“Kapittel 17: Kjennetegn på et lykkelig hjem”, Læresetninger fra Kirkens presidenter – Thomas S. Monson (2020)

“Kapittel 17”, Læresetninger: Thomas S. Monson

Kapittel 17

Kjennetegn på et lykkelig hjem

“Hvis vi virkelig prøver, kan hjemmet vårt være litt av himmelen her på jorden.”

Fra Thomas S. Monsons liv

President Thomas S. Monson mintes sine lærerike år og sa: “Noe av det du blir oppdratt med gjør stort inntrykk når du er ung.”¹ For ham var noe av det viktigste å lære hva som skulle til for å bygge et lykkelig hjem – egenskaper som tjeneste, arbeid og medfølelse. Han var daglig vitne til disse egenskapene hos sine foreldre og andre familiemedlemmer.

President Monson beskrev sin fars eksempel på tjeneste og kjærlighet: “Jeg husker at han benyttet den lille tiden han hadde til rådighet, til å ta seg av en onkel som var krøpling, gamle tanter og sin familie. Han virket i Søndagsskolens presidentskap i menigheten, og foretrakk alltid å arbeide med barn. Som Mesteren, elsket han barn. Jeg hørte aldri at det kom ett eneste ord til kritikk av noen over hans lepper.”²

President Monson fortalte også om at han lærte arbeidsmoral av sin far: “Jeg … begynte min første deltidsjobb etter skolen i trykkeriet som [min far] ledet da jeg var fjorten år gammel. Jeg husker ikke mange dager i livet mitt etter at jeg var fjorten år gammel som jeg ikke arbeidet, annet enn på søndager. Hvis man lærer å arbeide mens man er ung, blir det en vane som varer livet ut. Jeg er lykkeligst når jeg har det travelt.”³

President Monsons mor hadde også stor innflytelse. Mange ganger snakket han om vanskelighetene som oppsto på grunn av den store depresjonen, og hvordan hans mor tok vare på de trengende:

“Ettersom vi bodde bare et kvartal eller to fra jernbanelinjen, skjedde det ofte at menn, arbeidsløse som ikke hadde penger til mat, gikk av toget og kom hjem til oss for å få seg noe å spise. Slike menn var alltid høflige. De tilbød seg å arbeide for maten. Jeg kommer aldri til å glemme bildet jeg ser for meg av en mager og sulten mann som sto ved kjøkkendøren hos oss, med hatten i hånden, og tigget om mat.

Mor ønsket alltid en slik besøkende velkommen og førte han til vasken i kjøkkenet så han kunne vaske seg mens hun gjorde i stand mat til ham. Hun sparte aldri på kvalitet eller mengde. Den besøkende spiste nøyaktig samme mat til lunsj som min far. Mens han slukte maten, benyttet mor anledningen til å råde ham til å dra tilbake til sitt hjem og sin familie. Når han reiste seg fra bordet, hadde han fått både fysisk og åndelig føde. Disse mennene glemte aldri å takke. Tårene i deres øyne fortalte i all stillhet om takknemligheten i deres hjerter.”⁴

President Monson sa at hans mor “lærte meg ved sitt liv og sine gjerninger hva [Bibelen] inneholder. Omsorg for de fattige, de syke og de trengende var hverdagslige dramaer som aldri blir glemt.”⁵

Da president Monson talte om å bygge sterke hjem, siterte han ofte følgende instruksjoner fra Herren om byggingen av Kirtland tempel: “Bygg … et bønnens hus, et fastens hus, et troens hus, et lærdommens hus, et herlighetens hus, et ordens hus, et Guds hus” (Lære og pakter 88:119). Ved en anledning spurte han så: “Hvor i hele verden kan vi finne en bedre plantegning for å skape hjemmet, huset, familien – oss selv?” Å bygge et hjem i henhold til den åpenbarte plantegningen, sa han, “vil oppfylle bygningsforskriften som er nedtegnet i Matteus – huset som er bygget på fjellgrunn. (Se Matteus 7:24–25.) Det vil tåle motstandens regn, motgangens flom og tvilens vinder som finnes overalt i vår utfordrende verden.”⁶

Familien Monson — Thomas S. og Frances Monson sammen med sine barns familier, 2008

Thomas S. Monsons læresetninger

Et lykkelig hjem er laget av kjærlighet, offer og respekt.

Lykken består ikke i en overflod av luksus, verdens oppfatning av å “ha det godt”. Heller ikke må vi lete etter den på fjerntliggende steder med navn som har en rar klang. Lykken finner vi hjemme.⁷

Et hjem er mye mer enn et hus. Et hus er bygget av tømmer, murstein og stein. Et hjem er laget av kjærlighet, offer og respekt. Et hus kan være et hjem, og et hjem kan være en himmel.⁸

Vi kan gjøre vårt hus til et hjem og vårt hjem til himmel når Frelseren blir midtpunktet i vårt liv, og hans eksempel på kjærlighet og tjeneste finner meningsfylt uttrykk i vårt eget liv.⁹

Måtte vi … vise vennlighet og kjærlighet i vår egen familie. Vårt hjem skulle være noe mer enn et tilfluktssted. Det skulle også være et sted hvor Guds ånd kan bo, hvor uværet stopper ved døren, hvor kjærlighet råder og fred finnes.¹⁰

Vi tror så ofte feilaktig at våre barn trenger flere ting, mens deres stille bønn i virkeligheten ganske enkelt gjelder å få mer av vår tid.¹¹

Lykken trives hvis man har ekte respekt for hverandre … Der det finnes respekt i hjemmet, befinner ikke barna seg i det fryktede “aldri-landet” – aldri gjenstand for bekymring, aldri gjenstand for skikkelig irettesettelse fra foreldrenes side.¹²

Vi husker alle vårt barndomshjem. Det er interessant at våre tanker ikke dveler ved om huset var stort eller lite, om nabolaget var fornemt eller mindre bra. Vi fryder oss heller over de opplevelser vi hadde sammen som familie. Hjemmet er vårt livs laboratorium, og det vi lærer der, bestemmer for en stor del hva vi skal gjøre når vi drar derfra …

Vi er ansvarlige for det hjem vi bygger. Vi må bygge klokt, for evigheten er ingen kort reise. Det vil bli vind og stille, sol og skygge, glede og sorg. Men hvis vi virkelig prøver, kan vårt hjem bli et stykke himmel her på jorden. De tankene vi tenker, de gjerninger vi gjør, det liv vi lever, får ikke bare innvirkning på vår suksess på reisen her på jorden. De merker veien til våre evige mål.

I 1995 ga Det første presidentskap og De tolv apostlers råd ut en erklæring til verden om familien. I denne erklæringen står det blant annet: “Lykke i familien oppnås med størst sannsynlighet når den er grunnlagt på vår Herre Jesu Kristi læresetninger. Gode ekteskap og familier opprettes og opprettholdes når de bygger på prinsippene tro, bønn, omvendelse, tilgivelse, respekt, kjærlighet, medfølelse, arbeid og sunne aktiviteter” [“Familien – en erklæring til verden”, ChurchofJesusChrist.org].

Lykkelige hjem finnes i en mengde forskjellige utgaver. I noen er det en stor familie med far, mor, brødre og søstre som bor sammen i en kjærlig ånd. Andre består av en enslig far eller mor med ett eller to barn, mens det kun bor én person i andre hjem. Det er imidlertid identifiserende trekk som skal finnes i et lykkelig hjem, uansett antall familiemedlemmer eller hvordan de kan beskrives. Jeg kaller disse “kjennetegn på et lykkelig hjem”. De består av:

1. Et mønster av bønn.

2. Et bibliotek av lærdom.

3. En arv av kjærlighet.

4. Et skattkammer av vitnesbyrd.¹³

Et mønster av bønn skulle finnes i vårt hjem.

Til dere som er foreldre … påkall vår himmelske Fader for hjelp til å dekke deres behov hver dag og til å takle de utfordringer som uunngåelig følger med det å være foreldre. Dere trenger mer enn deres egen visdom for å oppdra dem.¹⁴

“Bønnen er sjelens dype trang, tenkt eller sagt med ord” [Salmer, nr. 57]. Bønnens anvendelse er så altomfattende, dens resultat så gagnlig, at den er kvalifisert til å være det første kjennetegn på et lykkelig hjem. Når foreldrene lytter til et barns bønn, kommer de også nær Gud. Disse små, som så nylig har vært sammen med sin himmelske Fader, har ingen hemning når det gjelder å gi uttrykk for sine følelser, sine ønsker og sin takknemlighet overfor ham.

Familiebønn er det største forebyggende middel mot synd, og dermed den mest velgjørende formidler av glede og lykke. Det gamle ordtaket gjelder fremdeles: “Den familie som ber sammen, holder sammen.” …

Min hustru, Frances, og jeg har vært gift i 53 år. Vi ble viet i Salt Lake tempel. Han som viet oss, Benjamin Bowring, ga oss følgende råd: “Kan jeg gi dere nygifte en formel som vil sikre at en uoverensstemmelse dere måtte ha, ikke vil vare lenger enn én dag? Knel ned sammen hver kveld ved sengekanten. En kveld, bror Monson, holder du bønnen høyt, på bøyde knær. Neste kveld holder du, søster Monson, bønnen, høyt, på bøyde knær. Da kan jeg forsikre dere om at hvilken som helst misforståelse som utvikler seg gjennom dagen, vil forsvinne mens dere ber. Dere kan ganske enkelt ikke be sammen og beholde noe annet enn de beste følelser for hverandre.”

Da jeg ble kalt til De tolv apostlers råd … spurte president David O. McKay, Kirkens niende president, meg om min familie. Jeg fortalte ham om denne veiledende formel med bønn og bar vitnesbyrd om at den virket. Han lente seg tilbake i sin store skinnstol, og med et smil sa han: “Den samme formel som har virket for dere, har velsignet min familie i alle de år vi har vært gift.”¹⁵

Vårt hjem skulle være bibliotek av lærdom.

Et annet kjennetegn på et lykkelig hjem oppdages når hjemmet er et bibliotek av lærdom … En viktig del av vårt bibliotek av lærdom vil være gode bøker …

Å lese er en av livets sanne gleder. I vår tid med massekultur, da så mye at det vi kommer over er forkortet, tilpasset, forvrengt, tatt ut av sammenhengen og sammenfattet, er det lettelse og inspirasjon for sinnet å sette seg ned i enerom med en god bok.

Små barn gleder seg også over bøker og liker at foreldrene leser for dem.

Herren har gitt følgende råd: “Søk visdoms ord fra de beste bøker, søk lærdom ved studium og også ved tro” [Lære og pakter 88:118].

Standardverkene er et slikt bibliotek av lærdom for oss og våre barn.

For flere år siden tok vi våre barnebarn med på en omvisning i Kirkens trykkeri. Der så vi … Mormons bok komme av transportbåndet – trykt, innbundet og tilskåret, klar til å bli lest. Jeg sa til barnebarna: “Han som har ansvaret for maskinen, sier at dere kan ta et eksemplar av Mormons bok som skal være deres egen bok. Velg en bok, og den blir deres.”

Hver av dem tok et ferdig eksemplar av boken og ga uttrykk for sin kjærlighet til Mormons bok.

Jeg kan virkelig ikke huske det andre som hendte denne dagen, men jeg kommer aldri til å glemme de ærlige uttrykk for kjærlighet til Mormons bok – ord som kom rett fra barnas hjerter.

Som foreldre skulle vi huske på at vårt liv kan være den bok i familiebiblioteket som barna setter størst pris på. Er vårt eksempel verd å følge? Lever vi slik at en sønn eller datter kan si: “Jeg vil følge min far”, eller “Jeg vil være som min mor”? Til forskjell fra boken i hyllen på biblioteket, hvis innhold blir beskyttet av permene, kan ikke vårt liv lukkes. Foreldre, vi er i sannhet en åpen bok.¹⁶

far og sønn leser i Skriftene — “Standardverkene er et slikt bibliotek av lærdom for oss og våre barn.”

Vårt hjem skulle ha en arv av kjærlighet.

Et tredje kjennetegn på et lykkelig hjem er en arv av kjærlighet …

Tilsynelatende små leksjoner i kjærlighet blir observert av barna mens de i all stillhet tar etter sine foreldres eksempler. Min egen far, som var trykker, arbeidet lenge og hardt praktisk talt hver eneste dag i sitt liv. Jeg er sikker på at han på sabbaten ville ha likt bare å kunne være hjemme. Men han besøkte eldre familiemedlemmer og ga dem oppmuntring.

En av dem var hans onkel, som var så alvorlig forkrøplet av gikt at han hverken kunne gå eller stelle seg selv. En søndag ettermiddag kunne far si til meg: “Kom igjen, Tommy, så tar vi onkel Elias med på en liten kjøretur.” Vi satte oss inn i den gamle Oldsmobilen, 1928-modell, og kjørte til Eighth West, [i Salt Lake City], der jeg ventet i bilen utenfor onkel Elias’ hjem mens far gikk inn. Snart kom han ut av huset med sin forkrøplede onkel som en porselensdukke i sine armer. Jeg åpnet da døren og så hvor ømt og hengivent min far plasserte onkel Elias i forsetet så han kunne ha god utsikt, mens jeg satt i baksetet.

Kjøreturen var kort og samtalen begrenset, men hvilken arv av kjærlighet! Far leste aldri for meg fra Bibelen om den barmhjertige samaritan. Han tok meg heller med sammen med onkel Elias i den gamle Oldsmobilen på veien til Jeriko.¹⁷

Noen av våre største muligheter til å vise vår kjærlighet vil være i vårt eget hjem. Kjærlighet skulle være selve hjertet av familielivet, men noen ganger er det ikke det. Det kan være for mye utålmodighet, for mye krangling, for mange kamper, for mange tårer. President Gordon B. Hinckley beklaget: “Hvorfor er det slik at [de] vi elsker [høyest], så ofte blir mål for våre hårde ord? Hvorfor er det slik at [vi] av og til snakker som med kniver som skjærer inn til margen?” Svarene på disse spørsmålene kan være forskjellige for oss alle, men i bunn og grunn spiller det ingen rolle hvorfor. Hvis vi vil holde budet om å elske hverandre, må vi behandle hverandre med vennlighet og respekt.

Selvfølgelig vil det noen ganger være behov for disiplinering. La oss imidlertid huske rådet i Lære og pakter – nemlig at når det er nødvendig for oss å irettesette en annen, skulle vi etterpå vise større kjærlighet [se Lære og pakter 121:43].¹⁸

Måtte deres hjem være fylt med kjærlighet og høflighet og med Herrens ånd. Elsk deres familie. Hvis det er uenigheter eller stridigheter blant dere, oppfordrer jeg dere til å bilegge dem nå.¹⁹

Er vi eksempler når det gjelder kjærlighetsarven? Er vårt hjem et eksempel? Bernadine Healy ga dette råd ved en avgangshøytidelighet: “Som lege med det store privilegium å få del i de mest grunnleggende stunder i folks liv, også deres siste, vil jeg fortelle dere en hemmelighet. Mennesker som skal dø, tenker ikke på hva de har oppnådd av utdannelse, hvilke stillinger de har hatt eller hvor stor rikdom de har samlet seg. Ved slutten er det hvem du har elsket og som har elsket deg, som teller. Denne kjærlighetssirkelen er alt, og den er en god målestokk på et avsluttet liv. Det er den gaven som har størst verdi” [“On Light and Worth: Lessons from Medicine” (tale ved en eksamensfest, Vassar College, 29. mai 1994), 10, Special Collections].²⁰

Et skattkammer av vitnesbyrd skulle råde i vårt hjem.

Et fjerde kjennetegn på et lykkelig hjem er et skattkammer av vitnesbyrd. “Den første og fremste anledning til å undervise i Kirken ligger i hjemmet,” sa president David O. McKay [i Priesthood Home Teaching Handbook, rev. utg. (1967), ii]. “Et virkelig siste dagers hellig hjem er et sted hvor Kristus, hvis han tilfeldigvis skulle komme inn, ville være glad for å oppholde seg og hvile” [Gospel Ideals (1953), 169].

Hva gjør vi for å sikre at vårt hjem passer til denne beskrivelse? Det er ikke nok at bare foreldrene har et sterkt vitnesbyrd. Det er begrenset hvor lenge barna kan flyte på en forelders overbevisning.

President Heber J. Grant erklærte: “Det er vår plikt å undervise våre barn mens de er små … Jeg kan vite at evangeliet er sant, og min hustru likeså, men jeg vil fortelle dere at våre barn ikke vil vite at evangeliet er sant med mindre de studerer det og selv får et vitnesbyrd” [i Conference Report, april 1902, 80].

Kjærlighet til Frelseren, ærbødighet for hans navn og ekte respekt for hverandre vil gi en fruktbar grobunn for et vitnesbyrd.

Å lære evangeliet, bære vitnesbyrd og lede en familie er sjelden, om noen gang, noen enkel prosess. Livets reise kjennetegnes ved humper i veien, dønninger på havet – ja, også vår tids turbulens.

familie som leser sammen — “La oss uansett våre omstendigheter bestemme oss for å gjøre vårt hus til et lykkelig hjem.”

Da jeg for noen år siden besøkte medlemmene og misjonærene i Australia, ble jeg vitne til et enestående eksempel som viser hvordan et skattkammer av vitnesbyrd kan velsigne og helliggjøre et hjem. Misjonspresidenten, Horace D. Ensign, og jeg reiste den lange veien fra Sydney til Darwin, der jeg skulle ta det første spadestikk til vårt første møtehus der i byen. Underveis hadde vi en regulær mellomlanding i et gruvesamfunn ved navn Mount Isa. Da vi kom inn på den lille flyplassen i Mount Isa, kom en kvinne og hennes to barn mot oss. Hun sa: “Jeg heter Judith Louden, er medlem av Kirken, og dette er mine to barn. Vi tenkte dere kanskje var med dette flyet, så vi er kommet for å snakke med dere under den korte mellomlandingen.” Hun forklarte at hennes mann ikke var medlem av Kirken, og at hun og barna faktisk var de eneste medlemmene i hele området. Vi utvekslet erfaringer og bar vitnesbyrd.

Tiden gikk. Da vi gjorde oss klar til å gå ombord igjen, så søster Louden så forlatt ut, så alene. Hun bønnfalt oss: “Dere kan ikke dra ennå. Jeg har savnet Kirken så.” Plutselig ble det over høyttalerne annonsert at flyet ville bli en halvtime forsinket av tekniske årsaker. Søster Louden hvisket: “Min bønn er nettopp blitt besvart.” Deretter spurte hun hvordan hun kunne påvirke sin mann til å vise interesse for evangeliet. Vi rådet henne til å ta ham med på Primær-leksjonene i hjemmet hver uke og være et levende vitnesbyrd om evangeliet for ham. Jeg nevnte at vi ville ordne med et abonnement på Barnas venn til henne og sende henne flere hjelpemidler til undervisning av familien. Vi ba henne inntrengende om aldri å gi opp sin mann.

Vi reiste fra Mount Isa, en by som jeg aldri har kommet tilbake til. Men jeg kommer alltid til å ha et kjært minne om denne gode mor og disse dyrebare barna som sto med tårer i øynene og vinket takknemlig farvel.

Da jeg flere år senere talte på et prestedømmets lederskapsmøte i Brisbane i Australia, understreket jeg betydningen å lære evangeliet i hjemmet og hvor viktig det er å etterleve evangeliet og være eksempler på sannheten. Jeg fortalte de forsamlede mennene beretningen om søster Louden og hvilket inntrykk hennes tro og besluttsomhet hadde gjort på meg. Til avslutning sa jeg: “Jeg antar at jeg aldri vil få vite om søster Loudens mann noen gang sluttet seg til Kirken, men han kunne ikke ha funnet noe bedre forbilde.”

En av lederne rakte opp hånden, reiste seg sa: “Bror Monson, jeg heter Richard Louden. Kvinnen du taler om, er min hustru. Barna [hans røst skalv] er våre barn. Vi er en evig familie nå, delvis takket være min kjære hustrus utholdenhet og tålmodighet. Hun gjorde alt sammen.” Det ble ikke sagt ett ord. Stillheten ble kun brutt av snufsing, og mange tårer kunne ses.

Mine brødre og søstre, la oss uansett våre omstendigheter bestemme oss for å gjøre vårt hus til et lykkelig hjem. La oss åpne våre hjerters vindu på vidt gap, slik at hvert eneste familiemedlem kan føle seg velkommen og “hjemme”. La oss også åpne døren til selve sjelen, slik at den kjære Kristus kan komme inn. Husk hans løfte: “Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham” [Johannes’ åpenbaring 3:20].

Hvor velkommen vil han ikke føle seg, hvor fullt av glede vil ikke vårt liv være, når “kjennetegnene på et lykkelig hjem” hilser ham velkommen.²¹

Forslag til studium og undervisning

Spørsmål

President Monson understreket at “lykken finner vi hjemme” (del 1). Hvordan kan vi skape større lykke hjemme? Hvordan kan vi gjøre Frelseren til midtpunktet i vårt hjem? Hvordan kan familiemedlemmene fremelske oppriktig respekt for hverandre?
Hvorfor er bønn viktig for å bygge et lykkelig hjem? (Se del 2.) Hvilke velsignelser har du opplevd ved å ha familiebønn? Hvordan blir ektemenn og hustruer velsignet ved å be sammen?
På hvilke måter bør et hjem være “et bibliotek av lærdom”? (del 3). Hvordan kan foreldre hjelpe barn å bli glad i lærdom? Hvordan kan vi forbedre vårt studium av Skriftene?
Hvordan kan vi skape “en kjærlighetsarv” i vårt hjem? (del 4). Hva lærte du som barn om kjærlighet fra din mor eller far eller andre? Hvordan kan vi redusere strid i vårt hjem?
Hvordan kan foreldre hjelpe barn å utvikle et sterkt vitnesbyrd om evangeliet? (Se del 5.) Hvordan kan vi bedre oppfylle vår plikt til å undervise barn? Hva kan vi lære av historien om Judith og Richard Louden?

Aktuelle skriftsteder

5 Mosebok 11:19; Kolosserne 3:19–21; Mosiah 4:14–15; 3 Nephi 18:21; 4 Nephi 1:15; Lære og pakter 68:25–28; 93:40–50; Moses 5:1–5, 10–12

Hjelp til undervisningen

“Husk at det å bygge opp tro og bli mer lik Kristus ikke skjer [på en gang]. Når du oppfordrer dem du underviser til å etterleve sann lære, hjelper du dem å forlenge læringsprosessen inn i sitt hjem og sitt daglige liv.” (Undervisning på Frelserens måte [2016], 35).