Ikke gå glipp av denne andakten
Hvordan du kan innby mirakler i ditt liv
Fra en tale holdt for studenter ved Ensign College i Salt Lake City i Utah 24. mars 2020. Les hele teksten på ensign.edu.
Bestem deg i dag for å se, være og søke mirakelet på kne, og du har utvilsomt vidunderlige velsignelser – både store og små – i vente.
I dag vil jeg snakke om et karakteristisk trekk ved vår Frelsers tjenestegjerning:
Mirakler.
Men istedenfor å gå gjennom hans utallige mirakler i den gamle og den nye verden, ønsker jeg å fortelle om et personlig mirakel jeg var vitne til for mange år siden, i håp om å åpne deres øyne for miraklene som foregår rundt dere hver eneste dag.
Mirakler har vært og vil alltid være uløselig knyttet til en barmhjertig og kjærlig Gud og hans Sønn Jesus Kristus. Forvent med andre ord å se mirakler i deres liv.
Hva er det som gjør en livshendelse til et mirakel istedenfor noe dagligdags? Verden definerer et mirakel som en “ekstraordinær hendelse i den fysiske verden som overgår alle kjente menneskelige eller naturlige krefter og tilskrives en overnaturlig årsak”, “en virkning eller hendelse som tilkjennegir eller betraktes som Guds verk”, “et under [eller] vidunder”.1
En av linjene i min patriarkalske velsignelse lyder: “Og du vil se Herrens hånd i ditt liv … og du vil bli vitne til mirakler.” Om noe, har dette vært en underdrivelse. Etter å ha levd i over 60 år – og nesten dødd – men også forundret meg over Guds godhet hele tiden, vil jeg vitne om at jeg ser Herrens mirakuløse og barmhjertige hånd i mitt liv hver eneste dag.
Jeg har virkelig vært vitne til mirakler.
Og – her er et spoilervarsel – jeg kan med sikkerhet bekrefte at hver og en av dere, uansett situasjon eller omstendigheter, også opplever mirakler daglig, selv om dere kanskje ikke er klar over mange av dem.
Vårt problem som hellige er ikke mangel på velsignelser. Vårt problem er at vi som Herrens paktsfolk har himmelens luker på vidt gap med velsignelser som bokstavelig talt veller frem. Vi er så rikelig velsignet at utallige mirakler rundt oss noen ganger blir kjedelige eller til og med usynlige i vårt liv. Dessverre får ikke denne overfloden av gode ting vår fulle oppmerksomhet, og heller ikke den takknemlighet som den burde. Som når vi har vinden i ryggen, oppfatter vi noen ganger ganske enkelt ikke hvor store og mektige miraklene rundt oss er.
I dag ønsker jeg å fortelle om et av de små miraklene som fikk min fulle og udelte oppmerksomhet, et mirakel som jeg aldri vil glemme.
Den bortkomne ringen
Ikke lenge etter at min datter Emi og min svigersønn Chase kom hjem fra sin bryllupsreise tidlig i juni for mange år siden, skulle de tilbringe en uke hos oss før de dro til sitt nye hjem i California i USA. I løpet av den uken planla de å åpne alle bryllupsgavene sine, skrive takkekort og så pakke bilen.
Det ble naturligvis en svært hektisk uke.
Men morgenen etter at de hadde åpnet gavene la Emi merke til at ikke bare var gifteringen ikke på hånden hennes, den var ikke på ringholderen hun omhyggelig satte den på hver eneste kveld. Hun prøvde å ikke få panikk, men hun visste at hun måtte ha lagt den fra seg et sted i huset og begynte å lete etter den. Uansett hvor den var, var hun sikker på at den ville bli funnet. Men etter litt tilfeldig leting fant hun ingenting, og hun varslet Chase og så min hustru og meg. Deretter begynte vi alle å lete hver for oss, og tok en ny titt på det som med sikkerhet var blitt oversett, sikre på at en av oss ville finne ringen. Men det gjorde vi ikke.
Langt større enn prisen for å erstatte den, var den sentimentale verdien av denne dyrebare og svært symbolske ringen. Ringen symboliserte kjærlighet, offer, hardt arbeid og en forpliktelse overfor hverandre, og var et tegn på et evig forhold.
Chase var universitetsstudent og hadde arbeidet hardt og skrapt sammen alt han kunne for å kjøpe den ringen til henne. Og i de åtte månedene de var forlovet, verdsatte Emi ringens symbolske natur og deres evige bånd som ringen symboliserte.
Neste morgen var det flere spørsmål, flere stille bønner og mye mer fokus da vi alle kastet oss ut i det jeg vil kalle et “nytt nivå” av intensitet i letingen. Denne gangen finkjemmet vi rommene i huset der Emi kunne ha vært, men muligens glemt. På hender og knær lette vi under sofaer. Og så under alle putene i de samme sofaene. Men igjen fant vi ingenting.
Da dagen for avreisen deres kom, ble jeg sønderknust da jeg så min datters bare venstre hånd og det forståelige ansiktsuttrykket hennes som bar preg av at noe manglet. Men selv om de begge var knust, ble jeg forbløffet over å se dem dra med en uvanlig grad av håp om at ringen ville bli funnet. Jeg takket for håpet deres. Realisten i meg gjorde det imidlertid umulig for meg å konkludere med noe annet etter fem dager med resultatløs leting, enn at denne ringen var borte.
På tross av all fornuft og logikk var Emi og Chase fortsatt optimistiske og på en eller annen måte fylt med tro på at ringen ville bli funnet. De tilkjennega disse kritiske katalysatorene for et mirakel fordi de var forankret i tro og urokkelig håp – uansett hvor dårlige oddsene så ut til å være. Og istedenfor å bruke tid på å kjøpe en ny ring, tilbragte de tid på kne og i tempelet.
Selv om troen deres ikke ble belønnet slik de ønsket, tvilte de ikke. De stolte på Gud av hele sitt hjerte og stolte ikke på sin egen forstand (se Ordspråkene 3:5–6). De nektet å gi etter for det J. R. R. Tolkien skrev i sin klassiker Ringens brorskap da han skrev:
“Troløs er den som tar farvel når veien blir mørkere.”2
Det gikk nesten en hel måned uten hell. Og veien hadde ikke bare mørknet, men så ut til å være en blindvei. Alle – med unntak av Emi og Chase – hadde stort sett gitt opp.
Så, en kveld etter jobb, en måned etter at ringen hadde blitt borte, fikk jeg en SMS fra Meagan, jenta som klipper håret mitt. Jeg leste en setning som fikk hjertet til å slå litt fortere. Meldingen lød:
“Fant dere Emis ring?”
Noen uker tidligere hadde jeg nevnt for Meagan hvor lei oss vi var for å miste Emis ring. Men jeg kunne ikke forestille meg hvorfor hun skulle sende meg en tekstmelding med mindre hun visste noe om det. Med skjelvende hender sendte jeg på et eller annet vis tilbake et svært kortfattet svar:
“Nei”, svarte jeg.
“Kan du sende meg et bilde av ringen hennes?”
Et bilde? Hvorfor vil Meagan ha et bilde? Det spilte ingen rolle. Jeg følte at noe var på gang, så jeg sendte et bilde, og så ventet jeg på svar. Det var bare fire ord:
“Jeg har ringen hennes.”
Jeg ringte umiddelbart Meagan, som ba meg komme og hente ringen. “Er du sikker?” sa jeg. “Jeg mener, helt sikker?” Hun lo og sa: “Kom og se selv. Dette er et mirakel som du ikke kommer til å tro.”
Jeg skulle bli vitne til et mirakel, et mirakel som Emi og Chase hadde kvalifisert seg til, ifølge Brigham Young. President Young sa:
“Mirakler, eller disse ualminnelige tilkjennegivelser av Guds kraft, er ikke for den som ikke tror. De skal trøste de hellige og styrke og bekrefte troen til dem som elsker, frykter og tjener Gud.”3
Før jeg forteller dere resten av denne mirakuløse historien, vil jeg spørre dere: Har dere laget en personlig mirakeloversikt? Har dere tellet Herrens gaver og nevnt dem hver i sær? Har dere sett hvordan Herren daglig har dere gledet ved sin nåde stor?4
Hvis ikke, la meg foreslå tre måter som vil hjelpe dere å kartlegge de mange miraklene som foregår i livet deres.
1. Se mirakelet
For det første må dere “se mirakelet”. Mitt lille mirakel er lett å se. Men ser dere miraklene som foregår rundt dere hver dag? Det faktum at hjertet, som, hvis dere er rundt 20 år gamle, allerede har pumpet blod gjennom kroppen deres mer enn 840 millioner ganger. Eller at dere eier mobiltelefonen i lommen deres, som har mer enn 100 000 ganger større prosessorkraft enn datamaskinen som landet mennesker på månen for 50 år siden. Og det mest verdsatte mirakelet av alle er at dere er blant de 0,2 prosentene av verdens befolkning som har det gjengitte evangelium og alle dets tilhørende og opphøyende velsignelser.
2. Vær mirakelet
La meg være frimodig og foreslå at istedenfor å vente på mirakelet deres, kan dere bestemme dere for selv å utføre mirakler. Gud ønsker å besvare bønnen deres, men kanskje også en annens bønn gjennom dere. President Thomas S. Monson (1927–2018) anbefalte: “Vær så snill å ikke be om oppgaver som er tilpasset deres evner. Be om evner som er tilpasset deres oppgaver. Da er det ikke noe mirakel at oppgaven blir utført, men derimot er dere mirakelet.”5 Følg Den hellige ånds tilskyndelser og la Gud besvare en annens bønn gjennom dere. Det er virkelig sant at “når dere er i deres medmenneskers tjeneste, er dere jo i deres Guds tjeneste” (Mosiah 2:17).
3. Søk mirakelet på kne
Dette betyr, i fysiologisk forstand, at vi må sette leddet mellom låret og leggen i 90 grader når vi – i åndelig forstand – ydmykt ber Gud om den guddommelige inngripen vi søker. Husk at vår Gud er en Gud som gjør mirakler, at vår Frelser Jesus Kristi gjerninger uten tvil er en “tjenestegjerning av mirakler”.
Husk at han skapte jorden og alt som er på den. At han gjorde vann til vin, tvilere til troende. At han gikk på vannet, helbredet de syke og oppreiste de døde. Og at hans formaning til oss i dag er å komme til ham i bønn og be ham om disse miraklene, men så vente tålmodig på hans hensikter og tidsplan.
Som Jesus så vakkert minner oss om i Lære og pakter: “Derfor, helliggjør dere så deres sinn ene og alene kan ære Gud, og de dager vil komme da dere skal se ham, for han vil blotte sitt ansikt for dere, og det skal skje i hans egen tid og på hans egen måte og i overensstemmelse med hans egen vilje” (Lære og pakter 88:68).
Gud finnes i detaljene
Hvordan skjedde Emis mirakel? Her er resten av “se, være og søke mirakelet på kne”-historien.
En kvinne som het Jilda, kjørte hjem sammen med sine tre barn og sin mann etter et besøk hos foreldrene hennes. Blant de mange tingene barna likte under dette besøket, var høydepunktet bananmuffinsene bestemor bakte. Etter konstant mas fra barna i bilen, lovet Jilda at hun skulle bake muffins til dem når de kom hjem. “Men hvordan skal jeg klare det?” tenkte hun. “Jeg har ikke engang et muffinsbrett.” Og med den tanken sovnet hun med sin mann ved rattet på vei hjem.
Men av en eller annen grunn våknet hun akkurat da bilen nærmet seg en kjent motorveiavkjørsel. Det var da hun kom til å tenke på at hennes favorittbutikk for ting til hjemmet lå rett ved den avkjørselen. De måtte da ha muffinsbrett. Hun ba raskt mannen sin om å svinge av fra motorveien og kjøre til akkurat den butikken. Da hun kom dit, gikk hun rett til bakeavdelingen, hvor hun begynte å sammenligne muffinsbrettene.
Da hun tok tak i et muffinsbrett på øverste hylle, hørte hun en liten klirrelyd. Da hun så på brettene, kunne hun se at et av dem ikke var stablet riktig. Hun trakk dem så fra hverandre og skjønte hvorfor: Inne i brettet lå det en glitrende diamantring. Hun ønsket ikke at den skulle havne i feil hender, og bestemte seg for å legge den i lommen og begynne å lete etter eieren så snart hun kom hjem.
Jilda tok med seg ringen til frisørsalongen der hun jobbet. Hele dagen fortalte hun historien om da hun fant ringen til de andre stylistene og kundene, og spurte om deres forslag til hvordan hun kunne få den tilbake til den rettmessige eieren. I mellomtiden, etter en lang dag med permanenter, farging og hårklipp, var Meagan mer enn klar for å dra hjem. Men hun la merke til at flere stylister samlet seg rundt Jilda i den andre enden av salongen.
Meagan følte seg tilskyndet og gikk bort til gruppen for å se hva oppstyret dreide seg om. Da Jilda holdt opp ringen, gispet Meagan. Uten å nøle, utbrøt hun: “Jeg tror jeg vet hvem sin ring det er.” Det var da hun sendte meg en SMS, og nå vet dere resten av mirakelhistorien.
De komplekse trådene i denne historien er nesten umulige å forstå. Men som Jeremia retorisk minner oss om: “Se, jeg er Herren, alt kjøds Gud. Skulle noen ting være for vanskelig for meg?” (Jeremia 32:27).
Min datter Emi skrev senere om opplevelsen:
“Takk Gud for at han mer enn noensinne har bevist at han virkelig engasjerer seg i detaljene i vårt liv og kan få de mest usannsynlige ting til å skje! For en god påminnelse om det faktum at våre bønner blir hørt, uansett hvor små våre problemer er. Hvis det er viktig for oss, er det viktig for ham!”
Herren er oppmerksom på miraklene vi søker
Selv om dette mirakelet var storartet, hva med miraklene som ikke blir noe av? Hvorfor skulle en enkel ring bety noe? Det finnes verdensomspennende makrohendelser som covid-19, eller mikrohendelser som for eksempel det dere sannsynligvis desperat ber om i livet deres akkurat nå. Og svaret er: Jeg vet ikke.
Men jeg vet at Han vet det. Og jeg stoler på Ham. Jeg vet også at hvis Han vet når en spurv faller, da vet han også når en eneste av deres tårer faller. Jeg har også ubetinget tro på at han er “mektig til å frelse” (2 Nephi 31:19), og som Paulus sa: “Alle ting samvirker til gode for dem som elsker Gud, dem som etter hans råd er kalt” (Romerne 8:28).
Her er det jeg kan si dere: Mens dere venter på deres mirakel, må dere ikke gå glipp av hverdagsunderene rundt dere, for eksempel mirakelet med å se noen fullt ut ta imot evangeliet og forandre sitt hjerte – noen som velger å avstå fra synd og forandre livet sitt fullstendig, og dermed sin evige skjebne. Eller bare nadverdens ukentlige mirakel, tempelordinansenes beseglings- og helbredelseskraft og enhver annen velsignelse ved det gjengitte evangelium. Og vær så snill å ikke glemme de “største miraklene”, Jesu Kristi forsoning og oppstandelse.
Eldste Ronald A. Rasband i De tolv apostlers quorum har sagt:
“Hva bør dere se etter i deres eget liv? Hva er Guds mirakler som minner dere om at han er nær og sier: ‘Jeg er her’? Tenk på de gangene, av og til daglig, da Herren har handlet i deres liv – og så handlet igjen. Verdsett dem som øyeblikk der Herren har vist tillit til dere og til deres valg. La ham imidlertid gjøre mer av dere enn dere kan gjøre av dere selv. Verdsett hans engasjement.”6
Og ikke bare verdsett det, men søk uavlatelig etter det. Husk at Gud kan gjøre hva som helst, og alt derimellom. Han er alle tings Herre.
Søstre og brødre, bestem dere i dag for å se, være og søke mirakelet på kne, og dere har utvilsomt både store og små vidunderlige velsignelser i vente. I likhet med Emi og Chase kan dere utøve deres tro energisk i visshet om at dere vil bli velsignet uansett om deres mirakeløyeblikk blir oppfylt eller ikke. Stol på Herrens tidsplan. Gå takknemlig videre og verdsett det Herren har gjort i deres liv, og husk Jobs ord: “Jeg ville vende meg til Gud og overgi min sak til ham – han som gjør storverk som ingen kan granske, og underfulle ting som ingen kan telle” (Job 5:8–9).