Thomas S. Monsons liv og virke

På en kjølig dag i april 1972 tok eldste Thomas S. Monson en kjent kjøretur til et av sykehusene i Salt Lake City. I mer enn 20 år hadde han besøkt disse sykehusene for å gi velsignelser og oppmuntring til menighetens medlemmer, familiemedlemmer, venner og mange andre. Denne gangen skulle han besøke sin kjære mor.

Da besøket var over, dro han for å besøke eldste Spencer W. Kimball, en av hans brødre i De tolv apostlers quorum, som nylig hadde gjennomgått åpen hjertekirurgi. Eldste Kimball hvilte, og eldste Monson ønsket ikke å forstyrre ham, så han begynte å gå tilbake til bilen sin. I heisen ble han møtt av to kvinner som spurte om han ville gi deres far en velsignelse. Han fulgte dem til intensivavdelingen på sykehuset, hvor han forrettet til faren deres.

Da eldste Monson var i ferd med forlate rommet, hørte han en mann si navnet sitt. Han så mot mannens seng og gjenkjente ham som et tidligere medlem av menigheten. “Jeg var glad for å kunne gi ham en velsignelse”, skrev eldste Monson. Da han forlot rommet, ble han kontaktet av en sykepleier som hadde tårer i øynene. Hun spurte om han skulle til Primary Children’s Hospital. Han sa at han ikke hadde planlagt å dra den dagen, men gjerne kunne gjøre det, hvis det var noen hun ville at han skulle besøke der. Sykepleieren fortalte ham om en fetter som hadde fått polio mange år tidligere, og som hadde vanskeligheter.

Da eldste Monson kom til barnesykehuset, møtte han en mann som førte ham til sykepleierens fetter. Han ga ham en velsignelse. Mannen spurte så eldste Monson om han hadde tid til å velsigne en 10 år gammel jente som hadde leukemi. De gikk sammen for å gi henne en velsignelse.

Med hensyn til sine sykehusbesøk den dagen, skrev eldste Monson i dagboken sin: “Jeg dro derfra … og innså at vår himmelske Fader er svært oppmerksom på dem som lider her i jordelivet, og som ønsker en prestedømsvelsignelse.”¹

President Monson yter tjeneste med kjærlighet til en venn i Toronto i Canada.

Slike erfaringer var hyppige i Thomas S. Monsons liv. Etter en lignende dag hvor han tilbragte nesten to timer på et sykehus, skrev han: “Jeg følte at jeg hadde gjort noe godt og hadde vært der Herren ønsket at jeg skulle være i dag.”²

Å være der Herren ønsket at han skulle være, var en livslang forpliktelse for president Monson. Han talte ofte om privilegiet å “gå Herrens ærend” – å være Herrens hender på jorden, spesielt når det gjelder å ta seg av mennesker i nød. Han sa: “Jeg vil alltid at Herren skal vite at hvis han trenger å få utført et ærend, vil Tom Monson utføre det for ham.”³

Fødsel, barndom og ungdomstid

“Hva synes du om Marks tog, Tommy?” spurte Gladys Monson sin 10 år gamle sønn.

“Vent litt”, svarte han. “Jeg er straks tilbake.” Han skyndte seg ut døren og sprang hjem. Det var noe han måtte ordne opp i.

Den morgenen hadde unge Tommy fått en julegave han hadde lengtet etter – et elektrisk tog som foreldrene hans hadde tatt seg råd til å kjøpe under den store depresjonen. Etter at han hadde lekt med det i noen timer, fortalte moren ham at hun hadde kjøpt et opptrekkstog til Mark Hansen, sønnen til en enke som bodde i nærheten. Da hun viste det til Tommy, la han merke til at Marks tog hadde en oljetankvogn, noe settet hans manglet. Han tryglet sin mor om å få tankvognen, og hun ga ham den til slutt og sa: “Hvis du trenger den mer enn Mark, så får du ta den.”

Gladys og Tommy tok resten av togsettet med seg til Mark, som ikke hadde forventet en slik gave og ble begeistret. Han trakk opp motoren, og da toget gikk rundt på banen, stilte Gladys Monson sønnen det enkle, gjennomtrengende spørsmålet om hva han syntes om Marks tog. Han fortalte senere: “Jeg fikk fryktelig dårlig samvittighet og innså hvor egoistisk jeg hadde vært.”

Da han kom hjem, hentet han oljetankvognen, og en av vognene til sitt eget sett, og spurtet tilbake for å gi dem til Mark, som lykkelig koblet dem sammen med de andre vognene. “Jeg så toget kjøre rundt på banen,” sa eldste Monson senere, “og følte en stor glede som er vanskelig å beskrive og umulig å glemme”.⁴

Gleden ved å gi, gleden ved offer, gleden ved å bry seg om andre – alt dette var lærdommer Tommy Monson fikk i løpet av sine barndomsår, lærdommer som ville forme en fremtidig profets hjerte og karakter.

Tom Monson som ungdom

Thomas Spencer Monson ble født i Salt Lake City den 21. august 1927, det andre barnet og første sønn av G. Spencer og Gladys Condie Monson. Han ble ønsket velkommen til verden av sin søster Marjorie og en tett sammensveiset familie bestående av besteforeldre, tanter, onkler og søskenbarn, hvorav mange bodde i samme kvartal. Hans mors forfedre var blant Kirkens tidligste konvertitter i Skottland, som hadde kommet til Saltsjødalen i 1850, tre år etter Brigham Young pionerkompani. Toms far hadde engelske og svenske forfedre som emigrerte til Utah-territoriet fra 1865 og utover.

“For å kjenne mannen Thomas Spencer Monson har blitt, er det viktig å kjenne hans røtter og de omgivelser som næret ham”, sa eldste Jeffrey R. Holland i De tolv apostlers quorum.⁵ Han gikk under navnet “Tommy” som ung gutt, og vokste opp i et beskjedent hjem og nabolag, ca 1,5 km sydvest for sentrum av Salt Lake City. Nesten alle hans oppvekstår fant sted under den store depresjonen, som begynte da han var to år gammel, og under 2. verdenskrig. Gjennom disse vanskelige tidene lærte hans foreldre og andre ham nestekjærlighet og medfølelse, lojalitet og hardt arbeid – egenskaper som sank dypt inn i hans karakter.

Han sa at hans mor innpodet “ømme følelser og omsorg for andre” i ham.⁶ Hun søkte å oppløfte andre og viste spesiell medfølelse med dem som var bundet til hjemmet. Hun ga også mat til og viste omsorg for menn som haiket på toget under depresjonen, på jakt etter arbeid (se kapittel 17). “Min egen mor … underviste meg ved sitt liv og sine gjerninger det “Den gode bok” [Bibelen] inneholder”, sa eldste Monson. “Omsorg for de fattige, de syke og trengende var dagligdagse dramaer som aldri blir glemt.”⁷

Hans far var like stille og reservert som hans mor var utadvendt, og hans kristne nestekjærlighet gjorde også et sterkt inntrykk. En onkel som bodde i nærheten var så forkrøplet av leddgikt at han ikke kunne gå. Spence Monson sa ofte: “Kom igjen Tommy, så tar vi med oss onkel Elias på en liten kjøretur.” Spence kjørte hjem til Elias, bar ham ut og plasserte ham forsiktig i forsetet så han kunne ha god utsikt. Eldste Monson fortalte: “Kjøreturen var kort og samtalen begrenset, men hvilken arv av kjærlighet!”⁸ “Denne leksjonen var ikke bortkastet på meg”, sa han.⁹ (Se kapittel 17.)

Av sin far lærte han også å arbeide hardt. Da han var 14 år gammel, hadde Spence Monson sluttet på skolen og begynt å jobbe i et trykkeri fordi faren hans var alvorlig syk, og familien trengte inntekten. Etter at Spence og Gladys giftet seg, begynte Spence å arbeide i et annen trykkeri, hvor han ble sjef og ble værende i mer enn 50 år. Han arbeidet seks dager i uken og mange kvelder. Da Tom var 12 år, begynte han å arbeide sammen med sin far etter skolen og på lørdager. Han gjorde små oppgaver i begynnelsen og lærte gradvis trykkerifaget til han ble lærling. Fra denne begynnelsen skulle han til slutt starte en karriere i trykkeribransjen.

Unge Tommy Monson ble også næret av sine ledere og lærere i kirken. Han mintes en gang da Primærs president Melissa Georgell ga kjærlig irettesettelse, og han sa: “Vår oppførsel i Primær var ikke alltid som den skulle være. Jeg hadde mye energi og syntes det var vanskelig å sitte stille.”¹⁰ En dag ba Primærs president ham om å møte henne, og da hun la armen rundt skulderen hans, begynte hun å gråte. Overrasket over tårene hennes spurte han hvorfor hun gråt. “Jeg klarer ikke å få … guttene til å være ærbødige under åpningen i Primær”, forklarte hun. “Tror du at du kunne hjelpe meg, Tommy?” Han lovet at han ville gjøre det.

“Merkelig nok for meg, men ikke for henne, var det slutt på ærbødighetsproblemet i Primær”, fortalte han. “Hun hadde gått til problemets kilde – meg. Løsningen var kjærlighet.”¹¹ Gjennom hele sitt voksne liv fortsatte han å besøke denne kjære kvinnen til hun døde i en alder av 97 år.¹² (Se kapittel 11.)

En veileder i lærernes quorum ga Tom et par Birmingham-duer og brukte dem til å undervise om hans ansvar som quorumspresident for å redde quorumsmedlemmer.¹³ En lærer i Søndagsskolen underviste at “det er saligere å gi enn å ta imot” (Apostlenes gjerninger 20:35) ved å foreslå at klassemedlemmene kunne ta pengene de hadde spart til en fest og gi dem til familien til en klassekamerat hvis mor nettopp hadde dødd (se kapittel 19). Av en speiderleder som hadde benprotese og var gjenstand for en skøyerstrek fra en av guttene, lærte Tom om å reagere med vennlighet istedenfor sinne (se kapittel 21).

Hans barndomsopplevelser om sommeren i Provo Canyon, syd for Salt Lake City, hadde også en livslang innflytelse. Der ble han glad i svømming, fiske og andre utendørsaktiviteter. Senere brukte han disse erfaringene til å illustrere evangeliets prinsipper. Kappseiling med lekebåter i Provo-elven skulle bli en måte å undervise om gavene vår himmelske Fader har gitt for å veilede sine barn gjennom jordelivet på (se kapittel 7). Å starte en brann som det tok flere timer å slukke, skulle bli en måte å undervise om lydighet på (se kapittel 12).

Universitet, sjøforsvar og ekteskap

Etter å ha fullført videregående skole i 1944, sto Tom overfor mange viktige avgjørelser. Den høsten, da han begynte ved University of Utah, var han ganske sikker på at han ville bli kalt til militærtjeneste når han fylte 18 året etter, siden 2. verdenskrig fortsatt raste i Europa og Stillehavet.

I løpet av dette skoleåret møtte Tom Frances Johnson, kvinnen som skulle bli hans livs kjærlighet. Første gang han hentet henne til et stevnemøte, spurte faren hennes: “‘Monson’ – det er et svensk navn, ikke sant?”

“Jo”, svarte Tom.

Frances far viste ham så et bilde av to misjonærer og spurte om han var i slekt med den som het Elias Monson. Tom svarte at Elias var hans bestefars bror.

Da han fikk høre dette, begynte Frances far å gråte. Familien hans hadde kjent eldste Elias Monson da de bodde i Sverige. Frances far kysset Tom på kinnet, og hennes mor gråt og kysset ham på det andre kinnet.¹⁴ Han tenkte at dette stevnemøtet fikk en god start. Han og Frances delte mange av de samme interessene, for eksempel tid i naturen, tid med familien og dansing til storband. “Hun hadde lett for å le”, fortalte han. Hun var “nestekjærlig og snill” og viste “stor empati”.¹⁵

I juli 1945, etter et år ved universitetet, vervet Tom seg i militæret. Krigen i Europa var over i mai, men kampene fortsatte i Stillehavsområdet. Da han ba om veiledning på rekrutteringskontoret, valgte Tom å verve seg i Det amerikanske sjøforsvarets reservestyrke istedenfor marinen – en avgjørelse han senere skulle si endret hans livsløp (se kapittel 5). Krigen i Stillehavsområdet endte kort tid etter at han vervet seg, og han fullførte sin militærtjeneste hederlig etter ett år i San Diego i California. Det var et betydningsfullt år for ham, som ga ham anledninger til modig å forsvare sin overbevisning, være et eksempel og gi en prestedømsvelsignelse for første gang (se kapittel 8 og 23). Tom ønsket ikke at Frances skulle glemme ham, og skrev til henne hver dag han var i San Diego.

Da Tom kom tilbake til Salt Lake City i 1946, gjenopptok han sine studier ved University of Utah og tok en bachelorgrad i markedsføring, og ble uteksaminert med æresbevisninger i 1948. Han fortsatte også sine stevnemøter med Frances, og etter hvert som deres kjærlighet blomstret, fridde han til henne. De ble viet i Salt Lake tempel den 7. oktober 1948. President Monson talte ofte om rådene de fikk den dagen om hvordan de skulle bevare gode følelser i ekteskapet (se kapittel 17). Etter mottagelsen begynte de sitt liv sammen i samme kvartal som Tom hadde vokst opp.

Tom og Frances Monson under bryllupsmottagelsen i 1948

Biskop i Sixth-Seventh menighet

Den dagen Thomas S. Monson ble født i 1927, ble en ny biskop oppholdt i familiens menighet. Da Spence Monson dro til sykehuset for å besøke sin hustru og sin nyfødte sønn, bekjentgjorde han: “Vi fikk en ny biskop i dag.” Gladys Monson holdt opp lille Tom og sa: “Og jeg har en ny biskop til deg.”¹⁶

Enten Gladys hadde et øyeblikks forutanelse eller ikke, ble ordene hennes oppfylt tidligere enn noen kunne ha forventet. Den 7. mai 1950, da Tom Monson bare var 22 år gammel, ble han kalt som biskop i menigheten han hadde vokst opp i. Denne menigheten hadde mer enn 1000 medlemmer, herunder hans foreldre, hans brødre og søstre og andre slektninger. Tom og Frances hadde bare vært gift i 19 måneder.

Biskop Monson beskrev Sixth-Seventh menighet som “en ydmyk pionermenighet i en ydmyk pionerstav”.¹⁷ På den tiden hadde den mange utfordringer. Et stort antall medlemmer gikk ikke i kirken og trengte kjærlighet og fellesskap for å hjelpe dem tilbake til aktivitet. Fordi mange av dem var fattige, hadde menigheten de største velferdsbehovene i Kirken.¹⁸ Eldre medlemmer, herunder mer enn 80 enker, trengte også spesiell omsorg. Menigheten hadde stor gjennomtrekk, og mange flyttet inn og ut hver måned. Mange år senere mintes president Monson sine følelser, og tro, med hensyn til å møte så mange utfordringer som ung biskop:

“Det var overveldende å tenke på hva kallet ville føre med seg, og ansvaret var skremmende. Min egen utilstrekkelighet gjorde meg ydmyk. Men min himmelske Fader lot meg ikke vandre om i mørke og stillhet uten instruksjoner eller inspirasjon. På sin egen måte åpenbarte han den lærdom som han ville jeg skulle tilegne meg.”¹⁹

Noen av lærdommene som ble åpenbart til biskop Monson, kom gjennom hjelp og veiledning fra andre. Han fikk andre lærdommer gjennom bønn. “Enhver biskop trenger en hellig lund hvor han kan trekke seg tilbake for å meditere og be om veiledning”, sa han. “Min var møtehuset til min gamle menighet. Jeg har ikke tall på alle gangene jeg en mørk kveld gikk opp på forhøyningen i denne bygningen hvor jeg ble velsignet, bekreftet, ordinert, undervist og til slutt kalt til å presidere … Med hånden på talerstolen knelte jeg ned og utøste mine tanker, bekymringer og problemer til Ham der oppe.”²⁰

En etter en oppsøkte biskop Monson medlemmene som ikke gikk i kirken. Ved døren til et hjem sa han til faren: “Jeg har kommet for å bli kjent med deg og for å be deg komme på møtene sammen med familien din.” Mannen avviste ham, og familien flyttet snart til California. Mange år senere kom han imidlertid for å snakke med eldste Monson, som da var medlem av De tolv apostlers quorum. “Jeg har kommet for å be om unnskyldning for at jeg ikke reiste meg fra stolen og slapp deg inn den sommerdagen for lenge siden”, sa han. “Jeg er nå annenrådgiver i biskopsrådet. Din invitasjon til å komme til kirken og mitt negative svar plaget meg slik at jeg bestemte meg for å gjøre noe med det.”²¹ (Se kapittel 2.) Selv om denne familien vendte tilbake til aktivitet i Kirken etter å ha forlatt Sixth-Seventh menighet, kom mange andre medlemmer tilbake under biskop Monsons tjeneste. Tilstedeværelsen på nadverdsmøtet økte betydelig.²²

Biskop Monson var hengiven til menighetens ungdom og søkte å holde dem innenfor Kirkens hjord. En gang følte han seg tilskyndet til å forlate et prestedømsmøte for å se etter en ung mann som sjelden kom i kirken. Til slutt oppdaget han at han arbeidet i smøregraven på et bilverksted. Biskop Monson fortalte den unge mannen at han var savnet og at det var behov for ham, og han begynte å komme.²³ (Se kapittel 2.) Han reiste senere på misjon og virket til slutt som biskop to ganger. Blant hans mange uttrykk for takknemlighet var et brev skrevet 40 år senere, hvor han sa:

“Når jeg grunner på hendelsene i mitt liv, er jeg så takknemlig for en biskop som så, fant og viste stor interesse for en som var bortkommet. Jeg takker deg fra bunnen av mitt hjerte for alt du gjorde og har gjort for meg personlig. Jeg er glad i deg.”²⁴

Biskop Monson ga spesiell omsorg til enkene i menigheten sin. Han hjalp dem når de sto i fare for å miste sitt hjem, når de trengte livets nødvendigheter og når helsen sviktet. Han oppmuntret dem med besøk i tider med ensomhet og hjertesorg. I julen brukte han av sin fritid til å besøke hver og en av dem, og ga dem en eske godteri eller en kylling de kunne steke. Han fortsatte å besøke mange av dem lenge etter at han ble avløst som biskop, og han besøkte mange som ble enker etter hans tjeneste som biskop. Ett eksempel er en kvinne som ble enke i 1965 – 10 år etter at han ble avløst – som han besøkte regelmessig til hun døde i 2009, 98 år gammel. Han var da Kirkens president. “Perle … var en av enkene jeg har besøkt i alle disse årene,” skrev han i dagboken sin. “Hun har hatt et vanskelig liv, men har holdt ut.”²⁵ Han talte i begravelsen hennes noen dager senere, en av mer enn 800 begravelser han talte i etter at han ble kalt til De tolv apostlers quorum.

Biskop Thomas S. Monson med sine rådgivere i biskopsrådet i Sixth-Seventh menighet

Med så mange som trengte timelig hjelp, søkte biskop Monson både nyskapende og inspirerte måter å hjelpe på, og skapte ofte muligheter for medlemmene til å tjene. I desember et år fant han ut at en familie fra Tyskland snart skulle flytte inn i menigheten. Noen uker før de kom, dro han for å se på leiligheten som hadde blitt leid til dem, og oppdaget at den var så mørk og dyster at han ble veldig trist og lei seg. “For en dyster velkomst for en familie som har utholdt så mye,” tenkte han.²⁶

Neste morgen tok han opp denne saken på et møte med menighetens ledere. Biskop Monson skrev at en “ånd av ekte kjærlighet … gjennomsyret hvert enkelt medlems hjerte og sjel” da de villig tilbød sine tjenester.²⁷ De neste to eller tre ukene arbeidet menighetens medlemmer sammen for å gjøre leiligheten klar.

Da familien kom dit, strømmet tårene da de så en strålende leilighet med nytt teppe, ny maling, skap fulle av mat og et juletre pyntet av ungdommene. Faren grep biskop Monsons hånd og prøvde å uttale sin takknemlighet, men følelsene hans var for sterke. I stedet “begravde han hodet i skulderen min”, sa biskop Monson, “og gjentok ordene: ‘Mein Bruder, mein Bruder, mein Bruder.’”²⁸ Da menighetens medlemmer dro den kvelden, spurte en ung kvinne: “Biskop, jeg føler meg bedre innvendig nå enn jeg noen gang har gjort. Kan du fortelle meg hvorfor?” Han svarte med disse ordene fra Herren: “Alt dere gjorde mot én av disse mine minste brødre, det gjorde dere mot meg” (Matteus 25:40).

I 1955, etter fem års tjeneste, ble biskop Monson kalt som rådgiver i stavspresidentskapet. Selv om han ikke lenger hadde kallet som biskop, forble han biskop i sitt hjerte resten av sitt liv, fortsatte med sin omsorg for medlemmer av Sixth-Seventh menighet og brukte lærdommene han fikk til å undervise andre og veilede sin fremtidige tjeneste. Da han reflekterte over disse årene, sa han senere: “Jeg betraktet meg alltid som en biskop som valgte å være gavmild, og dersom jeg kunne gjøre det igjen, ville jeg bidratt enda mer.”²⁹

Bygningen for Sixth-Seventh menighet ble revet i 1967, men ikke før biskop Monson reddet noe som hadde spesiell betydning for ham: den vakre talerstolen hvor han hadde knelt ned i bønn som biskop.³⁰ I 2009, som Kirkens president, talte han fra denne talerstolen da han innviet det nye Kirkehistoriske bibliotek. Det var en følelsesladet opplevelse fordi talerstolen symboliserte så mange minner fra hans barndom, hans ungdom og hans tjenestegjerning som biskop. “Denne talerstolen forteller delvis historien om min egen tro,” sa han den gangen. “[Den] er, for meg, et verdsatt minne om hellige opplevelser.”³¹

Familie

Tom og Frances Monson var overlykkelige da deres første barn, en sønn de kalte Thomas Lee, ble født i 1951, et år etter at Tom begynte å virke som biskop. Familien Monsons eneste datter, Ann Frances, ble også født mens Tom virket som biskop, i 1954. Deres tredje og siste barn, en sønn de kalte Clark Spencer, ble født i 1959, under deres misjon i Canada.

Familien Monson i 1962. Fra venstre til høyre: Frances, sønnen Tom, Clark, faren Tom og Ann

Mens han arbeidet lange dager i sitt yrke og i tjeneste i Kirken, var Tom en hengiven ektemann og far. Hans barn husket at andre fedre “syntes å være mer hjemme enn vår far var, men de syntes ikke å gjøre så mye sammen med sine barn som pappa gjorde med oss. Vi gjorde alltid noe sammen, og vi verdsetter disse minnene.”³²

Unge Tom fortalte at mens faren presiderte over Den kanadiske misjon, hadde de lite fritid sammen. Men hver kveld før han la seg, gikk han til farens kontor på misjonshjemmet for å spille dam. “På sin egen måte er dette minnet like godt for meg som det jeg har av min far som flyr helt til Louisville, Kentucky, mange år senere for å gi meg en velsignelse da jeg hadde pådratt meg lungebetennelse under min militære rekruttering der,” sa Tom.³³

Ann verdsatte hvordan hennes far delte erfaringer fra sine oppdrag i Kirken: “Mine beste minner er at han kommer hjem søndag kveld etter et oppdrag på en stavskonferanse eller misjonsreise og hører ham fortelle om den spesielle inspirasjonen han hadde da han kalte en patriark eller de trosfremmende opplevelsene han hadde med å intervjue misjonærer.”³⁴ Senere, da Ann fikk sin egen familie, satte hun pris på muligheten for sønnene sine til å arbeide sammen med bestefaren, så vel som deres erfaringer i Provo Canyon: “Alle i familien liker å sitte rundt et leirbål ved familiens hytte, steke marshmallows og lytte til bestefar fortelle historier.”³⁵

Clark sa at selv om hans far ofte reiste på oppdrag for Kirken, “tok han seg alltid tid til sine barn … Jeg følte aldri at jeg var frarøvet tid sammen med pappa. Når han var hjemme, spilte han spill med oss og tok oss med ut for å spise iskrem … Jeg tilbragte mye tid som gutt med å fiske sammen med faren min.”³⁶ Under en fisketur ble Clark rørt da faren ba ham dra inn snøret og sa: “Om omtrent fem minutter skal din bror Tom sette seg ned for å ta eksamen for å kunne praktisere jus. Han har arbeidet hardt gjennom tre års jusstudium for dette, og han er nok litt engstelig. La oss knele her i båten. Jeg holder en bønn for ham, og så holder du en.”³⁷

Frances viet seg til å oppdra sine barn og skape et lykkelig og støttende hjem. Kort tid før faren døde i 1953, sa han til henne: “Jeg er veldig stolt av deg, Frances. Jeg er stolt av mannen din, Tom. Dere vil begge motta mange velsignelser på grunn av deres lojalitet og hengivenhet til evangeliet, deres hjem og familie.”³⁸

Yrkesliv

Etter at Tom ble uteksaminert fra University of Utah i 1948, fikk han mange jobbtilbud, blant annet fra noen store bedrifter utenfor delstaten. Han bestemte seg for å takke ja til en stilling i Deseret News som salgsrepresentant for rubrikkannonsering. Etter noen måneder ble han nestleder for rubrikkannonsering, og året etter ble han leder.

Thomas S. Monson sjekker en trykkplate i Deseret News Press.

I 1953 begynte Tom å arbeide i Deseret News Press, et av de største trykkeriene i det vestlige USA. På noen måter var dette en tilbakevending til hans røtter som tenåringsgutt, da han arbeidet sammen med sin far i et trykkeri. I Deseret News Press ble han assisterende salgssjef, deretter salgssjef. En av kundene hans var Deseret Book, og da han hjalp Kirkens ledere å utgi bøkene deres, utviklet han mange nære forbindelser og hadde mange læringsopplevelser. “Jeg anser det som et av høydepunktene i mitt liv å kunne ha arbeidet så tett med generalautoriteter og andre for å hjelpe dem å omgjøre manuskriptene sine til et ferdig produkt,” skrev han.³⁹ Han håndterte også det meste av Kirkens trykking, herunder misjonærlitteratur og trykkingen av Mormons bok på flere språk.

President for Den kanadiske misjon

Juli 1957 var en måned med store endringer for familien Monson. I tillegg til å være salgssjef i Deseret News Press, ble Tom utnevnt til assisterende daglig leder. Så, mot slutten av måneden, flyttet familien til et nytt hjem i en forstad til Salt Lake City, og forlot nabolaget der Tom hadde vokst opp og virket som biskop.

Det skulle bli flere forandringer. Mindre enn to år senere ble Tom kalt til å presidere over Den kanadiske misjon, med hovedkvarter i Toronto. Nok en gang påtok han seg et tungt ansvar i ung alder (31), og denne gangen ville det kreve en lengre flytting for familien hans. Frances, som hadde helseproblemer knyttet til svangerskapet, ville også få mange nye ansvarsoppgaver. Eldste Harold B. Lee i De tolv apostlers quorum ga nyttige råd som skulle bli fremtredende temaer i president Monsons læresetninger:

“Den Herren kaller, gjør Herren skikket.”

“Når du er i Herrens ærend, er du berettiget til Herrens hjelp.”

“Herren vil forme ryggen i forhold til byrden som blir lagt på den.”⁴⁰

I april 1959 gikk familien Monson ombord på et tog til Toronto, hvor de skulle bo i nesten tre år. De to barna, Tommy og Ann, var syv og fire. Frances hadde tårer i øynene da de dro hjemmefra, men familien gjorde dette offeret villig, med tro på at de gjorde Guds vilje.

I Canada ble de umiddelbart fordypet i misjonærarbeid. President Monson begynte å føre tilsyn med arbeidet til 130 misjonærer (senere ble det mer enn 180), som var spredt over de store provinsene Ontario og Quebec. Som han hadde gjort som biskop, ledet han med optimisme og kjærlighet, bidro til å bygge opp tro og inspirerte tillit. Han stolte også på Herren. En av misjonærene sa: “Hans valg syntes alltid å passe inn i Herrens større plan.”⁴¹ En annen misjonær mintes: “Han hadde en dramatisk innflytelse på den misjonen … Etter én rask tur rundt i misjonen kjente han navnene på alle misjonærene og mange av medlemmene. Han løftet alles ånd overalt hvor han reise – han pustet nytt liv inn i misjonen.”⁴²

President og søster Monson (andre rad i midten) sammen med noen av misjonærene i Den kanadiske misjon

Under president Monsons ledelse blomstret misjonen. “Herren har utøst sin ånd over folket”, rapporterte han til Det første presidentskap. “Byer som aldri har hatt dåp før, har nå konvertitter hver måned.”⁴³ I stor grad tilskrev han denne fremgangen til at medlemmene ble mer involvert i å finne personer som misjonærene kunne undervise, og at de drev fellesskapsfremmende arbeid med dem.

Familien Monsons tredje barn, Clark, ble født seks måneder etter at de kom til Toronto. I tillegg til å ta vare på tre små barn, være vertskap for misjonærer og andre i misjonshjemmet og virke som Hjelpeforeningens president på misjonsplan, hjalp søster Monson til med misjonærarbeidet. En dag fikk hun en telefon fra en mann som sa: “Vi har kommet fra vårt hjemland Nederland hvor vi fikk anledning til å lære noe om mormonene. Min hustru vil gjerne vite mer. Det vil ikke jeg.” Søster Monson ga navnet og adressen til den som ringte til eldstene, men de utsatte å ta kontakt. Hun spurte dem: “Hva med min nederlandske familie? Skal dere ringe dem i kveld?” Etter flere uker fortalte hun dem at hvis de ikke snart ville kontakte familien, ville hun og mannen hennes gjøre det selv. To eldster dro på besøk, og familien Jakob og Bea de Jager sluttet seg til Kirken. Bror de Jager, som først sa at han ikke var interessert i Kirken, virket som generalautoritet-sytti fra 1976 til 1993.⁴⁴

Det var ingen staver i det østlige Canada da familien Monson kom, så i tillegg til å føre tilsyn med misjonærenes arbeid, hadde president Monson ansvaret for de syv distriktene i misjonen. Heltidsmisjonærer presiderte over mange distrikter og grener, og en av president Monsons prioriteringer var å kalle lokale prestedømsbærere til å virke i disse stillingene. Denne tilnærmingen bygget opp lokalt lederskap og lot misjonærene bruke mer tid på proselyttering og undervisning. Innen 1962 presiderte en lokal leder i hver av Kirkens enheter i misjonen.⁴⁵

Da familien Monson kom til det østlige Canada i 1959, hadde Kirken bare to små møtehus i hele misjonen, så de fleste forsamlinger møttes i leide lokaler. President Monson følte behov for å oppgradere møtelokalene, og tok initiativ til et byggeprogram. Å ha møtehus til gudstjenester hjalp også i misjonærarbeidet. Innviede bygninger ga en følelse av permanent tilstedeværelse. Da familien Monson var ferdige med sin misjon, hadde syv nye møtehus blitt bygget, eller var under oppføring, og ti til var på planleggingsstadiet.⁴⁶

Kirken nådde en milepæl i august 1960 med opprettelsen av Toronto stav. Dette var den første staven i det østlige Canada og nummer 300 i Kirken. “Det var et høydepunkt i vår misjon å se medlemmene … bli en Sions stav”, skrev president Monson. “[De] frydet seg over dette.”⁴⁷ Flere staver skulle komme i fremtiden, så vel som et tempel i Toronto-området, som han skulle lede spadestikkseremonien for i 1987.

I en misjon fylt med høydepunkter, sa president Monson at det viktigste var å kunne yte tjeneste sammen med sin familie. “Den tre år lange perioden var en av de lykkeligste i vårt liv, da vi viet all vår tid til å dele Jesu Kristi evangelium med andre”, reflekterte han.⁴⁸

Etter nesten tre års tjeneste ble Thomas S. Monson avløst som president for Den kanadiske misjon i januar 1962. Familien hadde utviklet dyp kjærlighet til Canada, dets folk og misjonærene. Akkurat slik president Monson opprettholdt sterke forbindelser med medlemmer av Sixth-Seventh Ward etter at han ble avløst som biskop, forble han nært knyttet til misjonærene og medlemmene han hadde virket sammen med i Canada. Han deltok og talte på mer enn 50 gjenforeninger med disse misjonærene – og deres familiemedlemmer og andre – fra 1962 til 2015.

Kalt som en apostel

Da familien Monson kom tilbake fra Canada i februar 1962, vendte Tom tilbake til sitt arbeid i Deseret News Press. I mars ble han forfremmet til daglig leder, en krevende stilling, spesielt siden han ledet en stor omstilling til nye trykkeriprosesser og -utstyr. Han virket også som medlem av fire av Kirkens komiteer på generalplan.

Om ettermiddagen den 3. oktober 1963, hadde Tom besøk av en gjest på kontoret sitt da sekretæren informerte ham om at han hadde en telefon. Da han tok telefonen ble han overrasket over å høre at den som ringte var sekretær for Kirkens president, David O. McKay, og at president McKay ønsket å snakke med ham. Etter å ha snakket kort sammen på telefonen, spurte president McKay om Tom kunne komme til kontoret hans den ettermiddagen.

Toms bil var på verksted, så han lånte en og kjørte til president McKays kontor. På grunn av sin tjeneste i Kirkens komiteer, trodde han at president McKay ønsket å drøfte et av disse oppdragene, men presidenten hadde noe annet i tankene. “Han ba meg sette meg ved siden av ham, på en stol ved siden av skrivebordet, vendt mot ham”, fortalte Tom, og så sa han: “Jeg har foreslått eldste Nathan Eldon Tanner som min annenrådgiver i Det første presidentskap, og Herren har kalt deg til å fylle hans plass i De tolv apostlers råd. Kan du ta imot dette kallet?”⁴⁹

Overveldet av det president McKay hadde bedt om, var Tom ute av stand til å snakke. “Tårene fylte øynene mine, og etter en pause som virket som en evighet, svarte jeg med å forsikre president McKay om at ethvert talent jeg hadde blitt velsignet med, ville bli gitt i Mesterens tjeneste”, sa han.⁵⁰

Den kvelden ba Tom Frances om å bli med på en kjøretur. De tok med seg fire år gamle Clark, og kjørte til et monument i Salt Lake City, og mens de gikk rundt det kunne Frances føle at Tom tenkte på noe. Da hun spurte om det, fortalte han henne om kallet til det hellige apostelembedet. Frances sa senere: “Jeg ble overrasket og ydmyk … Det var et svært viktig kall og et overveldende ansvar.”⁵¹ Som alltid ga hun sin helhjertede støtte.

Eldste Thomas S. Monson i forsamlingen på generalkonferansen i oktober 1963, før bekjentgjørelsen av hans kall som apostel

På generalkonferansen neste morgen ble Thomas S. Monson oppholdt som medlem av De tolv apostlers quorum, som et spesielt vitne “om Kristi navn i hele verden”.⁵² Som 36-åring var han den yngste apostelen som ble kalt siden Joseph Fielding Smith i 1910, og han var 17 år yngre enn den nest yngste apostelen den gangen.

På det samme møtet under konferansen holdt eldste Monson sin første tale som generalautoritet. Etter å ha uttrykt takknemlighet, ga han følgende vitnesbyrd og løfte:

“Jeg vet uten tvil, mine brødre og søstre, at Gud lever. Det er ingen tvil i mitt sinn. Jeg vet at dette er hans verk, og jeg vet at den beste opplevelse man kan ha i dette liv, er å føle hans tilskyndelser idet han veileder oss for å fremme sitt verk. Jeg følte disse tilskyndelsene som ung biskop, og ble ledet til hjem der det var åndelig, eller kanskje timelig, nød. Jeg følte dem igjen på misjonsmarken hvor jeg arbeidet med deres sønner og døtre – misjonærene i denne store kirke …

Jeg vier mitt liv, alt jeg måtte ha. Jeg vil gjøre mitt ytterste for å være det du ønsker at jeg skal være. Jeg er takknemlig for Jesu Kristi, vår Frelsers ord da han sa:

‘Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham’ (Johannes’ åpenbaring 3:20).

“Jeg ber oppriktig … at mitt liv kan være berettiget dette løfte fra vår Frelser.’”⁵³

Seks dager senere, den 10. oktober 1963, ble eldste Monson ordinert til apostel og beskikket som medlem av De tolv apostlers quorum av president Joseph Fielding Smith, som var president for quorumet.

Engasjert i den apostoliske tjenestegjerning

Da eldste Monson ble kalt som apostel, ble Kirkens globale utvidelse fremskyndet i et enestående tempo. I likhet med andre generalautoriteter reiste han snart rundt i verden for å lede denne veksten. Noen ganger var han borte i fem uker om gangen. Han underviste medlemmer og misjonærer, organiserte nye enheter av Kirken, innviet møtehus og implementerte Kirkens programmer.

Eldste Monson tok til seg ordene til et medlem av De tolv som sa at tjeneste som apostel krever “fullstendig forpliktelse til Mesterens verk for å oppmuntre og oppløfte, undervise og lære opp, lede og rettlede Guds hellige. Det innebærer å akseptere byrdene og styrke håpet til Kirken og dens folk.”⁵⁴

Administrative saker kom etter å ha sett etter måter å velsigne enkeltpersoner på. Ett av hundrevis av eksempler var hans tjeneste for Paul C. Child, som hadde vært eldste Monsons stavspresident i hans ungdom. På slutten av 1970-tallet hadde president Child og hans hustru Diana sviktende helse og bodde på et pleiehjem. Eldste Monson besøkte dem regelmessig, og en gang under søndagens møter på pleiehjemmet hyllet han denne kjære lederen. Da han kom hjem, sa han til Frances: “Jeg tror jeg gjorde mer godt under dette besøket enn på mange konferanser.”⁵⁵

I sine oppdrag ved Kirkens hovedkvarter påvirket eldste Monson nesten alle aspekter av Kirkens struktur og programmer. Fra 1965 til 1971 var han formann for korrelasjonskomiteen for voksne, og bidro til skape enhet i Kirkens leksjonsbøker, håndbøker og organisasjoner. Han var også veileder for organisasjonene Unge menn og Unge kvinner. Han var medlem av Misjonærenes utøvende komité fra 1965 til 1982 og presiderte over den de siste syv av disse årene. I løpet av denne tiden deltok han i tildelingen av titusenvis av misjonærer, valg av misjonspresidenter, oppretting av nye misjoner, utvikling av opplæringsprogrammer for misjonærer og tilsynsføring med besøkssentrene. “Mange er de trosfremmende opplevelser som har funnet sted under tildelingen av misjonærer”, skrev han.⁵⁶

I 1965 ga president McKay eldste Monson i oppdrag å føre tilsyn med Kirkens arbeid i det sydlige Stillehavet. Dette oppdraget krevde reising fra øyene i Stillehavet til kontinentet Australia. Eldste Monson utviklet dyp kjærlighet til de hellige på disse stedene og ble inspirert av deres hengivenhet til evangeliet og av deres tro.

Da eldste og søster Monson besøkte Samoa første gang i 1965, dro de til en landsby hvor de møtte nesten 200 barn på en av Kirkens skoler. På slutten av møtet følte eldste Monson seg tilskyndet til å hilse på hvert av barna, men han sjekket klokken og så at det ikke var nok tid før flyet hans skulle gå. Men da tilskyndelsen kom igjen, fortalte han skolens lærer om sitt ønske om å håndhilse på hvert barn. Læreren var overlykkelig fordi barna hadde bedt om en slik opplevelse. “Tårene kunne ikke holdes igjen”, sa eldste Monson, “da de dyrebare guttene og pikene gikk sjenert forbi og stille hvisket den fine samoanske hilsenen ‘talofa lava.’”⁵⁷

Da eldste Monson besøkte Sydney i Australia i 1967, fortalte en mann ham at hans vitnesbyrd under et tidligere besøk hadde ført til hans beslutning om å bli døpt. “En slik kommentar bringer meg til den dypeste ydmykhet og til en sann bevissthet om det ansvar jeg har”, skrev eldste Monson i dagboken sin.⁵⁸

Gjennom hele president Monsons apostoliske virke var han primært opptatt av den ene. Veiledet av Ånden og sin egen observasjon, rakte han ut en hånd til dem som strevde eller var nedtynget. Å delta på stavs- og områdekonferanser, delta i tempelinnvielser og virke i komiteer, ga ikke bare anledninger til å forrette og instruere, men også til å vise hvor inderlig han brydde seg om enkeltpersoner.

Tjeneste og mirakler i Den tyske demokratiske republikk

I juni 1968, etter at eldste Monson hadde ført tilsyn med arbeidet i det sydlige Stillehavet i tre år, ga Det første presidentskap ham i oppdrag å føre tilsyn med Kirkens misjoner i Tyskland, Italia, Østerrike og Sveits. I Tyskland bodde nesten 5000 medlemmer av Kirken bak jernteppet i Den tyske demokratiske republikk. Den gangen var denne delen av Tyskland under kommunistisk styre, noe som sterkt begrenset friheten og undertrykte religiøse aktiviteter. Først og fremst på grunn av restriksjoner fra myndighetene, hadde ingen generalautoritet vært der siden Berlinmuren hadde blitt bygget i 1961. En av eldste Monsons viktigste prioriteringer i sitt nye oppdrag var å nå ut til medlemmer av Kirken som bodde der.

Reisen til Den tyske demokratiske republikk var fylt med risiko. Eldste Monson kontaktet en embedsmann i USAs myndigheter, som frarådet ham å dra og advarte: “Hvis noe skjer, kan vi ikke få deg ut.” Han bestemte seg for å dra likevel. “Du måtte ganske enkelt innse at målet var høyere enn noen jordisk myndighet, og dra med tillit til Herren”, forklarte han senere.⁵⁹

Han dro på sitt første besøk den 31. juli 1968. Han og Stan Rees, president for Den nord-tyske misjon, passerte gjennom det tungt bevoktede kontrollpunktet ved Berlinmuren og tilbragte en del av dagen i Øst-Berlin. Selv om besøket var kort, var det begynnelsen på eldste Monsons bemerkelsesverdige tjenestegjerning i Den tyske demokratiske republikk – som skulle fortsette i mer enn 20 år og bli en avgjørende del av hans tjeneste som apostel.

Eldste Monson kom neste gang tilbake i november 1968. Under stor spenning reiste han, president Rees og søster Helen Rees langt inn i landet til Görlitz, hvor de dro til en gammelt lagerbygning som var utbombet fra 2. verdenskrig. De kom uanmeldt og fant mer enn 200 medlemmer som møttes i andre etasje. På dette møtet hadde eldste Monson en av de mest inspirerende opplevelsene i sitt liv.

Talerne ga budskap som viste dyp forståelse av evangeliet, og sangen var mer inderlig enn eldste Monson noensinne hadde hørt, og fylte rommet med tro og hengivenhet. Til tross for vanskelighetene, fattigdommen og nøden disse hellige opplevde, så han standhaftighet, håp og tro. Han sa senere: “Jeg har sjelden møtt forsamlinger som har vist større kjærlighet til evangeliet.”⁶⁰

Selv om eldste Monson gledet seg over disse helliges trofasthet, sørget han også fordi de ikke hadde noen patriarker, ingen menigheter eller staver, og ingen mulighet til å motta tempelvelsignelser. Under møtet gikk han til talerstolen med tårer i øynene og lovet: “Hvis dere holder dere sanne og trofaste mot Guds bud, vil dere få enhver velsignelse som ethvert medlem av Kirken i andre land nyter godt av.”⁶¹

I løpet av de neste årene arbeidet eldste Monson og Kirkens ledere og medlemmer i Den tyske demokratiske republikk utrettelig for å gjøre sin del for å tilveiebringe oppfyllelsen av dette løftet. Eldste Monson kom ofte tilbake for å styrke de hellige og gi velsignelser og oppmuntring. Han fikk hjelp av Henry Burkhardt, som presiderte over Dresden misjon i 10 år, og mange andre lokale ledere i Kirken. Medlemmene fastet og ba, og de fulgte eldste Monsons råd om å følge den tolvte trosartikkel – om å respektere landets lover.

Litt etter litt begynte løftet å bli oppfylt. I 1969 godkjente Det første presidentskap ordinasjon av en patriark i Salt Lake City og bemyndiget ham til å reise til Den tyske demokratiske republikk for å gi patriarkalske velsignelser. Tidlig på 1970-tallet begynte statsledere å la noen av Kirkens ledere forlate landet i korte perioder for å delta på generalkonferansen.

Ledere samles med eldste Monson (første rad lengst til høyre) etter et prestedømsmøte i den nyopprettede Dresden misjon i Den tyske demokratiske republikk.

I april 1975 følte eldste Monson seg tilskyndet til å innvie Den tyske demokratiske republikk slik at arbeidet kunne fremskyndes. Han samlet noen ledere på en lysning med utsikt over elven Elbe, og holdt en innvielsesbønn der han ba om at veien kunne åpnes slik at medlemmene kunne motta sine tempelordinanser. Han ba om at folk måtte være mottagelige for evangeliet og at offentlige ledere ville la arbeidet ha fremgang. Han ba også om at misjonærer igjen måtte få lov til å undervise evangeliet der.⁶²

“Den aller viktigste velsignelsen som trengtes, var at våre verdige medlemmer skulle kunne få det privilegium å få sin begavelse og bli beseglet”, sa eldste Monson senere. “Vi undersøkte alle muligheter. En tur én gang i livet til tempelet i Sveits? Ikke godkjent av regjeringen. Kanskje mor og far kunne komme til Sveits, og la barna være hjemme. Det var ikke riktig. Hvordan besegler man barn til foreldre når de ikke kan knele ved et alter? Det var en tragisk situasjon.”⁶³

Eldste Monson drøftet denne situasjonen og mulige løsninger med Det første presidentskap og andre ledere i Salt Lake City. Våren 1978 fortalte president Spencer W. Kimball ham at Herren ikke ville nekte disse medlemmene tempelvelsignelser, og så smilte han og sa: “Du finner veien.”⁶⁴

Kort tid etter dette kom et gjennombrudd. Da Henry Burkhardt fortsatte å be statsledere om å la familier dra til tempelet i Sveits, spurte de ham: “Hvorfor bygger dere ikke et tempel her?”⁶⁵ Henry ble overrasket over at myndighetene, som hadde overvåket religiøse aktiviteter så nøye i mange år, ville la Kirken bygge et tempel som bare ville være åpent for medlemmer som hadde tempelanbefaling.

Kirken godtok tilbudet, og gradvis åpnet Herren veien for å bygge et tempel i Den tyske demokratiske republikk. Land ble ervervet i Freiberg, og eldste Monson presiderte over spadestikkseremonien den 23. april 1983. “Dette er et mirakel over alle mirakler!” jublet han. “Jeg frydet meg i mitt hjerte og min sjel.”⁶⁶ Litt over to år senere, den 29. og 30. juni 1985, innviet president Gordon B. Hinckley Freiberg Tyskland tempel og kalte på eldste Monson som første taler. Eldste Monson uttrykte sine følelser med hensyn til denne historiske begivenheten, og skrev i dagboken sin:

“I dag var et av høydepunktene i mitt liv … Det var vanskelig for meg å kontrollere følelsene mine mens jeg snakket, for i mitt sinn husket jeg eksempler på troen til de hengivne hellige i denne delen av verden. Ofte spør folk: ‘Hvordan har det vært mulig for Kirken å få tillatelse til å bygge et tempel bak jernteppet?’ Min følelse er ganske enkelt at våre siste dagers helliges tro og hengivenhet i dette området frembragte den allmektige Guds hjelp og ga dem de evige velsignelser som de så rikt fortjener.”⁶⁷

President og søster Monson under innvielsen av Freiberg Tyskland tempel, juni 1985. Fra venstre til høyre: Emil Fetzer, Elisa Wirthlin, eldste Joseph B. Wirthlin, Mary Hales, eldste Robert D. Hales og Monsons.

Den kvelden reflekterte eldste Monson over sin tjenestegjerning i Den tyske demokratiske republikk siden hans første besøk 17 år tidligere, og hans innvielsesbønn 10 år tidligere – som kulminerte i innvielsen av et tempel. Selv om han hadde vært sentral i “et av de mest historiske og trosfylte kapitlene i Kirkens historie”, skrev han at “all ære og herlighet tilhører vår himmelske Fader, for det er bare gjennom hans guddommelige inngripen at disse hendelsene har funnet sted”.⁶⁸

I 1982 hadde den første staven i Den tyske demokratiske republikk blitt organisert i Freiberg. To år senere opprettet eldste Monson og eldste Robert D. Hales den andre staven, i Leipzig. Med dette var alle Kirkens medlemmer i landet en del av en Sions stav.

Det gjensto bare at enda en velsignelse ble oppfylt: Tillatelse til at misjonærer fra andre nasjoner kunne undervise evangeliet i Den tyske demokratiske republikk, og for misjonærer fra denne nasjonen til å tjene i andre. I 1988 søkte president Monson tillatelse direkte fra Erich Honecker, landets leder.

Da president Monson og gruppen hans kom, sa herr Honecker: “Vi vet at medlemmene av deres kirke tror på arbeid. Det har dere vist. Vi vet at dere tror på familien. Det har dere vist. Vi vet at dere er gode borgere i et hvilket som helst land som dere regner som deres hjem. Det har vi sett. Ordet er deres. Gjør deres ønsker kjent.”⁶⁹

President Monson uttrykte blant annet takknemlighet for tillatelsen til å bygge Freiberg tempel. Han fortalte så hvordan nesten 90 000 mennesker hadde gått på åpent hus i tempelet, og titusener flere hadde gått på åpent hus i de nye møtehusene i Leipzig, Dresden og Zwickau. “De ønsker å vite hva vi tror på”, sa han “Vi vil gjerne fortelle dem at vi tror at vi skal hedre, følge og oppholde landets lov. Vi vil gjerne forklare vårt ønske om å oppnå sterke familieenheter. Dette er bare to av våre trossetninger.”

President Monson forklarte behovet for misjonærer, og fortsatte: “De unge menn og kvinner som vi gjerne vil skal komme til Deres land som misjonærrepresentanter, vil elske Deres land og Deres folk. Helt konkret vil de øve en innflytelse på Deres folk som vil foredle.”

President Monsons endelige ønske var at “unge menn og kvinner fra Deres land som er medlemmer av vår kirke, [kan virke] som misjonærrepresentanter i mange land, som f.eks. i Amerika, Canada og en mengde andre land”. Han lovet at når disse misjonærene kom hjem, ville de “komme tilbake bedre beredt til å påta seg ansvarsfulle stillinger i Deres land”.

Da president Monson var ferdig, talte herr Honecker i ca. 30 minutter. President Russell M. Nelson, som var på møtet, sa at “alle ventet … i åndeløs spenning” for å høre hva formann Honecker ville svare på anmodningen.⁷⁰ Til slutt sa han: “Vi kjenner dere. Vi stoler på dere. Vi har hatt erfaringer med dere. Deres anmodning om misjonærer er godkjent.” President Monson sa at da han hørte disse ordene, “føltes det som om at han svevde”.⁷¹

I mars 1989 begynte heltidsmisjonærer utenfor Den tyske demokratiske republikk å virke der for første gang på 50 år. I mai 1989 kom de første 10 misjonærene fra denne nasjonen til opplæringssenteret for misjonærer i Provo, Utah. Myndighetene satte ingen restriksjoner på hvor de kunne tjene.⁷²

Gjennom mange mirakler over et tidsrom av 20 år, ble løftene eldste Monson hadde gitt i en gammel lagerbygning i 1968 – og velsignelsene han hadde bedt om da han innviet Den tyske demokratiske republikk i 1975 – oppfylt. Når det gjelder disse velsignelsene, skrev han mange år senere i dagboken sin: “Jeg har lært av egen erfaring at menneskets vanskelighet er Guds mulighet. “Jeg er et levende vitne om hvordan Herrens hånd har blitt tilkjennegitt i tjenesten for medlemmene av Kirken i det som en gang var kommuniststyrte land.”⁷³

Nye utgaver av Skriftene

På et nadverdsmøte som ungdom hørte Tom Monson et medlem av stavspresidentskapet undervise fra kapittel 76 i Lære og pakter på en måte som ga ham et ønske om å studere Skriftene. Hans ledere i Det aronske prestedømme, som han beskrev som “kloke og tålmodige menn som underviste oss fra De hellige skrifter”, hjalp ham også å utvikle kjærlighet til Skriftene.⁷⁴ En av hans Søndagsskole-lærere, Lucy Gertsch, “inviterte som ærede gjester Moses, Josva, Peter, Tomas, Paulus, og naturligvis Kristus, til klasserommet. Selv om vi ikke så dem, lærte vi å elske, hedre og strebe etter å ligne dem”.⁷⁵

Hans kjærlighet til Skriftene ble dypere under hans tjeneste som biskop og hans karriere innen trykking. Da han følte at en bedre kunnskap om Skriftene ville hjelpe ham som biskop, leste han dem alle innen utgangen av det første året han ble kalt. I Deseret News Press var “den største jobben bestillingene av Mormons bok”.⁷⁶ Disse erfaringene med Skriftene hjalp ham å forberede seg til et unikt oppdrag som medlem av De tolv apostlers quorum.

I 1972 utnevnte president Harold B. Lee eldste Monson til formann for Bible Study Aids Committee [Komiteen for bibelstudier], som ble bedt om å finne måter å forbedre skriftstudium blant Kirkens medlemmer på. Denne komiteen ble senere Scriptures Publication Committee [Komiteen for publikasjon av Skriftene] og fikk i oppdrag å utarbeide nye utgaver av Skriftene som skulle tilrettelegge for bedre studium. Å lage disse nye utgavene krevde en lang, intensiv innsats av komitémedlemmene og mer enn 100 forskere, dataspesialister og andre eksperter som arbeidet under deres ledelse.

Det var en enorm oppgave å lage fotnoter som integrerte krysshenvisninger fra alle fire standardverkene: Bibelen, Mormons bok, Lære og pakter og Den kostelige perle. En annen enorm oppgave var å lage Topical Guide [emneveiledning], i Kirkens utgave av Kong Jakobs versjon av Bibelen. Den besto av mer enn 2800 emner i evangeliet med skriftstudiehenvisninger fra de fire standardverkene. I tillegg hadde den nye utgaven med en Bible Dictionary [bibelordbok] og utdrag fra Joseph Smiths oversettelse av Bibelen. Nye kapitteloverskrifter som fremhevet doktrinært innhold ble skrevet, og 24 sider med kart ble lagt til.

Da denne utgaven av Bibelen ble utgitt i 1979, skrev eldste Monson at den var “kanskje det mest betydningsfulle fremskritt innen Kirkens utdanning på et århundre”. Han sa videre at “det revolusjonerende systemet med fotnoter til de andre standardverkene”, så vel som Topical Guide, gjør det til “en henvisningsbibel uten sidestykke”.⁷⁷

To år senere ble nye utgaver av Mormons bok, Lære og pakter og Den kostelige perle utgitt. Disse utgavene inneholdt nye fotnoter, innledninger, kapitteloverskrifter, kapittelsammendrag og sammendrag av vers, sammen med en utvidet ordliste som integrerte henvisninger fra alle tre bøkene med hellig skrift. To nye kapitler ble lagt til Lære og pakter (137 og 138), så vel som Offisiell erklæring 2.

President Monson spilte en viktig rolle i publiseringen av nye utgaver av Skriftene for å tilrettelegge for bedre studium.

Eldste Monson følte Guds veiledende hånd gjennom hele prosessen med å forberede disse nye utgavene av Skriftene. Personer med de nødvendige ferdighetene kom til akkurat riktig tid, og det samme gjorde ny datateknologi. “Herren åpnet mange dører til forskjellige tider med behov etter hvert som arbeidet gikk fremover, og det skjedde mirakler i det stille som holdt det i bevegelse”, sa han.⁷⁸

Eldste Monson ledet Scriptures Publication Committee i 10 år, og følte at dette var en av hans viktigste oppgaver som apostel.⁷⁹ Han håpet at Kirkens medlemmer ville bruke disse nye utgavene av Skriftene og de forbedrede studiehjelpemidlene til å engasjere seg i dypere skriftstudium som ville styrke deres vitnesbyrd.

Etter at de nye utgavene var blitt utgitt på engelsk, ble oversettelse til andre språk høyt prioritert. På slutten av president Monsons tjeneste som Kirkens president, hadde Mormons bok blitt oversatt til 91 språk, og utdrag fra boken hadde blitt oversatt til ytterligere 21 språk. Kirkens utgave av Bibelen på spansk, basert på Reina-Valera-oversettelsen, ble også utgitt i 2009.

Rådgiver tre ganger i Det første presidentskap

Om morgenen søndag 10. november 1985, besøkte Thomas S. Monson et pleiehjem for eldre, slik han ofte gjorde, for å delta på Kirkens møter og oppmuntre beboerne. Samme ettermiddag kom han sammen med sine medapostler i Salt Lake tempel for å reorganisere Det første presidentskap etter president Spencer W. Kimballs død. På møtet ble Ezra Taft Benson ordinert og beskikket som Kirkens president. Han kalte Gordon B. Hinckley som sin førsterådgiver og Thomas S. Monson som sin annenrådgiver. Som 58-åring var president Monson det yngste medlemmet av Det første presidentskap på mer enn 80 år.

President Monson virket som rådgiver i Det første presidentskap fra 1985 til 2008. Her er han avbildet sammen med Ezra Taft Benson (Kirkens president, i midten) og Gordon B. Hinckley (førsterådgiver, til venstre) i 1988.

En av de mange nye mulighetene president Monson fikk, var å presidere over tempelinnvielser. Omtrent to måneder etter at han ble kalt til Det første presidentskap, innviet han Buenos Aires Argentina tempel. I dagboken sin skrev han at “hjerter var ømme og tårer var vanskelige å holde tilbake da Kirkens medlemmer innså at endelig var de evige velsignelser som et tempel gir, nå innen rekkevidde”.⁸⁰

I juni 1986 hjalp president Monson til med å opprette Kitchener Ontario stav i Canada, som var kirkens 1600. stav. Han reflekterte over sin tjeneste som misjonspresident i dette området 26 år tidligere, da Kirkens 300. stav hadde blitt opprettet i Toronto. Året etter vendte han tilbake til Øst-Canada for å lede spadestikkseremonien for Toronto Ontario tempel, og i august 1990 vendte han igjen tilbake for det han kalte “sluttstensarrangementet” – innvielsen av tempelet.⁸¹

Som rådgiver i Det første presidentskap kalte president Monson også misjonspresidenter og deres hustruer. Han viet betydelig tid til å bli kjent med hvert par, gi råd og uttrykke sin kjærlighet. Da han kalte 37-åringen Neil L. Andersen som misjonspresident, sa han: “Du er en ung mann. La aldri din ungdom være en unnskyldning. Joseph Smith var ung. Frelseren var ung.” Da han hørte disse ordene, tenkte eldste Andersen: “Og Thomas Monson var ung.”⁸²

President Ezra Taft Benson gikk bort den 30. mai 1994, etter å ha virket i nesten ni år som Kirkens president. Da Det første presidentskap ble reorganisert den 5. juni, kalte hans etterfølger, Howard W. Hunter, Gordon B. Hinckley og Thomas S. Monson til å fortsette å virke som rådgivere. President Hunter gjorde alt han kunne for å møte og styrke de hellige, men helsen hans var skrøpelig, og han virket som president i bare ni måneder før han døde den 3. mars 1995.

Den 12. mars møttes apostlene igjen for å reorganisere Det første presidentskap. Gordon B. Hinckley ble ordinert og beskikket som Kirkens president, og han kalte Thomas S. Monson og James E. Faust som sine rådgivere. President Monson virket i denne stillingen gjennom hele president Hinckleys tjenestegjerning, og virket til sammen 22 år som rådgiver i Det første presidentskap.

President Hinckley reiste mer enn en million kilometer til mer enn 60 land, og ble den mest omreisende president i Kirkens historie. “[Han] … møter våre medlemmer som sjelden, om noen gang, har sett en levende Kirkens president”, skrev president Monson.⁸³ Under disse reisene ledet president Monson og president Faust mye av Det første presidentskaps arbeid ved Kirkens hovedkvarter.

President Monson fortsatte å reise til regionalkonferanser, tempelinnvielser og andre arrangementer. I 1995 dro han til Görlitz i Tyskland for å innvie et møtehus – 27 år etter at han første gang hadde møtt en forsamling siste dagers hellige der (se side 23–24). “Takknemlighet fylte mitt hjerte og min sjel for privilegiet å se Herrens hånd i velsignelsen til dette utvalgte folk”, skrev han i dagboken sin.⁸⁴ I år 2000 presiderte han over seks tempelinnvielser, hvorav den ene var i Tampico i Mexico – en by hvor han hadde organisert den første staven 28 år tidligere.

Med hensyn til president Monsons tjeneste som rådgiver for tre av Kirkens presidenter, bemerket eldste Quentin L. Cook at han “helt klart hadde meninger om saker. Han hadde helt klart enorm erfaring … På grunn av styrken i hans personlighet kan det ikke være noen tvil om at han ville ha gitt sine aller beste råd. Han verdsetter enhet, han verdsetter lojalitet, han vil la sin røst bli hørt når det er passende å gjøre det … Men når en avgjørelse tas, støtter han den fullt og helhjertet. Det første presidentskaps enhet i deres viktige avgjørelser er et stort eksempel for hele Kirken.”⁸⁵

Kirkens president

Den 27. januar 2008 dro president Monson til sin kjære venn og leder, Gordon B. Hinckley, som var sengeliggende, for å gi ham en prestedømsvelsignelse. Fra 1963 hadde de to mennene virket sammen i mer enn 44 år i De tolv apostlers quorum og Det første presidentskap. De hadde utviklet dyp kjærlighet og respekt for hverandre.

President Hinckley hadde ledet Kirken med visjon, energi og inspirasjon i nesten 13 år. I januar 2008, 97 år gammel, fortsatte han med de fleste av aktivitetene sine, men hans styrke avtok. Etter å ha dratt fra president Hinckley den 27. januar, skrev president Monson: “Jeg holdt ham i hånden og fikk en klar følelse av at dette var siste gang jeg ville se min kjære president og venn i live her på jorden”.⁸⁶ President Hinckley døde den kvelden.

“Jeg kan ikke tilstrekkelig uttrykke hvor mye jeg savner ham”, sa president Monson i begravelsen noen dager senere. “Han var vår profet, seer og åpenbarer … en rolig øy i et stormfullt hav. Han var et fyrtårn for den bortkomne sjøfareren. Han var din venn og min venn. Han trøstet og beroliget oss når forholdene i verden var skremmende. Han veiledet oss uavvikelig på den sti som vil lede oss tilbake til vår himmelske Fader.”⁸⁷

Som seniorapostel følte president Monson tyngden av hva president Hinckleys bortgang betydde for ham personlig. Når det gjelder dette, sa han: “Jeg oppdaget at det var mest nyttig for meg å gå ned på mine knær og takke min himmelske Fader for livet, for erfaring, min familie, og deretter direkte be ham om å gå foran meg, være ved min høyre hånd, være ved min venstre hånd og hans Ånd i mitt hjerte og hans engler rundt om meg for å støtte meg” (se Lære og pakter 84:88).⁸⁸

Den 3. februar 2008 møttes apostlene i Salt Lake tempel for å reorganisere Det første presidentskap. På dette møtet ble Thomas S. Monson ordinert og beskikket som Kirkens president, den 16. mann til å virke i dette kallet. Han hadde nøye vurdert saken om rådgivere og mottatt bekreftelse fra Herren om å kalle Henry B. Eyring, som hadde virket som president Hinckleys annenrådgiver etter president Fausts død, og Dieter F. Uchtdorf, et medlem av De tolv apostlers quorum.

President Thomas S. Monson (i midten) sammen med sine rådgivere, president Henry B. Eyring (til venstre) og president Dieter F. Uchtdorf (til høyre) under en generalkonferanse

Dagen etter henvendte president Monson og hans rådgivere seg til nyhetsreportere i Kirkens kontorbygning. Han sa blant annet:

“Det er med ydmykhet jeg står foran dere i dag. Jeg vitner om at dette verket som vi er engasjert i er Herrens verk, og jeg har følt hans oppholdende innflytelse. Jeg vet at han vil lede vår innsats når vi tjener ham med tro og flid.

Som Kirke rekker vi ut en hånd ikke bare til vårt eget folk, men også til velvillige mennesker over hele verden i den brorskaps ånd som kommer fra Herren Jesus Kristus. Jeg har hatt mulighet til å samarbeide tett med ledere fra andre trossamfunn om å løse noen av utfordringene vårt samfunn står overfor, og faktisk hele verden. Vi vil fortsette dette samarbeidet.”

Med henvisning til den enhet som han og president Hinckley hadde utviklet etter flere tiår med tjeneste sammen, fortsatte han: “Det vil ikke bli noen brå endring i kursen vi har hatt … Vi vil fortsette forpliktelsen til dem som har gått foran oss med hensyn til å undervise i evangeliet, fremme samarbeid med mennesker over hele verden og bære vitnesbyrd om vår Herre og Frelser Jesu Kristi liv og misjon.”⁸⁹

Kirkens medlemmer oppholdt president Monson som profet, seer og åpenbarer i en høytidelig forsamling på generalkonferansen i april 2008. I sin første tale til Kirkens medlemmer på generalplan var budskapet hans noe som hadde vært – og ville fortsette å være – i fokus for hans tjenestegjerning. Han inviterte Kirken medlemmer som ikke deltok, til å “komme tilbake” og nyte fruktene av fellesskapet. Med henvisning til Frelserens eksempel på å gjøre godt, sa han: “Måtte vi følge dette fullkomne eksempel.” Han oppfordret Kirkens medlemmer til å “vise vennlighet og respekt for alle mennesker”. Han oppfordret dem videre til å gjøre sitt hjem til mer enn et tilfluktssted “der Guds Ånd kan bo … hvor kjærlighet råder”.

Med hensyn til “smerten på grunn av knuste hjerter, skuffelse over knuste drømmer og fortvilelse over brustne håp”, tryglet han medlemmene om å vende seg til vår himmelske Fader i tro. “Han vil hjelpe og veilede dere”, lovet president Monson. “Han vil ikke alltid ta bort deres plager, men han vil trøste dere og lede dere med kjærlighet gjennom enhver storm dere måtte møte.”⁹⁰

Templer – fyrtårn for verden

President Monson sa ofte at “ikke noe byggverk som oppføres av Kirken, er viktigere enn et tempel”.⁹¹ Fordi så mange velsignelser for de levende og de døde bare er tilgjengelige i templer, ønsket han å gjøre disse hellige bygningene så tilgjengelige som mulig for Kirkens medlemmer. Bare i templer kan medlemmene motta de største velsignelsene Kirken har å tilby, underviste han.⁹²

President Monson ønsket spesielt at medlemmer skulle motta tempelordinansene som muliggjør at “familieforhold blir beseglet for å vare i all evighet”.⁹³ Han understreket også hvor viktig arbeidet for de døde som utføres i templer er. Han sa at Gud fremskynder sitt verk i åndeverdenen, og han oppfordret Kirkens medlemmer til å hjelpe til ved å utføre slektshistorisk arbeid og utføre stedfortredende ordinanser i tempelet for sine avdøde slektninger.⁹⁴ President Monson sa også at templer er tilfluktssteder hvor medlemmene kan motta himmelsk veiledning, gi pusterom fra livets stormer og styrke til å utholde prøvelser og motstå fristelse.

Kirken hadde 12 templer i drift da president Monson ble kalt som apostel i 1963. Under sin tjenestegjerninger som rådgiver i Det første presidentskap, deltok han i en ekstraordinær akselerasjon av tempelbygging. Da han ble Kirkens president i 2008, var det 124 templer. Under sin tjenestegjerning som president fortsatte han dette akselererte tempoet, og bekjentgjorde 45 nye templer i 21 land. En uke etter at han ble president, innviet han Rexburg Idaho tempel, det første av 46 templer som ble innviet eller gjeninnviet under hans presidentskap. Han innviet eller gjeninnviet personlig 19 av disse, herunder Kyiv Ukraina tempel, som var det første tempelet som ble bygget i et land fra den tidligere Sovjetunionen.

President Monson underviste at det alltid er et element av offer forbundet med templer, og han lovet at Kirkens medlemmer ville bli velsignet for å gjøre slike ofre. For noen, sa han “[kan deres] offer være å bringe deres liv i overensstemmelse med det som kreves for få en anbefaling”.⁹⁵ For andre kan “deres offer være å sette av tid i deres travle liv til å besøke templet regelmessig”.⁹⁶ Han oppfordret innstendig til hyppig tilstedeværelse i tempelet der det er mulig, og sa: “Mine kjære brødre og søstre, måtte vi gjøre alle nødvendige ofre for å komme til tempelet.”⁹⁷

Misjonærarbeid

På generalkonferansen i oktober 2012 kom president Monson med en betydningsfull bekjentgjørelse om at unge menn og unge kvinner ville være berettiget til å reise på misjon i yngre alder. Verdige, dyktige unge menn kan bli “anbefalt for misjonærtjeneste fra de fyller 18, istedenfor 19 år”. Dyktige, verdige unge kvinner som har et ønske om å tjene, kan anbefales til misjonærtjeneste fra de fyller 19, istedenfor 21 år”.⁹⁸

Denne bekjentgjørelsen bragte “en ubestridelig åndelig utgytelse”, sa eldste Neil L. Andersen i De tolv apostlers quorum. På generalkonferansen i april 2013 rapporterte han at mange umiddelbart hadde reagert på den nye muligheten:

“Torsdagen etter konferansen fikk jeg i oppdrag å anbefale misjonærkall for Det første presidentskap. Jeg ble forbauset over å se søknader fra 18 år gamle menn og 19 år gamle kvinner som allerede hadde justert sine planer, gått til legen, blitt intervjuet av sin biskop og stavspresidenter og sendt sine misjonærsøknader – alt på bare fem dager. Tusener av andre har nå sluttet seg til dem.”⁹⁹

President Monsons bekjentgjørelse om at unge kvinner og unge menn kunne anbefales for misjonærtjeneste i yngre alder, førte til en økning i antall misjonærer.

Seks måneder etter bekjentgjørelsen sa president Monson at “responsen fra våre unge har vært bemerkelsesverdig og inspirerende.” Misjonærstyrken hadde økt fra 59 000 til mer enn 65 000, og ytterligere 20 000 hadde mottatt sine kall.¹⁰⁰ Antallet misjonærer fortsatte å øke til det nådde en topp på 88 000 i 2014.¹⁰¹ Dette antallet avtok da den første bølgen av misjonærer kom hjem, og på slutten av 2017 virket 68 000 misjonærer over hele verden.

Antallet av Kirkens tjenestemisjonærer vokste også under president Monsons virke, fra ca. 12 000 i 2008 til mer enn 33 000. Kirkens tjenestemisjonærer støttet alle Kirkens avdelinger, herunder tjeneste innen velferdsvirksomhet, slektshistorisk arbeid, misjonskontorer, rekreasjonsleirer og mange andre områder.

Omsorg for de trengende

Omsorg for de trengende har alltid vært et fokus for Jesu Kristi Kirke. Profeten Joseph Smith sa: “[Et medlem av Kirken] skal mette den sultne, kle den nakne, sørge for enken, tørre den foreldreløses tårer, trøste den sørgende, enten det er i denne Kirken, i en annen eller ingen kirke i det hele tatt, hvor enn han finner dem.”¹⁰² President Monson levde, underviste og ledet ifølge disse ordene. “Jeg [utviklet tidlig] i livet medfølelse for andre som kunne være i nød, uansett alder eller omstendighet”, sa han.¹⁰³

I 1936 hadde Det første presidentskap bekjentgjort et velferdsprogram for å hjelpe de trengende. Den gangen var et stort antall arbeidsledige og i fattigdom på grunn av den store depresjonen. Kirkens velferdsprogram var “en anvendelse av evige prinsipper i våre dager”, som arbeid, selvhjulpenhet, klok økonomistyring, beredskap og tjeneste.¹⁰⁴ Anvendelsen av disse prinsippene tar for seg både umiddelbare behov og den enkeltes langsiktige åndelige og fysiske velbefinnende, og velsigner dem som gir og dem som mottar.

Da han var biskop fra 1950 til 1955, så president Monson selv hvordan Kirkens velferdsprogram bidro til å lette sult og desperat nød. Han sa: “Velferdsplanen … er inspirert av Den allmektige Gud. Jesus Kristus, Herren er i sannhet dens arkitekt.”¹⁰⁵ Han ble undervist i velferdsprinsipper av lærere som han sa var sendt fra himmelen. En gang leste J. Reuben Clark i Det første presidentskap for ham beretningen om enken i Nain i Det nye testamente. Så lukket han Skriftene og sa, gråtende: “Tom, vær god mot enkene og ta hånd om de fattige.”¹⁰⁶ (Se Lukas 7:11–15.) President Monson tok til seg disse ordene.

I løpet av sine 22 år som medlem av De tolv apostlers quorum og 22 år som rådgiver i Det første presidentskap, var han aktivt engasjert i utvidelsen av rekkevidden av Kirkens velferdsarbeid. Han hadde også en veiledende påvirkning i foredlingen av denne innsatsen. “Vi som en kirke har fortsatt å motta guddommelig veiledning [i velferdssaker] etter hvert som omstendighetene har gjort det nødvendig”, sa han. “Programmer og fremgangsmåter som er benyttet for å iverksette velferdsprinsipper er blitt forandret, og de vil sannsynligvis også fortsette å bli forandret fra tid til annen for å dekke vekslende behov. Men de grunnleggende prinsipper forandrer seg ikke. De vil ikke forandre seg. De er åpenbarte sannheter.”¹⁰⁷

Gjennom hele sitt virke var president Monson aktivt engasjert i utvidelsen av rekkevidden av Kirkens innsats for å hjelpe de trengende.

I 1981 bekjentgjorde president Spencer W. Kimball at “Kirkens misjon er tredelt”: Å forkynne evangeliet, fullkommengjøre de hellige og forløse de døde.¹⁰⁸ President Monson ønsket å tilføye “omsorg for de fattige og trengende” som den fjerde delen av Kirkens misjon, og Det første presidentskap godkjente dette tillegget i 2008 og formaliserte det i utgivelsen av kirkens nye håndbok i 2010.¹⁰⁹ Istedenfor å henvise til disse fire store innsatsene som Kirkens “misjon”, omtalte den nye håndboken dem som “guddommelig forordnede ansvarsoppgaver”.¹¹⁰

Resultatene av denne vektleggingen var vidtrekkende. Kirkens medlemmer reagerte generøst på oppfordringen om å hjelpe til ved store humanitære behov, slik at Kirken kunne mer enn doble sin humanitærhjelp under president Monsons tjeneste. Denne hjelpen omfattet å bringe rent vann til millioner av mennesker, sørge for rullestoler til hundretusener og gi synsbehandling for å bidra til å forebygge og behandle blindhet. Den omfattet også mat og klær, omsorg for mødre og nyfødte, medisinsk opplæring og forsyninger, utdanningsmateriell og vaksinasjonskampanjer.¹¹¹

“Jeg er dypt takknemlig for at vi som kirke fortsetter å gi humanitærhjelp når det oppstår stor nød”, sa president Monson. “Vi har gjort mye i så måte og har velsignet mangfoldige tusener av vår Faders barn som ikke tilhører vår tro, så vel som dem som gjør det. Vi vil fortsette å hjelpe hvorenn hjelpen måtte trenges.”¹¹²

Noe av Kirkens mest betydningsfulle respons på katastroferelaterte krisesituasjoner fant sted under president Monsons ledelse. Han sa til Kirkens medlemmer: “Deres bidrag til Kirkens fond [gjør] oss i stand til å reagere nesten øyeblikkelig når katastrofer inntreffer hvor som helst i verden. Vi er nesten alltid blant de første på pletten og yter den hjelp vi kan.”¹¹³

Som et eksempel fortalte han om Kirkens respons etter at et jordskjelv rystet Haiti i 2010, og drepte og skadet hundretusener av mennesker: “Innen en time etter jordskjelvet … var Kirken i gang og sendte straks hjelpeforsyninger. Vi skaffet vann, mat, medisinsk utstyr, hygienepakker og andre ting. Vi sendte team av leger og sykepleiere for å sørge for sårt tiltrengt medisinsk behandling.”¹¹⁴

Sammen med den humanitær- og krisehjelp kirken ga som organisasjon, var president Monson takknemlig til de tusenvis av medlemmer som ga av seg selv – sine ressurser, sin tid og sin ekspertise – for å hjelpe de trengende. I sin åpningstale på generalkonferansen i april 2011 rapporterte han kort om de mange forsyningene Kirken hadde levert etter et voldsomt jordskjelv og en tsunami i Japan. Mesteparten av hans rapport handlet imidlertid om enkeltpersoners omsorgsfulle tjeneste:

“Våre unge enslige voksne har bidratt med sin tid for å lete etter savnede medlemmer ved hjelp av Internett, sosiale medier og moderne kommunikasjonsmidler. Medlemmer leverer hjelpeforsyninger til områder som er vanskelige å nå med bil ved hjelp av scootere tildelt av Kirken. Tjenesteprosjekter for å sette sammen hygienepakker og rengjøringspakker blir organisert i en rekke staver og menigheter i Tokyo, Nagoya og Osaka. Så langt har over 40 000 timer med tjeneste blitt utført av over 4000 frivillige.”¹¹⁵

I løpet av Thomas S. Monson tid som president, donerte Kirkens medlemmer i gjennomsnitt mer enn 7 millioner timer i året til tjeneste i velferdsanlegg. Hvert år sørget i snitt rundt 10 000 frivillige for en rekke tjenester over hele verden. Kirken responderte også på hundrevis av katastrofer – jordskjelv og tornadoer, orkaner og tsunamier, branner og oversvømmelser, hungersnød og flyktningkriser – i så mange som 89 land årlig.¹¹⁶

Selvhjulpenhet er et annet velferdsprinsipp som president Monson fremhevet for å hjelpe mennesker i nød. “Selvforsynthet … underbygger alt annet velferdsarbeid”, underviste han. “Det er et grunnleggende element i vårt åndelige, så vel som i vårt timelige velbefinnende.”¹¹⁷ I 2012 godkjente Det første presidentskap et selvhjulpenhetsinitiativ for land utenfor Nord-Amerika for å hjelpe enkeltpersoner og familier å forbedre sin utdannelse, skaffe seg bedre arbeid, starte og utvikle et foretak og bedre forvalte sin økonomi. Innen fire år hadde mer enn 500 000 medlemmer av Kirken i mer enn 100 land deltatt i dette initiativet.¹¹⁸ På grunn av at dette var så vellykket, gjorde Det første presidentskap i 2015 også selvhjulpenhetsinitiativet tilgjengelig i Nord-Amerika.

Frances – en hengiven ledsager

“Jeg takker min Fader i himmelen for min kjære ledsager Frances”, sa Thomas S. Monson på generalkonferansen da han ble oppholdt som Kirkens president. “Jeg kunne ikke ha bedt om en mer lojal, kjærlig og forståelsesfull ledsager.”¹¹⁹

President Thomas S. Monson og søster Frances Monson, 2009

President Monsons tunge ansvarsoppgaver i Kirken begynte mindre enn to år etter at han og Frances giftet seg, da han ble kalt som biskop. Disse ansvarsoppgavene ble intensivert gjennom hele hans liv og krevde også mye av søster Monson. Hun ga sin støtte med glede. “Det har aldri vært et offer å se min mann ha vært opptatt med Herrens verk”, sa hun. “Det har velsignet meg, og det har velsignet våre barn.”¹²⁰

President Monson anerkjente denne trofastheten og sa: “Jeg har aldri fått annet enn støtte og oppmuntring fra Frances.”¹²¹ Hans reiser for å utføre oppdrag for Kirken krevde noen ganger at han måtte være borte fra hjemmet i lange perioder, og la Frances være alene for å ta vare på deres barn. “Fra og med da jeg ble kalt som biskop som 22-åring, har vi sjelden opplevd den luksusen å sitte sammen under et møte i Kirken”, sa president Monson.¹²² Han bemerket også at “i hvert kall har jeg stadig oppdaget nye evner og talenter hos henne”.¹²³

Familien Monsons datter, Ann, fortalte hvordan hennes mor ledet familien mens hennes far var borte fra hjemmet i tjeneste for Kirken:

“Mange ganger reiste far til misjoner rundt om i verden … Mor lot oss forstå at han gjorde sin plikt, og at vi alltid ville bli våket over og være beskyttet når han var borte. Hun overbrakte dette budskapet til oss ikke bare med ord, men ved at hun på sin rolige måte så til at alt som måtte gjøres, alltid ble gjort … Når jeg tenker over de mange velsignelser jeg har mottatt som datter av en Herrens apostel, er den som betyr mest for meg, den gave og velsignelse den kvinnen han giftet seg med, min mor.”¹²⁴

Søster Monson opplevde alvorlige helseproblemer i løpet av de siste årene av sitt liv, og president Monson gjorde alt han kunne for å ta vare på henne til hun døde den 17. mai 2013, 85 år gammel. På neste generalkonferanse talte han kjærlig om hennes bortgang, og uttrykte så sitt vitnesbyrd om evig liv:

“Hun var mitt livs kjærlighet, min betrodde rådgiver og min nærmeste venn. Å si at jeg savner henne, kan på ingen måte formidle dybden av mine følelser …

I denne følelsesladede tiden med avskjed har jeg fått stor trøst av mitt vitnesbyrd om Jesu Kristi evangelium og kunnskapen jeg har om at min kjære Frances fortsatt lever. Jeg vet at vår adskillelse er midlertidig. Vi ble beseglet i Guds hus av en som hadde myndighet til å binde på jorden og i himmelen. Jeg vet at vi vil bli gjenforent en dag, for aldri igjen å bli adskilt. Dette er den kunnskap som holder meg oppe.”¹²⁵

Den voksende kirke

“Kirken fortsetter å vokse jevnt og trutt, og å endre stadig flere menneskers liv hvert år”, sa president Monson i sin åpningstale på generalkonferansen i oktober 2013.¹²⁶ Da han ble Kirkens president, var det 13,2 millioner medlemmer. Kirken vokste jevnt og trutt i hans tid som president, med en økning i antall medlemmer til 16 millioner, antall staver økte fra 2 791 til 3 322, og antall templer økte fra 124 til 159. 21 land hadde organisert sin første stav i løpet av disse årene, noe som viste en annen dimensjon av Kirkens vekst.

President Monson understreket at Kirkens vekst krever medlemmenes tjeneste, offer og gode eksempel. “Vi … ble sendt til jorden akkurat nå for å delta i å fremskynde dette store arbeidet”, sa han.¹²⁷ Han understreket også betydningen av hvert medlems personlige vekst og fremgang.

Vitnesbyrd om Jesus Kristus

“Se på de vennlige øynene. Se på det varme uttrykket. Når jeg står overfor vanskelige situasjoner, ser jeg ofte på det og spør meg selv: ‘Hva ville Han ha gjort?’ Så har jeg forsøkt å handle deretter.”¹²⁸ President Monson snakket med eldste Jeffrey R. Holland om hans favorittmaleri av Frelseren, malt av Heinrich Hofmann, som hang rett overfor skrivebordet hans. “Jeg føler styrke ved å ha det nær meg.”

President Monson hentet styrke og inspirasjon fra dette maleriet av Jesus Kristus, malt av Heinrich Hofmann.

Da president Monson var biskop, hadde han et trykk av dette maleriet på sitt kontor i den gamle bygningen i Sixth-Seventh menighet. Senere tok han det med seg til Canada da han virket som misjonspresident. Han hadde det samme trykket på kontoret sitt da han ble kalt som apostel, for så å flytte det fra sted til sted, inntil det til slutt hang det på kontoret hans da han var Kirkens president. “Jeg har forsøkt å ha Mesteren som mønster for mitt liv”, sa president Monson til eldste Holland. “Når jeg har måttet … vurdere en anmodning om å gi en velsignelse opp mot det uendelige krevende papirarbeidet, har jeg alltid sett på dette bildet og spurt meg selv: ‘Hva ville Han gjort?’” Så, med et smil, tilføyde han: “Jeg kan forsikre deg om at avgjørelsen aldri har vært å bli værende og gjøre papirarbeidet!”¹²⁹

President Monson fikk også perspektiv fra maleriet da han måtte foreta vanskelige vurderinger. Han ville grunne: “På denne siden er det barmhjertighet, og på denne siden er det rettferdighet. Hva veier tyngst?” Når han så på maleriet og overveide hva Frelseren ville gjøre, valgte han som regel barmhjertighet.¹³⁰

“Maleriet … er mer enn en påminnelse om hvem som er ‘hjørnesteinen’ (Efeserne 2:20) for Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige”, sa eldste Holland. “Det er mer enn en erklæring om at mannen som er kalt til å være Kirkens president, forventes å stå fremt blant de levende vitner om Frelseren. Maleriet representerer et ideal – den Mesteren Thomas Monson har brukt som forbilde for sitt liv. ‘Jeg elsker dette maleriet’, sa president Monson idet han betraktet det igjen.”¹³¹

President Monson bar sitt vitnesbyrd om Frelserens guddommelige misjon over hele verden i mer enn 50 år. Hans liv var også et uttrykk for dette vitnesbyrdet. Etter å ha levd ifølge et skriftsted han ofte siterte når han oppmuntret til mer trofast disippelskap, gikk han, i likhet med Frelseren, “omkring og gjorde vel” (Apostlenes gjerninger 10:38). Hans hensikt var alltid å hjelpe folk å bygge opp sin tro på Jesus Kristus slik at de kunne oppleve velsignelsene ved denne troen – trøst, fred, styrke, håp, glede og opphøyelse.

Flere måneder før han ble Kirkens president, vitnet president Monson:

“Av hele mitt hjerte og hele min sjel oppløfter jeg min røst i vitnesbyrd som et spesielt vitne og erklærer at Gud virkelig lever. Jesus er hans Sønn, Faderens enbårne i kjødet. Han er vår Forløser, han er vår Mellommann hos Faderen. Han døde på korset for å sone for våre synder. Han ble oppstandelsens førstegrøde. Fordi han døde, skal alle leve igjen. ‘I glede synges disse ord: Han lever, min Forløser stor!’” [“Han lever, min Forløser stor”, Salmer, nr. 66].”¹³²

Når Herrens ærend var fullført

Thomas S. Monson virket som Kirkens president i nesten 10 år, frem til han døde den 2. januar 2018, 90 år gammel. Han hadde virket til sammen 54 år i De tolv apostlers quorum, som rådgiver i Det første presidentskap og som president. Bare fire menn hadde virket lenger i disse stillingene. “[Han] påvirket livet og formet millioner av menneskers fremtid over hele verden”, sa president Russell M. Nelson i begravelsen hans.¹³³

Etter hvert som Kirken vokste fra 2,1 millioner medlemmer da han ble ordinert til apostel, til 16 millioner medlemmer i løpet av den tiden han presiderte over den, fortsatte Thomas S. Monson sin livslange tjenestegjerning for enkeltpersoner. Han oppfordret andre til å gjøre det samme. President Nelson siterte noen av hans hyppige uttrykk i den forbindelse:

“Send et kort til vennen du har forsømt.”

“Gi ditt barn en klem.”

“Si oftere ‘jeg er glad i deg’.”

“Gi alltid uttrykk for takknemlighet.”

“La aldri et problem som må løses bli viktigere enn en person som trenger å bli vist kjærlighet.”

President Nelson sa videre: “President Monson … var et eksempel på uselviskhet. Han var et eksempel på Herrens utsagn: ‘Den største blant dere skal være tjener for de andre’ [Matteus 23:11]. Han ga av sin tid til å besøke, velsigne og vise kjærlighet til andre. Selv i sin alderdom fortsatte han å tjene, med regelmessige besøk til sykehus og eldresentre.”¹³⁴

Å gå Herrens ærend var en livsstil som Thomas S. Monson lærte og levde som gutt, biskop, misjonspresident, apostel og profet. “Jeg ønsket at Herren skulle vite … at hvis han ville ha noe gjort, kunne han stole på Tom Monson”, sa han.¹³⁵ “Der det er behov og der det er lidelse, vil jeg gjerne være for å hjelpe til.”¹³⁶

President Monson vinker til forsamlingen når han forlater et møte under generalkonferansen i april 2008. Han ble oppholdt som Kirkens president på denne konferansen.

Enten han velsignet en som var syk, reddet en ungdom, tok seg av en enke, trøstet de etterlatte eller utvidet Kirken humanitærtjeneste, ble Thomas S. Monson veiledet av Frelserens eksempel og hans mange oppfordringer til disippelskap. “Du utvikler takknemlighet for at vår himmelske Fader vet hvem du er”, reflekterte han, “og han sier: ‘Her, gå og gjør dette for meg.’ Jeg takker ham alltid.”¹³⁷ Da president Monson fulgte disse tilskyndelsene, bygget han broer til enkeltpersoners hjerter og bar tro, håp og kjærlighet til hele verden. Den Herren kaller, den gjør Herren skikket.

Noter

1. Thomas S. Monson, dagbok, 27. april 1972.

2. Thomas S. Monson, dagbok, 25. juli 1982.

3. I On the Lord’s Errand (video), ChurchofJesusChrist.org/study/video/feature-films/2009-09-01-on-the-lords-errand-the-life-of-thomas-s-monson; sitert i William R. Walker, “Følg profeten”, Liahona april 2014, 40.

4. Thomas S. Monson, “Din vei til Jeriko”, Lys over Norge, sep. 1989, 2.

5. Jeffrey R. Holland, “President Thomas S. Monson: In the Footsteps of the Master”, i President Thomas S. Monson: Sixteenth President of The Church of Jesus Christ of Latter-day Saints (tillegg til Ensign, juni 2008), 4.

6. I Gerry Avant, “On Lord‘s Errand Since His Boyhood”, Church News, 9. feb. 2008, 4; se også “Elder Monson: Caring”, Church News, 23. juni 1985, 4.

7. Thomas S. Monson, “En takknemlig holdning”, Liahona, mai 2000, 2.

8. Thomas S. Monson, “Kjennetegn på et lykkelig hjem”, Liahona, okt. 2001, 2.

9. I On the Lord’s Errand (video).

10. I Jeffrey R. Holland, “President Thomas S. Monson: I Mesterens fotspor,” juni 2008, 2.

11. Thomas S. Monson, “Julen er kjærlighet” (Det første presidentskaps juleandakt, 2. des. 2012), ChurchofJesusChrist.org/broadcasts/article/christmas-devotional/2012/12/christmas-is-love; se også “En dør som heter kjærlighet”, Lys over Norge, jan. 1988, 62.

12. Se Thomas S. Monson dagbok, 8. des. 1984.

13. Se Thomas S. Monson, “Arbeid ivrig”, Liahona, nov. 2004, 56–57.

14. Thomas S. Monson, “Rikt velsignet”, Liahona, mai 2008, 111. President Monsons grandonkel Elias Monson virket i Den svenske misjon fra 1906 til 1908.

15. I Heidi S. Swinton, To the Rescue: The Biography of Thomas S. Monson (2010), 92. Brukt med tillatelse fra Deseret Book Company.

16. I Heidi S. Swinton, To the Rescue, 131.

17. Thomas S. Monson, i Conference Report, okt. 1963, 14.

18. Se Thomas S. Monson, “Biskopens sentrale rolle i velferdsarbeidet”, Lys over Norge,, april 1981, 167.

19. Thomas S. Monson, “Kanarifugler med grått på vingene”, Liahona, juni 2010.

20. Thomas S. Monson, “Biskopens sentrale rolle i velferdsarbeidet”, 90.

21. Thomas S. Monson, “Stå fast i det embede jeg har utpekt deg til”, Liahona, mai 2003, 57.

22. Se Heidi S. Swinton, To the Rescue, 136.

23. Se Thomas S. Monson: “Sukkerroer og en sjels verdi”, Liahona, juli 2009, 6–7.

24. Brev fra Richard Casto, i Heidi S. Swinton, To the Rescue, 158–59; se også On the Lord’s Errand (video).

25. Thomas S. Monson dagbok, 7. juli 2009.

26. Thomas S. Monson, “En fremtidsrettet plan – et verdifullt løfte”, Lys over Norge nr. 6 1986, 64.

27. Thomas S. Monson, On the Lord‘s Errand: Memoirs of Thomas S. Monson (self-published, 1985), 137.

28. Thomas S. Monson, “En fremtidsrettet plan – et verdifullt løfte”, 65. Disse tyske ordene betyr “min bror” på engelsk. Se også On the Lord’s Errand (video).

29. I Heidi S. Swinton, To the Rescue, 150.

30. Se Heidi S. Swinton, To the Rescue, 243.

31. Thomas S. Monson, tale under innvielsen av Kirkehistorisk bibliotek, 20. juni 2009, 3, Kirkehistorisk bibliotek, Salt Lake City.

32. I Jeffrey R. Holland, “Thomas S. Monson: Alltid i ‘Herrens ærend’,” Lys over Norge nov. 1986, 15.

33. I Jeffrey R. Holland: “President Thomas S. Monson”, Ensign, feb. 1986, 17; se også On the Lord’s Errand (video).

34. I Jeffrey R. Holland, “President Thomas S. Monson”, Ensign, feb. 1986, 17.

35. I Jeffrey R. Holland, “President Thomas S. Monson: I Mesterens fotspor”, 9.

36. I Jeffrey R. Holland, “President Thomas S. Monson: I Mesterens fotspor”, 8.

37. I Jeffrey R. Holland, “President Thomas S. Monson”, Ensign, feb. 1986, 17.

38. I Heidi S. Swinton, To the Rescue, 112.

39. On the Lord’s Errand: Memoirs of Thomas S. Monson, 177.

40. Se Heidi S. Swinton, To the Rescue, 173. Fra Thomas S. Monson, tale holdt ved innvielsen av Harold B. Lee Library, 15. nov. 2000, 3.

41. I Heidi S. Swinton, To the Rescue, 184.

42. I Jeffrey R. Holland, “President Thomas S. Monson”, Ensign, feb. 1986, 14.

43. I Heidi S. Swinton, To the Rescue, 196.

44. Se Heidi S. Swinton, To the Rescue, 186–87; Thomas S. Monson, Faith Rewarded: A Personal Account of Prophetic Promises to the East German Saints (1996), 27–28. Brukt med tillatelse fra Deseret Book Company.

45. Se On the Lord’s Errand: Memoirs of Thomas S. Monson, 240.

46. Se On the Lord’s Errand: Memoirs of Thomas S. Monson, 241.

47. On the Lord’s Errand: Memoirs of Thomas S. Monson, 207; se også On the Lord’s Errand (video).

48. I Heidi S. Swinton, To the Rescue, 176.

49. On the Lord’s Errand: Memoirs of Thomas S. Monson, 245–46; se også On the Lord’s Errand (video).

50. I Heidi S. Swinton, To the Rescue, 216.

51. I Gerry Avant, “From Tomboy to Apostle’s Ideal Wife”, Church News, 26. apr. 1975, 13.

52. Lære og pakter 107:23.

53. Thomas S. Monson, i Conference Report, okt. 1963, 14; se også videoutdrag av talen i On the Lord’s Errand (video).

54. Thomas S. Monson, “Mark E. Peterson: A Giant among Men”, Ensign, mars 1984, 11.

55. I Heidi S. Swinton, To the Rescue, 239.

56. I Heidi S. Swinton, To the Rescue, 411.

57. Thomas S. Monson, “Herrens fyrtårn: Et budskap til kirkens ungdom”, Liahona, mai 2001, 2; se også Heidi S. Swinton, To the Rescue, 265.

58. I Heidi S. Swinton, To the Rescue, 274.

59. I Heidi S. Swinton, To the Rescue, 279.

60. I Heidi S. Swinton, To the Rescue, 291.

61. Thomas S. Monson, “Tålmodighet – en himmelsk dyd”, Liahona, sept. 2002, 2.

62. Se Thomas S. Monson, Faith Rewarded, 35–38.

63. Thomas S. Monson, “Gud være lovet”, Lys over Norge, juli 1989, 47.

64. I Heidi S. Swinton, To the Rescue, 309.

65. Thomas S. Monson, “Gud være lovet”, 47.

66. Thomas S. Monson, Faith Rewarded, 88, 91.

67. Thomas S. Monson, Faith Rewarded, 104–5.

68. Thomas S. Monson, Faith Rewarded, 106.

69. Thomas S. Monson, “Gud være lovet”, 47.

70. Russell M. Nelson, “Vi er bedre på grunn av ham”, Minneord: President Thomas S. Monson, 1927–2018 (tillegg til Liahona, feb. 2018), 30.

71. Thomas S. Monson, “Gud være lovet”, 47.

72. Se Heidi S. Swinton, To the Rescue, 334–35.

73. Thomas S. Monson, Faith Rewarded, 165.

74. Thomas S. Monson, “Den som hedrer Gud, blir hedret av Gud”, Lys over Norge, jan. 1996, 49.

75. Thomas S. Monson, “Eksempler på store lærere”, Liahona, juni 2007, 108.

76. I Heidi S. Swinton, To the Rescue, 120.

77. I Heidi S. Swinton, To the Rescue, 389.

78. Thomas S. Monson, “Come, Learn of Me”, Ensign, des. 1985, 48.

79. Se Heidi S. Swinton, To the Rescue, 385.

80. Thomas S. Monson, dagbok, 18. jan. 1986.

81. I “Toronto Temple Dedicated”, Ensign, nov. 1990, 104–5; se også Thomas S. Monson, “Dager som aldri må glemmes”, Lys over Norge, jan. 1991, 67–70.

82. I Heidi S. Swinton, To the Rescue, 433.

83. I Heidi S. Swinton, To the Rescue, 471.

84. I Heidi S. Swinton, To the Rescue, 488–89.

85. I Heidi S. Swinton, To the Rescue, 467, 470.

86. I Heidi S. Swinton, To the Rescue, 493.

87. I Julie Dockstader Heaps, “He Was a ‘Giant’ of Faith, Love, and Vision”, Church News, 9. feb. 2008, 10.

88. I “16th President Fields Questions from Media”, Church News, 9. feb. 2008, 15.

89. I “The Lord’s Work Will Continue Forward”, Church News, 9. feb. 2008, 3.

90. Thomas S. Monson, “Lær av fortiden og gå fremover”, Liahona, mai 2008, 90.

91. Thomas S. Monson, “Så møtes vi igjen”, Liahona, nov. 2011, 4.

92. Se Thomas S. Monson, “Det hellige tempel – et fyrtårn for verden”, Liahona, mai 2011, 93.

93. Thomas S. Monson, “Så møtes vi igjen”, 4.

94. Se Thomas S. Monson, “Fremskynd arbeidet”, Liahona, juni 2014, 4.

95. Thomas S. Monson, “Det hellige tempel – et fyrtårn for verden”, 93.

96. Thomas S. Monson, “Det hellige tempel – et fyrtårn for verden”, 92.

97. Thomas S. Monson, “Det hellige tempel – et fyrtårn for verden”, 94.

98. Thomas S. Monson, “Velkommen til konferansen”, Liahona, nov. 2012, 4–5.

99. Neil L. Andersen, “Det er et mirakel”, Liahona, mai 2013, 78.

100. Thomas S. Monson, “Velkommen til konferansen”, Liahona, mai. 2013, 5.

101. Se Thomas S. Monson, “Velkommen til konferansen”, Liahona, nov. 2014, 5.

102. Læresetninger fra Kirkens presidenter – Joseph Smith (2007), 426.

103. I Heidi S. Swinton, To the Rescue, 132.

104. Thomas S. Monson, “Retningsgivende prinsipper for personlig velferd og velferd i familien”, Lys over Norge, feb. 1987, 3.

105. Thomas S. Monson, “Herrens fremgangsmåte”, Lys over Norge, apr. 1978, 9.

106. Thomas S. Monson, “Biskopens sentrale rolle i velferdsarbeidet”, 89.

107. Thomas S. Monson, “Retningsgivende prinsipper for personlig velferd og velferd i familien”, 3.

108. Spencer W. Kimball, “Rapport om min forvaltning”, Lys over Norge, okt. 1981, 6.

109. Møtenotater, møte i Det første presidentskap, 29. aug. 2008.

110. Håndbok 2: Kirkens administrasjon (2010), 2.2.

111. Se Welfare Fact Sheets, 2008–2016; faktaarkene for 2012–16 er tilgjengelig på ChurchofJesusChrist.org/topics/welfare/the-church-welfare-plan.

112. Thomas S. Monson, “Til vi sees igjen”, Liahona, mai 2009, 114.

113. Thomas S. Monson, “Til vi sees igjen”, Liahona, nov. 2008, 107.

114. I Gerry Avant, “Church Welfare Program”, Church News, apr. 16, 2011, 4.

115. Thomas S. Monson, “Så er det konferanse igjen”, Liahona, mai 2011, 5–6.

116. Se Welfare Fact Sheets, 2008–2016.

117. Thomas S. Monson, “Retningsgivende prinsipper for personlig velferd og velferd i familien”, 3.

118. Se “La oss være selvforsynte og uavhengige.”, Liahona, okt. 2017, 43.

119. Thomas S. Monson, “Lær av fortiden og gå fremover”, 89.

120. I Jeffrey R. Holland, “President Thomas S. Monson”, Ensign, feb. 1986, 14.

121. I Jeffrey R. Holland “President Thomas S. Monson: Fullend løpet, bevar troen”, Lys over Norge, okt. 1994, 17.

122. Thomas S. Monson, “Lær av fortiden og gå fremover”, 89.

123. I Dorothy O. Rea, “Frances Johnson Monson”, Church News, 30. mai 1964, 6.

124. I Jeffrey R. Holland”President Thomas S. Monson: Fullend løpet, bevar troen”, 17.

125. Thomas S. Monson, “Jeg vil ikke slippe deg og ikke forlate deg”, Liahona, nov. 2013, 85.

126. Thomas S. Monson, “Velkommen til konferansen”, Liahona, nov. 2013, 4

127. Thomas S. Monson, “Fremskynd arbeidet”, 4.

128. I Jeffrey R. Holland, “President Thomas S. Monson: I Mesterens fotspor”, 2.

129. I Jeffrey R. Holland, “President Thomas S. Monson: Fullend løpet, bevar troen”, 13.

130. I Heidi S. Swinton, To the Rescue, 525.

131. I Jeffrey R. Holland, “President Thomas S. Monson: I Mesterens fotspor”, 2.

132. Thomas S. Monson, “Han lever, min Forløser stor”, Liahona, mai 2007, 25.

133. Russell M. Nelson, “We Are Better Because of Him”, 29.

134. Russell M. Nelson, “We Are Better Because of Him”, 29–30.

135. Sitert av Sheri Dew, i Tad Walch, “Tears, Pain, Joyful Memories as Mormon Leaders Remember President Monson”, Deseret News, 3. jan. 2018, deseret.com/2018/1/3/20637926.

136. I Sarah Jane Weaver, “Those with Much Should Reach Out”, Church News, 6. feb. 2010, 5, thechurchnews.com/archives/2010-02-06/helping-hand-should-reach-out-66954.

137. I Gerry Avant, “Oct. 4 Is President Monson’s 50-Year Anniversary as Apostle”, Church News, 3. okt. 2013, 4, ChurchofJesusChrist.org/church/news/oct-4-is-president-monsons-50-year-anniversary-as-apostle.