Hvordan studium av Kirkens historie styrker min tro
Bilder: Getty Images
Mens jeg var elev på videregående skole i Sør-Afrika, likte jeg å studere historie. Da jeg gikk på universitetet, tok jeg en grad i historie. Som Seminar- og deretter Institutt-elev likte jeg alle kursene mine, men jeg likte spesielt Lære og pakter fordi den presenterte Kirkens historie for meg. I årenes løp har jeg likt å lese bøker om Kirkens historie – også de som har tatt opp vanskelige emner i vår historie. Etter hvert som jeg fortsetter å lære Kirkens historie fra forskjellige kilder, blir min egen tro styrket. Her er tre måter det skjer på.
Kirkens historie gir meg perspektiv, særlig når det gjelder tidligere praksis, herunder restriksjoner på prestedømmets og tempelets velsignelser. Da jeg fikk vite at det var en tid da svarte menn ikke kunne bære prestedømmet, ble min tro rystet. Hvordan kunne Kirken jeg elsket, ha holdt prestedømmet tilbake fra svarte? Noen prøvde å vise meg forklaringer som de hevdet var doktrinære eller fra Skriftene. Disse var forvirrende og svært urovekkende.
Med tiden var det den historiske forklaringen som virket logisk og ga meg trøst. Den historiske innledningen til Offisiell erklæring 2 forklarer for eksempel at Joseph Smith ordinerte noen svarte menn, men at Kirkens ledere sluttet å overdra prestedømmet til svarte tidlig i Kirkens historie. Deretter fremsetter den følgende viktige uttalelse: “Kirkens opptegnelser gir ingen klar innsikt i opprinnelsen til denne praksisen.”1 Artikler om emner i evangeliet2 og andre av Kirkens håndbøker gir flere detaljer og ytterligere historisk bakgrunn.3 Disse historiske forklaringene ga gjenklang hos meg og styrket min tro.
Kirkens historie hjelper meg å verdsette dem som har gått foran oss. Dette gjelder spesielt når man tenker på bidragene som tilsynelatende “vanlige” medlemmer har gjort. De første møtehusene som ble bygget rundt om i Sør-Afrika, Zimbabwe og Zambia på 1950- og 1960-tallet, ble for eksempel muliggjort ved medlemmenes bidrag. Å motta tempelordinanser krevde enda større offer. Mange medlemmer visste at det ville ta flere tiår før de kunne få templer i Afrika, og solgte sine eiendeler, herunder sine hjem, for å få penger til å reise til tempelet og delta i de hellige ordinansene. Kirken på det afrikanske kontinent er bygget på troen til disse tidlige medlemmene som hadde lite, men ofret så mye. Når jeg leser opptegnelsene deres, blir min tro styrket og min villighet til å ofre øker.
Kirkens historie oppmuntrer meg til å bli en bedre opptegnelsesfører. Kirkens ledere har oppfordret til å skrive dagbok. Hvorfor? Fordi Kirkens historie er en opptegnelse om medlemmenes “vandel … tro og gjerninger” (se Lære og pakter 85:2). Når jeg leser Kirkens historie, for eksempel den nye historien, Saints, [Hellige] føler jeg sterkt at disse bøkene bare er mulige på grunn av dagbøker, brev og andre opptegnelser som vanlige medlemmer av Kirken har ført. Deres oppriktige førstehåndsberetninger oppmuntrer meg til å bli en bedre dagbokfører, for derved å hjelpe fremtidige historikere å dokumentere en sannferdig historie om Kirken i Afrika.
Det er også en mer personlig velsignelse ved å lese Kirkens historie og arbeide med flid for å føre min egen opptegnelse. Som president Henry B. Eyring, annenrådgiver i Det første presidentskap, har sagt, blir jeg velsignet ved å se og huske Herrens hånd i mitt og mine familiemedlemmers liv.4 Denne erindringen styrker mitt vitnesbyrd og øker min evne til å takle utfordringer i livet. Når jeg fører min egen opptegnelse og tenker på andre medlemmers omhyggelige opptegnelser, begynner jeg å se Herrens store mønstre idet han gjenoppretter sin kirke og sitt rike i de siste dager.
Disse og mange andre lærdommer av å studere Kirkens historie har i stor grad bidratt til min egen åndelige utvikling. Disse lærdommene har også gitt meg mot til å forsvare min tro fordi jeg forstår hvorfor vi gjør det vi gjør. Å være oppmerksom på den historiske bakgrunnen for mange av våre fremgangsmåter og trosoppfatninger har gjort meg til en bedre lærer og en bedre disippel.