“Kapittel 2: En hjelpende hånd”, Læresetninger fra Kirkens presidenter – Thomas S. Monson (2020)

“Kapittel 2”, Læresetninger – Thomas S. Monson

Kapittel 2

En hjelpende hånd

“Det er min bønn at vi må ha et ønske om å redde de mindre aktive, og bringe dem tilbake til Jesu Kristi evangeliums glede, slik at de, sammen med oss, kan få del i alt som fullt fellesskap har å tilby.”

Fra Thomas S. Monsons liv

Da president Thomas S. Monson var ung biskop, tok han stadig kontakt med medlemmer i menigheten som hadde åndelige og timelige behov. Han fortalte om følgende erfaring med å invitere en ung mann i menigheten tilbake til aktivitet i Kirken:

“En søndag morgen la jeg merke til at Richard, en av våre prester som sjelden var tilstede, heller ikke denne søndagen var på prestedømsmøtet. Jeg overlot quorumet til veilederen og dro hjem til Richard. Hans mor sa at han arbeidet på et bilverksted i nærheten. Jeg kjørte til verkstedet for å finne Richard og lette overalt, men kunne ikke se ham. Plutselig ble jeg tilskyndet til å ta en titt ned i den gammeldagse smøregraven ved siden av bygningen. I mørket kunne jeg se to skinnende øyne. Jeg hørte Richard si: ‘Du fant meg, biskop! Jeg skal komme opp.’ Richard og jeg pratet sammen, og jeg fortalte ham at vi savnet ham og trengte ham. Jeg fikk ham til å forplikte seg til å komme til møtene.

Hans aktivitet forbedret seg kraftig. Han og familien flyttet siden, men to år senere fikk jeg en innbydelse til å tale i Richards menighet før han reiste på misjon. I sin tale den dagen sa Richard at vendepunktet for ham var da hans biskop fant ham i en smøregrav og hjalp ham tilbake til aktivitet.”¹

Gjennom hele sitt virke ba president Monson siste dagers hellige om å rekke ut en hjelpende hånd i kjærlighet til andre. “Frelseren var alltid i aktivitet – han underviste, vitnet og frelste andre,” underviste han. “Dette er også vår personlige plikt … i dag.”²

Jesus holder et lam — Herren Jesus Kristus erklærte: “Husk at sjeler er av stor verdi i Guds øyne” (Lære og pakter 18:10).

Thomas S. Monsons læresetninger

Behovet for å redde er av evig betydning.

Vi lever i en verden med krig. Noen er politiske, mens andre hevdes å ha økonomiske årsaker. Men den største av alle slag er den som gjelder menneskenes sjel.

Vår hærfører, den Herre Jesus Kristus, sa:

“Husk at sjeler er av stor verdi i Guds øyne” [Lære og pakter 18:10].³

For siste dagers hellige er behovet for å redde våre brødre og søstre som av en eller annen grunn ikke lenger deltar aktivt i Kirken, av evig betydning. Kjenner vi noen slike som en gang verdsatte evangeliet? Hvilket ansvar har vi i så fall for å berge dem?

Tenk på de tapte som finnes blant eldre, enker og syke. Altfor ofte befinner de seg i den uttørkede og trøstesløse villmark som kalles ensomhet. Når ungdomstiden er over, når helsen skranter, når den fysiske styrke avtar, når håpets lys blafrer aldri så svakt, kan de få hjelp og støtte av den hånd som hjelper og det hjerte som føler medlidenhet.

Det finnes naturligvis andre som trenger å berges. Noen strever med synd, mens andre vandrer i frykt eller apati eller uvitenhet. Uansett grunn har de isolert seg fra aktivitet i Kirken. Og de vil nesten helt sikkert forbli tapt med mindre det vekkes i oss – Kirkens aktive medlemmer – et ønske om å redde og å frelse.⁴

Vi har et ansvar for å rekke ut en hjelpende hånd og redde.

På reisen langs livets vei skjer det ulykker. Noen styrer bort fra veiskiltene som peker mot evig liv, bare for å oppdage at omkjøringen de valgte, fører inn i en blindvei. Likegyldighet, skjødesløshet, egoisme og synd påfører menneskene store lidelser. Det finnes folk som av uforklarlige grunner følger en annen trommeslager, for senere å oppdage at de har fulgt rottefangeren av sorg og lidelse.⁵

For en tid siden mottok jeg et brev skrevet av en mann som hadde holdt seg borte fra Kirken. Det er typisk for altfor mange av våre medlemmer. Etter å ha beskrevet hvordan han hadde blitt inaktiv, skrev han:

“Jeg hadde så mye, og har nå så lite. Jeg er ulykkelig og føler det som jeg svikter i alt. Evangeliet har aldri forlatt mitt hjerte, selv om det har forlatt mitt liv. Jeg ber om deres bønner.

Vær så snill, ikke glem dem av oss som er her ute – de tapte siste dagers hellige. Jeg vet hvor Kirken er, men av og til tror jeg at jeg trenger en annen til å vise meg veien, oppmuntre meg, ta frykten bort fra meg og bære vitnesbyrd for meg.”

Mens jeg leste dette brevet, gikk jeg i tankene tilbake til et besøk i et av verdens store kunstgallerier – det berømte Victoria and Albert Museum i London. Der hang, i en eksklusiv ramme, et mesterverk som ble malt i 1831 av Joseph Mallord William Turner. Maleriet viser tunge, svarte skyer og et urolig havs raseri som varsler fare og død. Lyset fra et grunnstøtt fartøy skinner svakt langt borte. I forgrunnen kastes en stor livbåt høyt opp av innkommende bølger av frådende vann. Mennene ligger hardt på årene mens livbåten stamper i stormen. På stranden står en hustru og to barn, våte av regnet og pisket av vinden. De stirrer engstelig utover havet. I mitt sinn forkortet jeg navnet på maleriet. For meg ble det Til unnsetning.⁶

Midt i livets uvær lurer farene. Menn og kvinner, gutter og piker går på grunn og står overfor ødeleggelse. Hvem vil lede livbåtene, legge bak seg hjemmets og familiens hygge, og dra ut for å redde dem?

Vår oppgave er ikke uoverstigelig. Vi går Herrens ærend, og derfor er vi berettiget til hans hjelp.

Under Mesterens tjenestegjerning kalte han fiskere i Galilea til å forlate sine garn og følge ham, idet han sa: “Jeg [vil] gjøre dere til menneskefiskere” [Matteus 4:19]. Måtte vi, kvinner og menn, slutte oss til menneskefiskerne og yte all den hjelp vi kan …

I en meget virkelig forstand er de som har strandet i den opprørte sjøen i Turners maleri, lik mange av våre mindre aktive medlemmer som venter på å bli reddet av dem som fører livbåtene. Deres hjerte lengter etter hjelp. Mødre og fedre ber for sine sønner og døtre. Hustruer ber himmelen om at deres menn må bli nådd. Noen ganger ber barn for sine foreldre.

Det er min bønn at vi må ha et ønske om å redde de mindre aktive, og bringe dem tilbake til Jesu Kristi evangeliums glede, slik at de, sammen med oss, kan få del i alt som fullt fellesskap har å tilby.⁷

maleri av redning av et skipsvrak — “Midt i livets uvær lurer farene. Menn og kvinner, gutter og piker går på grunn og står overfor ødeleggelse. Hvem vil … komme dem til unnsetning?”

Det er vårt ansvar, ja, vår høytidelige plikt, å strekke oss ut til alle dem som vi har blitt kalt til å påvirke. Det er vår plikt å lede dem til Guds celestiale rike. Må vi alltid huske at lederskapets kappe ikke er gitt oss for vårt velvære, men for å pålegge oss ansvar. La oss gå inn for å redde dem som trenger vår hjelp og vår kjærlighet. [Se Lære og pakter 84:106.]

Når vi lykkes, når vi bringer en kvinne eller mann, en pike eller gutt tilbake til aktivitet, besvarer vi en hustrus eller søsters eller mors inderlige bønn og bidrar til å oppfylle en ektemanns eller brors eller fars største ønske. Da respekterer vi en kjærlig Faders veiledning og følger en lydig Sønns eksempel (se Johannes 12:26; L&p 59:5). Og våre navn vil for alltid bli hedret av dem vi hjelper.⁸

Å redde noen krever kjærlighet og tålmodighet.

Jeg har funnet ut at det i stor grad er to grunnleggende årsaker til at noen vender tilbake, og til deres endrede holdninger, vaner og handlinger. For det første, noen vender tilbake fordi en har vist dem deres evige muligheter og har hjulpet dem å bestemme seg for å oppnå dem …

For det annet, andre vender tilbake fordi “de helliges medborgere” har fulgt Frelserens formaning, har elsket sin neste som seg selv og har hjulpet andre med å få sine drømmer oppfylt og sine ambisjoner realisert [se Efeserne 2:19; Matteus 22:39].

Katalysatoren i denne prosessen har vært – og vil fortsette å være – prinsippet kjærlighet.⁹

Ofte kreves tålmodighetens himmelske dyd [for å hjelpe folk å bli aktive i Kirken]. Som biskop følte jeg meg en dag tilskyndet til å besøke en mann hvis hustru var nokså aktiv, i likhet med barna. Denne mannen hadde imidlertid aldri vist interesse. Det var en varm sommerdag da jeg banket på nettingdøren til Harold G. Gallacher. Jeg kunne se bror Gallacher satt i stolen sin og leste avisen. “Hvem er det?” spurte han, uten å se opp.

“Din biskop,” svarte jeg. “Jeg har kommet for å bli kjent med deg og for å be deg komme på møtene sammen med familien din.”

“Nei, jeg er for opptatt,” lød det foraktelige svaret. Han så aldri opp. Jeg takket ham for at han hadde lyttet, og gikk min vei.

Kort tid etter flyttet familien Gallacher til California. Årene gikk. En dag da jeg arbeidet på mitt kontor som medlem av De tolv apostlers quorum, ringte sekretæren min og sa: “En bror Gallacher, som en gang tilhørte din menighet, vil gjerne snakke med deg. Han er her på mitt kontor.”

Jeg svarte: “Spør ham om han heter Harold G. Gallacher …”

Hun sa: “Det er han.”

Jeg ba henne sende ham inn. Vi hadde en hyggelig samtale om hans familie. Han fortalte meg: “Jeg har kommet for å be om unnskyldning for at jeg ikke reiste meg fra stolen og slapp deg inn den sommerdagen for lenge siden.” Jeg spurte ham om han var aktiv i Kirken. Med et smil svarte han: “Jeg er nå annenrådgiver i biskopsrådet. Din invitasjon til å komme til kirken og mitt negative svar plaget meg slik at jeg bestemte meg for å gjøre noe med det.”

Harold og jeg snakket med hverandre ved en rekke anledninger før han døde. Ekteparet Gallacher og deres barn hadde mange kall i Kirken.¹⁰

Menighetens og stavens medlemmer kan samarbeide om å komme andre til unnsetning.

Vi har de sanne læresetninger. Vi har programmene. Vi har menneskene. Vi har kraften. Vår misjon er mer enn møter. Vår tjeneste er å frelse sjeler.¹¹

En morgen da jeg [som ung biskop] tok telefonen, lød en stemme: “Dette er eldste Spencer W. Kimball. Jeg vil gjerne be deg om en tjeneste. I menigheten din, bortgjemt bak en stor bygning på Fifth South Street, står en liten campingvogn. Der bor Margaret Bird, en navajo-enke. Hun føler seg uønsket og bortkommet. Kunne du og Hjelpeforeningens presidentskap finne frem til henne, bli venn med henne og sørge for at hun får en spesiell velkomst?” Det gjorde vi.

Det skjedde et mirakel. Margaret Bird blomstret opp i sine nyfunnede omgivelser. Fortvilelsen forsvant. Den sørgende enken fikk besøk. Det tapte får var funnet. Alle som hadde en finger med i dette menneskelige drama,, kom ut av det som et bedre menneske.¹²

På mine mange besøk til verdens staver i årenes løp har jeg sett staver hvor menighets- og stavslederne, av nødvendighet eller plikt, sluttet å tvinne tommeltotter, rullet opp ermene, gikk i gang og med Herrens hjelp fikk flotte menn til å kvalifisere seg for Det melkisedekske prestedømme, og sammen med hustru og barn gå inn i det hellige tempel for å motta sine begavelser og beseglinger.

Jeg skal kort nevne [to] eksempler:

Under et besøk til Millcreek stav i Salt Lake City for noen år siden fikk jeg vite at litt over 100 brødre som var vordende eldster, hadde blitt ordinert til eldster det foregående året. Jeg spurte president James Clegg om hemmeligheten bak hans suksess. Selv om han var for beskjeden til å ta æren, sa en av hans rådgivere at president Clegg, idet han så utfordringen, personlig hadde begynt å ringe og avtale private møter mellom ham og hver av de vordende eldstene. Under møtet nevnte president Clegg Herrens tempel, de frelsende ordinansene og paktene som blir utført der, og avsluttet med følgende spørsmål: “Ville du ikke ønske å ta med din kjære kone og dine umistelige barn til Herrens hus, slik at dere kan bli en evig familie?” En bekreftelse fulgte, reaktiviseringsprosessen ble iverksatt, og målet ble nådd.

I 1952 hadde mesteparten av familiene i Rose Park 3. menighet fedre eller ektemenn som bare hadde Det aronske prestedømme, istedenfor Det melkisedekske prestedømme. Bror L. Brent Goates ble kalt til biskop. Han inviterte en mindre aktiv bror i menigheten, Ernest Skinner, til å hjelpe med å aktivisere de 29 voksne brødrene i menigheten som var lærere i Det aronske prestedømme, og hjelpe disse mennene og deres familier å komme til tempelet. Som et mindre aktivt medlem selv var bror Skinner motvillig i begynnelsen, men sa seg til slutt villig til å gjøre det han kunne. Han begynte personlig å besøke de mindre aktive voksne lærerne, og prøvde å få dem til å se sin rolle som prestedømsledere i sine hjem og som ektemenn og fedre for sine familier. Han fikk snart noen av de mindre aktive brødrene til å hjelpe seg med oppdraget. En etter en ble de helt aktive igjen og tok med seg familien til tempelet.¹³

folk som klemmer hverandre og håndhilser — “Når dere er i deres medmenneskers tjeneste, er dere jo i deres Guds tjeneste” (Mosiah 2:17).

Vi strekker oss ut til alle i Kristi rene kjærlighet.

Forandring til det bedre kan komme til alle. I årenes løp har vi utsendt appeller til de mindre aktive, de fornærmede, de kritiske, overtrederne – om å komme tilbake. “Kom tilbake og fryd dere ved Herrens bord, og nyt igjen de gode og berikende fruktene ved fellesskapet med de hellige.” [Uttalelse av Det første presidentskap, i Ensign, mar. 1986, 88].

I vår egen samvittighet finnes den ånd, den besluttsomhet, som skal til for å kaste av oss det gamle mennesket og leve opp til storheten i vårt sanne potensial. I denne ånd gir vi igjen denne hjertelige oppfordring: Kom tilbake. Vi strekker oss ut til dere i Kristi rene kjærlighet og uttrykker vårt ønske om å hjelpe dere og motta dere i fullt fellesskap. Til de av dere som er såret i ånden eller som strever og er redde, sier vi: La oss hjelpe dere, oppmuntre dere og dempe deres frykt. Ta Herrens oppfordring bokstavelig: “Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile! Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er saktmodig og ydmyk av hjertet. Så skal dere finne hvile for deres sjeler. For mitt åk er gagnlig, og min byrde er lett” [Matteus 11:28–30].¹⁴

Forslag til studium og undervisning

Spørsmål

President Monson nevnte mange slags utfordringer som utgjør et behov for redning (se del 1). Hvorfor er det viktig at vi strekker oss ut for å redde andre? Hvordan kan vi “vekke” vårt ønske “om å redde og frelse”?
Gjennomgå president Monsons historie om maleriet av Joseph Mallord William Turner (se del 2). Hvordan kan vi bidra til å redde dem som er strandet i livets stormer? Når har du opplevd eller vært vitne til den glede som kommer av å vende tilbake til aktivitet i Kirken?
Hvorfor er kjærlighet og tålmodighet avgjørende i vår innsats for å redde? (Se del 3.) Hvordan har du sett kjærlighet bidra til å bringe noen til aktivitet i Kirken? Hva kan vi lære av historien om Harold Gallacher?
Hva kan beretningene i del 4 lære oss?
Hvorfor er det noen ganger vanskelig for medlemmer å komme tilbake til aktivitet i Kirken? Hvordan kan vi hjelpe dem som er “såret i ånden”? (del 5). Hvordan kan vi bidra til å “berolige frykten” til dem som er redde?

Aktuelle skriftsteder

Esekiel 34:16; Matteus 25:35–46; Lukas 15; Johannes 10:1–16; Moroni 6:4–5; Lære og pakter 81:5; 84:106

Studiehjelpemidler

“Når du føler gleden som følger av å forstå evangeliet, vil du ønske å anvende det du lærer. Gå inn for å leve i samsvar med din forståelse. Det vil styrke din tro, og din kunnskap og ditt vitnesbyrd” (Forkynn mitt evangelium [2004], 19).