“Kapittel 8: Behovet for mot”, Læresetninger fra Kirkens presidenter – Thomas S. Monson (2020)

“Kapittel 8”, Læresetninger – Thomas S. Monson

Kapittel 8

Behovet for mot

“Måtte vi alltid være tapre og beredt til å stå for det vi tror på.”

Fra Thomas S. Monsons liv

Som ung voksen tjenestegjorde Thomas S. Monson i Det amerikanske sjøforsvarets reservestyrke. I denne perioden trengte han og andre ofte mot til å stå urokkelig i sin tro. Idet han husket én slik anledning, sa han:

“Jeg tror min første opplevelse med mot i min overbevisning fant sted da jeg tjenestegjorde i Sjøforsvaret nær slutten av 2. verdenskrig.

Rekruttskolen var ingen lett erfaring for meg, eller for noen som gjennomgikk den. De første tre ukene var jeg overbevist om at mitt liv sto i fare. Sjøforsvaret ville ikke trene meg opp, de ville drepe meg.

Jeg vil alltid huske da søndagen kom etter den første uken. Vi fikk kjærkomne nyheter av den ledende kvartermesteren. Vi sto i givakt på ekserserplassen i en frisk California-bris og hørte ordren: ‘I dag skal alle gå i kirken – det vil si alle unntatt meg. Jeg skal slappe av!’ Så ropte han: ‘Alle dere katolikker møtes i Camp Decatur – og ikke kom tilbake før klokken tre. Fremad marsj!’ En ganske stor gruppe forsvant. Så bjeffet han sin neste ordre: ‘De av dere som er jøder, møtes i Camp Henry – og ikke kom tilbake før klokken tre. Fremad marsj!’ En litt mindre gruppe marsjerte av sted. Så sa han: ‘Resten av dere protestanter møtes i kinosalene i Camp Farragut – og ikke kom tilbake før klokken tre. Fremad marsj!’

Øyeblikkelig tenkte jeg: ‘Monson, du er ikke katolikk, du er ikke jøde og du er ikke protestant. Du er siste dagers hellig, så du blir stående her!’ Jeg kan love dere at jeg følte meg helt alene. Modig og bestemt, ja – men alene.

Og så fikk jeg høre de skjønneste ordene jeg noensinne hørte den kvartermesteren uttale. Han kikket i min retning og spurte: ‘Og hva er det dere kaller dere?’ Før dette hadde jeg ikke ant at det var noen ved siden av meg eller bak meg på ekserserplassen. Nesten unisont svarte vi alle: ‘Siste dagers hellige!’ Det er vanskelig å beskrive gleden jeg følte da jeg snudde meg og fikk se en håndfull andre matroser.

Kvartermesteren klødde seg i hodet og så rådvill ut, men så sa han til slutt: ‘Gå og finn dere et sted å møtes. Og kom ikke tilbake før klokken tre. Fremad marsj!’

Idet vi marsjerte av sted, tenkte jeg på et rim jeg hadde lært i Primær mange år tidligere:

Våg å være siste dagers hellig.
Våg å stå alene.
Våg å ha et fast standpunkt.
Og våg å gjøre det kjent.

Selv om utfallet ble et annet enn jeg hadde forventet, hadde jeg vært villig til å stå alene om det var nødvendig.

Siden den dagen har det noen ganger hendt at ingen har stått bak meg, og jeg virkelig har stått alene. Jeg er så takknemlig for at jeg tok avgjørelsen for lenge siden om å stå sterk og trofast, alltid beredt til å forsvare min religion om behovet skulle oppstå.”¹

Gjennom hele sitt liv understreket president Monson prinsippene denne opplevelsen illustrerer. “Måtte vi alltid være tapre og beredt til å stå for det vi tror på, og om vi må stå alene, måtte vi gjøre det tappert, styrket ved kunnskapen om at vi aldri er alene når vi står sammen med vår Fader i himmelen.”²

President Monson på talerstolen — President Thomas S. Monson under generalkonferansen i april 2008

Thomas S. Monsons læresetninger

Skriftene gir oss forbilder på mot.

Når jeg tenker på alt dere utsettes for i verden idag, er det ett ord som dukker opp. Det beskriver en egenskap vi alle trenger … Det er egenskapen mot.³

Det er alltid behov for mot. Den hellige skrift understreker denne sannhet. Josef, Jakobs sønn, han som ble solgt til Egypt, viste stort mot da han sa til Potifars kone, som prøvde å forføre ham: “Hvorledes skulle jeg da kunne gjøre denne store ondskap og synde mot Gud? Han føyde henne ikke og kom seg ut (1 Mosebok 39:9–10).

I vår tid brukte en far Josefs eksempel på mot da han sa til sine barn: “Hvis dere noen gang befinner dere på et sted hvor dere ikke bør være, så kom dere ut!”

Profeten Daniel viste et enormt mot ved å stå fast ved det han visste var rett og fortsatte å be, selv om han ble truet med døden om han gjorde det (se Daniel 6).

Mot var også en av Abinadis egenskaper, slik dette beskrives i Mormons bok. Han var villig til å ofre sitt liv fremfor å fornekte sannheten (se Mosiah 11:20; 17:20).

Hvem kan vel unngå å bli inspirert av Helamans to tusen unge gutter, som forkynte og viste mot til å følge foreldrenes lære … ? (se Alma 56).

unge krigere — “Helamans to tusen unge gutter … forkynte og viste mot til å følge foreldrenes lære.”

Kanskje disse beretningene overgås av Moronis eksempel, han som hadde mot til å holde ut i rettferdighet til enden (se Moroni 1–10).⁴

Ingen beskrivelse av eksempler til etterfølgelse ville være komplett uten Joseph Smith, denne evangelieutdelings første profet. Bare 14 år gammel gikk denne tapre unge mannen inn i en lund, som senere skulle bli kalt hellig, og mottok svar på sin oppriktige bønn.

Deretter opplevde Joseph uopphørlig forfølgelse etter hvert som han fortalte andre om det strålende syn han fikk i lunden. Selv om han ble latterliggjort og foraktet, sto han fast. Han sa: “For jeg hadde sett et syn, det visste jeg, og jeg visste at Gud visste det, og jeg kunne ikke fornekte det, heller ikke våget jeg å gjøre det” [Joseph Smith – Historie 1:25].

Trinn for trinn, i møte med nesten konstant motgang, men likevel alltid under Herrens veiledning, organiserte Joseph Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Han viste seg modig i alt han gjorde.

Mot slutten av sitt liv, da han ble ført bort sammen med sin bror Hyrum til Carthage fengsel, gikk han tappert i møte med det han utvilsomt visste lå foran ham, og beseglet sitt vitnesbyrd med sitt blod.

Måtte vi alltid i møte med livets prøvelser vise samme uforferdede mot som profeten Joseph Smith viste oss.⁵

Hver dag trenger vi mot – ikke bare for de skjellsettende begivenhetene, men oftere når vi tar beslutninger eller reagerer på omstendighetene rundt oss. Den skotske poeten og romanforfatteren Robert Louis Stevenson sa: “Hverdagslig mot har få vitner. Men ditt er ikke mindre gjevt om ingen trommer slår for deg og ingen folkemengder roper navnet ditt.” [i Hal Urban, Choices That Change Lives (2006), 122].⁶

Mot kreves ofte for å gjøre og forsvare det som er rett.

Vi lever i en verden hvor moralverdier i stor grad har blitt skjøvet til side, hvor synd skamløst stilles til skue, og hvor vi omgis av fristelser til å forlate den snevre og smale sti. Vi står overfor vedvarende press og lumske innflytelser som river ned det som er anstendig og forsøker å erstatte det med et verdslig samfunns grunne filosofier og handlemåter …

[Vi vil] nesten med sikkerhet bli nødt til å forsvare det vi tror på. Har vi motet som skal til?

Mot antar mange former. Den kristne forfatteren Charles Swindoll skrev: “Mot er ikke begrenset til slagmarken… eller til tappert å pågripe en tyv i huset. De virkelige prøvene på mot er … mer stillferdige. Det er indre prøver, som å være trofaste når ingen ser deg … som å stå alene når du blir misforstått” [Growing Strong in the Seasons of Life (1983), 398]. Jeg vil legge til at dette indre motet også omfatter å gjøre det rette selv om vi er redde, å forsvare vår tro med fare for å bli latterliggjort, og å bevare denne troen selv om vi trues med tap av venner eller sosial status. Den som står standhaftig for det som er rett, må til tider risikere å bli mislikt og være upopulær.

Da jeg tjenestegjorde i Sjøforsvaret [like etter] 2. verdenskrig, hørte jeg om tapre handlinger, tilfeller av dristighet og eksempler på mot. Noe jeg aldri vil glemme, er det stillferdige motet til en 18 år gammel sjømann av en annen tro, som ikke var for stolt til å be. Av de 250 mennene i kompaniet, var han den eneste som hver kveld knelte ned ved siden av køyen sin, noen ganger midt i mobbernes hån og de vantros morsomheter. Med bøyd hode ba han til Gud. Han vaklet aldri. Han nølte aldri. Han hadde mot …

Vi vil alle oppleve frykt, latterliggjørelse og motgang. La oss alle ha mot til å utfordre det som er populært, og mot til å stå for prinsipper. Mot, ikke kompromisser, gir oss Guds anerkjennelse. Mot blir en levende og tiltrekkende dyd når det ses ikke bare som villighet til å dø tappert, men også en beslutning om å leve anstendig. Når vi beveger oss fremover og prøver å leve slik vi skulle, vil vi utvilsomt få hjelp fra Herren og kunne finne trøst i hans ord.⁷

Ha mot til å stå fast for sannhet og rettferdighet. Fordi trenden i samfunnet i dag er langt fra de moralverdier og prinsipper som Herren har gitt oss, vil dere nesten med sikkerhet bli nødt til å forsvare det dere tror på. Hvis ikke deres vitnesbyrds røtter er godt festet, vil det bli vanskelig for dere å holde stand mot latterliggjøring fra folk som utfordrer deres tro. Når deres vitnesbyrd om evangeliet, om Frelseren og om vår himmelske Fader er fast forankret, vil det påvirke alt dere gjør i livet. Satan ville fryde seg hvis du lot hånlige kommentarer og kritikk av Kirken føre til spørsmål og tvil. Når deres vitnesbyrd om evangeliet, om Frelseren og om vår himmelske Fader er fast forankret, vil det påvirke alt dere gjør i livet. Ditt vitnesbyrd vil, når det stadig pleies, holde deg trygg.

Tenk på Lehis syn av livets tre. Han så at mange som hadde holdt fast i jernstangen og kommet seg gjennom den mørke tåken, som til sist kom seg frem til livets tre og spiste av frukten, men deretter “så de seg omkring som om de var skamfulle” [1 Nephi 8:25]. Lehi undret hva som var grunn til deres forlegenhet. Da han så seg omkring, fikk han på den andre siden av elven med vann “øye på en stor og rommelig bygning …

Og den var full av folk, både gamle og unge, både menn og kvinner. De var meget fint kledd, og de hånte og pekte fingre mot dem som hadde kommet og som … spiste av frukten” [1 Nephi 8:26–27].

Den store og rommelige bygningen i Lehis syn representerer dem i verden som spotter Guds ord og som latterliggjør dem som tar det til seg og som elsker Frelseren og etterlever budene. Hva skjer med dem som blir skamfulle når spottingen begynner? Lehi forteller oss: “Og da de hadde spist av frukten, skammet de seg på grunn av dem som spottet dem, og de falt fra, gikk inn på forbudte stier og ble borte” [1 Nephi 8:28].

Lehis syn av livets tre — En fremstilling av Lehis syn om livets tre (se 1 Nephi 8,11). President Monson oppfordret Kirkens medlemmer til å være tapre i sin overbevisning og standhaftige når folk spotter og latterliggjør.

Måtte dere med deres overbevisnings mot si som apostelen Paulus: “Jeg skammer meg ikke ved evangeliet, for det er en Guds kraft til frelse” [Romerne 1:16].

For at dere ikke skal føle dere utilstrekkelige for oppgavene dere har foran dere, minner jeg om en annen av apostelen Paulus’ gripende uttalelser som vi kan hente mot fra: “For Gud gav oss ikke motløshets ånd, men krafts og kjærlighets og sindighets ånd” [2 Timoteus 1:7] … Med hans hjelp vil dere ha mot til å møte hva som enn måtte komme.⁸

Vi kan ha moralsk mot til å være et lys for andre.

Menneskenes filosofier omgir oss. Syndens ansikt bærer i dag ofte toleransens maske. La dere ikke lure. Bak fasaden skjuler det seg hjertesorg, elendighet og smerte. Dere vet hva som er rett og galt, og ingen forkledning, uansett hvor tiltalende den er, kan forandre det. Overtredelsens karakter er den samme. Hvis deres såkalte venner oppfordrer dere til å gjøre noe dere vet er galt, skulle dere være den som står for det rette, selv om dere står alene. Ha moralsk mot til å være et lys som andre kan følge. Intet vennskap er mer verdifullt enn deres egen rene samvittighet, deres egen moralske renhet – og for en strålende følelse det er å vite at man står fast i sitt embede, ren og i visshet om at man er verdig til å gjøre det.⁹

Budskapene som formidles på TV, i filmer og andre medier, er svært ofte stikk i strid med det vi ønsker at våre barn skal ta til seg og være glad i. Det er vårt ansvar ikke bare å lære dem å være sunne i ånd og lære, men også å hjelpe dem å holde seg slik, uavhengig av ytre krefter de måtte møte. Dette vil kreve mye mer tid og innsats fra vår side – og for å kunne hjelpe andre, trenger vi selv en stor grad av åndelig og moralsk mot til å motstå det onde vi ser på alle kanter.¹⁰

For noen år siden presiderte jeg over Canada misjon. I Ontario i Canada gikk to av våre misjonærer fra dør til dør en kald ettermiddag i snevær. De hadde ikke hatt noe hell med seg. En av eldstene var erfaren og en var ny.

De to banket på hos herr Elmer Pollard, og han, som syntes synd på de nesten forfrosne misjonærene, ba dem inn. De fremla sitt budskap og spurte om han ville be sammen med dem. Han gikk med på det, forutsatt at han kunne fremsi bønnen.

Bønnen hans forbauset misjonærene. Han sa: “Himmelske Fader, velsign disse to uheldige, villedede misjonærene, slik at de kan reise hjem og ikke kaste bort sin tid på å fortelle folk i Canada om et budskap som er så fantastisk og som de vet så lite om.”

Da de reiste seg, ba Pollard misjonærene om aldri å komme tilbake til ham. Idet de gikk, sa han hånlig til dem: “Dere må ikke fortelle meg at dere virkelig tror at Joseph Smith var en Guds profet!” Så smelte han igjen døren.

Misjonærene hadde bare gått et lite stykke da juniorledsageren sa forsiktig: “Eldste, vi svarte ikke herr Pollard.”

Seniorledsageren svarte: “Vi har blitt kastet ut. La oss gå videre.”

Men den unge misjonæren sto på sitt, og de to gikk tilbake til herr Pollards dør. Herr Pollard åpnet døren og sa sint: “Jeg trodde jeg ba dere om aldri å komme tilbake!”

Juniorledsageren sa med alt det mot han kunne samle: “Herr Pollard, da vi gikk, sa De at vi ikke virkelig trodde at Joseph Smith var en Guds profet. Jeg ønsker å vitne for Dem, herr Pollard, at jeg vet at Joseph Smith var en Guds profet, at han ved inspirasjon oversatte den hellige opptegnelsen som er kjent som Mormons bok, at han virkelig så Gud Faderen og Jesus, hans Sønn.” Misjonærene forlot så hans dør.

Jeg hørte denne samme herr Pollard fortelle på et vitnesbyrdsmøte om det som hendte denne minneverdige dagen. Han sa: “Den kvelden fikk jeg ikke sove. Jeg snudde og vendte meg. Om og om igjen hørte jeg disse ordene i mitt sinn: ‘Joseph Smith var en Guds profet. Jeg vet det … Jeg vet det … Jeg vet det.’ Jeg kunne nesten ikke vente til det ble morgen. Jeg ringte til misjonærene, det nummeret som var oppgitt på det lille kortet med trosartiklene. De kom tilbake, og denne gangen deltok min hustru, min familie og jeg som oppriktige sannhetssøkere. Som resultat har vi alle tatt imot Jesu Kristi evangelium. Vi vil for evig være takknemlige for det vitnesbyrd om sannheten som disse to modige, ydmyke misjonærene bragte oss.”¹¹

La meg … si litt om mot til å avholde seg fra å dømme andre. Dere kan spørre: “Må man ha mot til det?” Og jeg ville svare at jeg tror det mange ganger krever mot å avholde seg fra å dømme – eller fare med sladder eller kritisere, som virkelig er ensbetydende med å dømme.

Dessverre finnes det dem som synes det er nødvendig å kritisere og fornedre andre. Dere har utvilsomt vært sammen med slike, og det vil også skje i fremtiden … Vi trenger ikke lure på hvordan vi skal oppføre oss i en slik situasjon … [Frelseren] formante: “Finn ei mer feil hos hverandre” [Lære og pakter 88:124]. Det skal virkelig mot til, når dere er omgitt av jevnaldrende og føler presset til å være med på den slags kritikk og dom, å avholde seg fra det …

Jeg ber dere innstendig om å ha mot til å avholde dere fra å dømme og kritisere mennesker rundt dere, og ha mot til å passe på at alle inkluderes og føler seg elsket og verdsatt.¹²

Vi trenger mot til å utholde livets utfordringer.

Hva vil det si å holde ut? Jeg elsker denne definisjonen: å stå imot med mot. Mot kan være nødvendig for at dere skal tro. Det vil til tider være nødvendig når dere adlyder. Det vil helt sikkert være nødvendig for å holde ut til den dagen dere vil forlate denne jordiske tilværelse.¹³

Jeg elsker disse ordene fra poeten Ella Wheeler Wilcox:

Det er enkelt nok å være hyggelig,
Når livet går som en lek.
Men den mann er god som vil smile,
når alt går fryktelig galt. 
[“Worth While”, i Ella Wheeler Wilcox, Poems of Sentiment (1906), 11]

Den slags mann var Paul Tingey … Paul vokste opp i et godt siste dagers hellig hjem og utførte en ærefull misjon for Herren i Tyskland. En av hans ledsagere på misjonsmarken var eldste Bruce D. Porter i De syttis første quorum. Eldste Porter beskrev eldste Tingey som en av de mest hengivne og fremgangsrike misjonærene han hadde møtt.

Etter sin misjon vendte eldste Tingey hjem, fullførte sine studier på universitetet, giftet seg med sin kjæreste og sammen med henne oppfostret han deres barn. Han virket som biskop og gjorde det godt i sitt yrke.

Så, omtrent uten forvarsel, ble han rammet av en fryktet sykdom i nervesystemet, multippel sklerose. I denne sykdommens fangenskap strevde Paul Tingey tappert, men måtte tilbringe resten av livet på et pleiehjem. Der oppmuntret han de triste og gjorde alle glade [se “Har på jorden jeg gjort noe godt idag?” Salmer, nr. 173. Hver gang jeg var på Kirkens møter der, ga Paul meg styrke, noe han også gjorde med alle andre.

Da De olympiske leker kom til Salt Lake City i 2002, ble Paul valgt til å bære den olympiske fakkelen en etappe. Da dette ble kunngjort på pleiehjemmet, ropte de forsamlede pasientene hurra, og hjertelig applaus runget gjennom gangene. Da jeg gratulerte Paul, sa han med sin begrensede diksjon: “Jeg håper jeg ikke mister fakkelen!”

Paul Tingey mistet ikke den olympiske fakkelen. I tillegg bar han tappert den fakkel han var tildelt i livet, og dette gjorde han til den dagen han døde.

Åndelighet, tro, besluttsomhet, mot – Paul Tingey hadde alt dette.¹⁴

Det kreves mot for å gjøre et fremstøt mot ens ønskede mål, men det må enda større mot til når man snubler og må gjøre en ny innsats for å nå det.

Ha besluttsomhet nok til å gjøre den nødvendige innsats, arbeid målbevisst mot et verdig mål, og ha mot ikke bare til å møte utfordringene som uunngåelig kommer, men også til å gjøre en ny innsats hvis det kreves.¹⁵

Livets reise skjer ikke på en jevn motorvei uten hindringer, huller eller feller. Livet kan nok heller sies å være en humpete kjerrevei full av kryss og svinger. Vi må stadig ta avgjørelser. Vi må ha mot til å treffe kloke valg: mot til å si nei, og mot til å si ja. Avgjørelser bestemmer vår fremtid.¹⁶

Forslag til studium og undervisning

Spørsmål

Gjennomgå eksemplene i del 1 av personer som viste stort mot. Hva kan vi lære av disse eksemplene?
Gjennomgå eksemplene på mot som president Monson nevnte i del 2. Hvilke situasjoner i livet ditt har krevd mot? Hvordan kan vi styrke vårt mot til å gjøre det rette?
President Monson understreket behovet for at vi er eksempler på moralsk mot (se del 3). Hva kan vi lære av misjonæren som kom tilbake for å vitne for Elmer Pollard? Hvorfor krever det mot å avstå fra å dømme og kritisere andre? Hvordan kan vi få bukt med tendensen til å dømme eller kritisere?
Hva kan historien om Paul Tingey lære oss om mot i tider med prøvelser? (Se del 4.) Hvordan har andre mennesker inspirert deg ved sitt mot i vanskelige tider?

Aktuelle skriftsteder

Josva 1:5–7; Salmene 27:14; 31:23–24; Matteus 5:10–12; Johannes 14:27; Mosiah 17:8–10; Alma 53:18–21; Lære og pakter 3:6–8; 128:22

Studiehjelpemidler

“Mange synes at morgenen er den beste tiden å studere på, etter en natts søvn … Andre foretrekker å studere i de stille timene etter at dagens arbeide og bekymringer er lagt til side … Kanskje er det viktigere enn tidspunktet at en regelmessig tid er avsatt for studium” (Howard W. Hunter, “Skriftstudium”, Lys over Norge, mai 1980, 92).