde tempelanbefaling og gikk i templet for å utføre ordinansarbeid for andre.

Jeg sa: “Vil dere bli med meg i tempelet onsdag morgen klokken åtte? Da kan vi overvære en tempelbesegling.”

I kor spurte de: “Hvem er det sin seremoni?”

Jeg svarte: “Jeg vet ikke. Det blir hvem det enn er som gifter seg den morgenen.”

Den onsdagen møttes vi i Salt Lake tempel til avtalt tid. Sammen gikk vi inn i et av de vakre beseglingsrommene, uten å kjenne en eneste sjel i rommet, unntatt eldste ElRay L. Christiansen, som da var assistent for De tolvs quorum, en generalautoritetstilling som fantes den gangen. Eldste Christiansen skulle utføre en beseglingsseremoni for en brud og en brudgom i det rommet den morgenen. Jeg er sikker på at bruden og familien hennes tenkte: “Det må være venner av brudgommen,” og brudgommens familie tenkte: “Det må være venner av bruden.” Mitt ektepar satt på en liten benk omtrent 60 cm fra hverandre.

Eldste Christiansen begynte med å gi råd til paret som skulle gifte seg, og det gjorde han svært vakkert. Han nevnte at en ektemann skulle elske sin hustru, behandle henne med respekt og høflighet og hedre henne som hjemmets hjerte. Så snakket han til bruden om at hun skulle respektere sin mann som hjemmets overhode og støtte ham på alle måter.

Jeg så at mens eldste Christiansen snakket til bruden og brudgommen, flyttet mitt ektepar seg litt nærmere hverandre. Snart satt de tett sammen. Jeg ble glad for å se at de begge flyttet seg omtrent like mye. Etter seremonien satt ekteparet mitt tett sammen som om de var de nygifte. Begge smilte.

Vi forlot tempelet den dagen, og ingen visste hvem vi var eller hvorfor vi var der, men mine venner holdt hverandre i hånden idet de gikk ut døren. Deres uoverensstemmelser var satt til side. Jeg hadde ikke behøvd å si ett ord. De husket sin egen bryllupsdag og de pakter de hadde inngått i Guds hus. De var bestemt på å begynne på nytt og å prøve hardere denne gangen.¹³

Som medlemmer av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige [skulle] vi vise respekt for hellige pakter … og trofasthet mot dem er en betingelse for lykke. Ja, jeg taler om dåpens pakt, prestedømmets pakt og ekteskapspakten.¹⁴

“Vi som gifter oss i Herrens hus, gjør det for tid og all evighet, men vi må gjøre de nødvendige anstrengelsene for at det skal bli slik.”

Et godt ekteskap krever forpliktelse.

Som liten gutt likte jeg å besøke min bestemors hjem … i Salt Lake City. Bestemor var alltid så glad for å se oss og likte å trekke oss tett inntil seg. På hennes fang lyttet vi mens hun leste for oss.

Hennes yngste sønn, min onkel Ray, og hans hustru bodde i dette huset etter at min bestemor døde. Jeg besøkte min onkel Ray … like før han døde, og la merke til at brannhydranten på fortauet virket så liten sammenlignet med da jeg klatret høyt opp på den for alle disse årene siden. Den hyggelige verandaen var den samme. Den stille, fredelige atmosfæren var ikke forandret. På kjøkkenveggen hang et innrammet bilde som min tante hadde brodert for mange år siden. Det inneholdt en verden av praktisk anvendelse: “Velg din kjære. Elsk den du velger.” Svært ofte krever dette kompromiss, tilgivelse, kanskje unnskyldning. Vi må alltid gå inn for at vårt ekteskap skal lykkes.¹⁵

Jeg tror den sørgeligste og mest nedslående ansvarsoppgaven [jeg har] hver uke er å oppheve beseglinger. I hvert tilfelle var det en gang en frydefull vielse i Herrens hus, hvor et forelsket par innledet et nytt liv i fellesskap og gledet seg til å tilbringe resten av evigheten sammen. Men så går månedene og årene, og av en eller annen grunn dør kjærligheten. Det kan skyldes økonomiske problemer, manglende kommunikasjon, ukontrollert temperament, innblanding fra svigerforeldre eller innvikling i synd. Det finnes en rekke grunner. I de fleste tilfeller behøver ikke skilsmisse å bli utfallet …

Vær nøye og ta bønnen til hjelp ved valg av ledsager, og når dere er gift, vær hundre prosent lojale mot hverandre … Forpliktelse i ekteskapet er helt avgjørende.¹⁶

La oss ikke miste motet på grunn av de mange beretninger i aviser og fjernsyn om mangel på harmoni – og av og til om grusomhet – mellom ektefeller og gå ut fra at dyden er forsvunnet og at kjærlighetens lampe ikke lenger lyser. To av mine kjæreste venner ligger nå hjelpeløse med dårlig helse. De er ikke alene. Deres trofaste livsledsagere hjelper dem i øm kjærlighet. Min venn Pres, som meget sjelden forlater sin hustrus side, har sagt om henne: “Christine er svakere, men hun er fremdeles vakker. Jeg er så glad i henne.” Hvilken edel hyllest til troskap, til kjærligheten, til ekteskapet!¹⁷

[Dere vil ikke] kunne forutse enhver utfordring som kan oppstå, men jeg lover dere at dere kan finne ut av nesten hva det måtte være hvis dere er oppfinnsomme og fast bestemt på å få ekteskapet til å fungere … Hvis dere går helt og fullt inn for at ekteskapet skal lykkes, finnes det ingenting i dette liv som kan gi dere større lykke.¹⁸

Forslag til studium og undervisning

Spørsmål

President Monson sa at “lykken trives [i ekteskapet] hvis man har ekte respekt for hverandre” (del 1). Hva kan historien om president og søster Brown lære oss? Hva er noen nøkler til at en mann og en hustru lærer å tilpasse seg hverandre? Hva er noen nøkler til å lære å løse problemer? Hvorfor er “uselviskhet av høyeste grad” nødvendig i ekteskapet?
President Monson underviste: “I ekteskapet er ingen av partene hverken overordnet eller underordnet den andre” (del 2). Hvordan kan ektefeller anvende dette prinsippet i sitt ekteskap? Hva er konsekvensene av at én ektefelle føler seg overlegen eller mindreverdig? Hvis du er gift, kan du overveie hva du kan gjøre for å bli flinkere til å vise din kjærlighet til din ektefelle.
Hvordan kan president Monsons råd i del 3 hjelpe i tider med ekteskapelige problemer? Hvordan styrker det å inngå, holde og reflektere over ekteskapspakter et ekteskap? Hva er noen andre måter å styrke et ekteskap på?
Hvordan kan ektemenn og hustruer vise lojalitet til hverandre? (Se del 4.) Hvordan kan de forbedre sin kommunikasjon? Hva har du lært om hvordan en mann og en hustru kan finne større lykke sammen?

Aktuelle skriftsteder

1 Mosebok 2:21–24; Matteus 19:3–6; 1 Korinter 11:11; Lære og pakter 42:22; 49:15–16; 132:18–19

Studiehjelpemidler

“Du får mest ut av ditt studium av evangeliet når du undervises av Den hellige ånd. Begynn alltid ditt studium av evangeliet med å be om at Den hellige ånd må hjelpe deg å lære” (Forkynn mitt evangelium [2004], 18).