Unge voksne
Perfeksjonisme: En farlig form for “Finn forskjellene”
Artikkelforfatteren bor i Tasmania i Australia.
Til tider føler vi alle at vi ikke strekker til. Men vi må passe på at vi måler oss selv riktig.
Illustrasjoner: Kelsey Garrity Riley
Da jeg var yngre, likte jeg å løse “Finn forskjellene”-oppgaven i vår lokale avis. To nesten identiske bilder, side om side, utfordret deg til å finne små forskjeller mellom bildene. Hvis du fokuserte godt nok på de enkelte elementene av bildet, kunne du klare å finne de fleste, om ikke alle, forskjellene. Hensikten med denne aktiviteten var ikke å sette pris på bildene eller fullføre det andre bildet. Hensikten var å finne alle ufullkommenheter i den ufullstendige kopien av det første bildet.
En vanlig utfordring for unge voksne er følelsen av at vi ikke klarer å måle oss med den normen vi ser for oss at vi burde overholde. I økende grad sammenligner vi oss med hverandre og ser én person som begynner på en fremgangsrik karriere, en annen som oppnår perfekte karakterer i sine studier, en annen med større vennekrets og en annen som vi oppfatter som snillere, klokere, mer generøs og imøtekommende enn oss. Og de er sannsynligvis yngre enn oss også! Det er utvilsomt lett å løse “Finn forskjellene”-oppgaven mellom oss selv og menneskene rundt oss, og vi kan alltid lage en lang liste med grunner til at andre er “bedre” enn oss.
Denne tankegangen er spesielt farlig hvis vi tror at vår egenverd kommer an på våre prestasjoner, våre egenskaper eller hvor mye verdslig rikdom vi har tilegnet oss. Vår “Finn forskjellene”-oppgave peker dessuten sjelden på sterke sider og Kristus-lignende egenskaper vi har utviklet, og utelater den grunnleggende sannheten at vi alle har mulighet til å bli fullkomne som Kristus … en dag. Da Frelseren uttalte: “Måtte dere derfor være fullkomne som jeg er, eller likesom deres Fader i himmelen er fullkommen” (3 Nephi 12:48), tror jeg han ønsket å heve vårt blikk og gi oss håp ‒ for oppfordringene hans er tross alt både et kall til omvendelse og et uttrykk for hans tillit til at vi kan klare det han ber oss om å gjøre. Den store utfordringen for oss er å heve oss over det naturlige menneskets tilbøyelighet til å være sjalu, bitter, fortvilet og tvilende, og til å velge ydmykhet, omvendelse, tro og håp.
Rettskaffen nå, fullkommen senere
En del av å overvinne den negative “perfeksjonismen” som fremmes av motstanderen, er å forstå hva fullkommenhet egentlig er. I en tale av president Russell M. Nelson om emnet fullkommenhet forklarte han at det opprinnelige greske ordet for fullkommen i Matteus 5:48 betyr “fullstendig”.1 Ingen av oss vil bli “fullstendig” i dette jordiske liv. Fullstendighet kommer i evigheten.
Når vi synes fullkommenhet er overveldende, kan vi ta skritt på veien til fullkommenhet. Når vi for eksempel betaler full tiende, kan vi holde budet om å betale tiende fullstendig. Når vi ber daglig, kan vi oppdage at vi er fullkomne med hensyn til å velge å be hver dag. Hvert skritt på veien til fullkommenhet (også kjent som paktens sti) har til hensikt å gi oss glede. Regelmessig selvransakelse vil bekrefte for oss at vi utvikler oss og at vår Fader er tilfreds med den åndelige fremdriften i vårt liv.
Rettskaffenhet og fullkommenhet er ikke synonyme begreper. Fullkommenhet er et resultat, men rettskaffenhet er et mønster for tro og omvendelse som vi velger daglig. Hvis fullkommenhet er et mål, er våre pakter passet og rettskaffenhet trinnene på veien dit. Hvis dette er vårt perspektiv på fullkommenhet, kan vi håpe på det gode som vil komme, mens vi tålmodig og uavlatelig utvikler rettskafne mønstre.
Forvent feiltrinn, elsk omvendelse
I det siste har jeg tenkt på en uttalelse av eldste Lynn G. Robbins i De sytti: “Omvendelse er ikke [Guds reserveplan] i tilfelle vi mislykkes. Omvendelse er planen hans, fordi han vet at vi vil mislykkes.”2 Dette liv er en prøvetid som er gitt oss for å forberede oss til evigheten. Omvendelse forbereder oss ved å endre vårt syn på oss selv og bringer oss nærmere Gud og Frelseren. Vi skulle forvente å mislykkes eller gjøre feil, sannsynligvis daglig. Det burde ikke være uventet, og heller ikke skulle det få oss til å fortvile. Vi skulle faktisk bli glade når vi erkjenner våre svakheter eller feiltrinn, ettersom vi har anledning til å samarbeide med Kristus om å forandre våre svakheter til styrke.
Så selv om fullkommenhet er målet, omfatter veien dit omvendelse og hver dag å gå videre med et smil om munnen og takknemlighet i hjertet.
Se hen til Kristus
Det var eldste Neal A. Maxwell (1926–2004) i De tolv apostlers quorum som sa: “Det vi bevisst ønsker over tid, vil avgjøre hva vi til sist vil bli og hva vi vil motta i evigheten.”3 Våre daglige valg avgjør hvem vi blir. Hvis vårt innerste ønske er å bli som Frelseren og vår motivasjon er kjærlighet til ham, vil våre valg gjenspeile dette ønsket, og vi vil forandre oss.
Når vi møter hindringer, når vi gjør feil, og når vi faller for fristelser, kan vi reagere med å se bort fra Kristus, eller vi kan se hen til Kristus med tro, håp, tålmodighet, et sønderknust hjerte og en angrende ånd. Løsningen eller svaret på våre vanskelige omstendigheter finnes alltid i Kristus og hans evangelium. Når vi ser hen til Kristus, vil han undervise oss og forvandle oss.
Mange av livets utfordringer faller i to kategorier: De vi vil overvinne i dette liv og de vi vil overvinne i det neste, kanskje en funksjonshemning, depresjon og angst, eller en konstant fristelse. Kristus har kraften til å helbrede oss. Han har kraften til å forvandle oss. Når vi velger ydmykhet, godtar vi Herrens tidsplan og hans vilje, og hvis vi aktivt søker hans hjelp og veiledning, finner vi styrke, guddommelig oppmuntring og fred.
Vær på vakt mot stolthet
Satan tilbyr aldri gode løsninger på våre utfordringer. Når vi oppdager våre feil og svakheter, oppfordrer han oss til å skjule dem for andre fordi vi ønsker å virke så feilfrie som mulig. Dette er en form for stolthet. Kristus tilbyr oss alltid gode løsninger på våre utfordringer, men det gjør ikke nødvendigvis løsningene hans enkle. Herren ber oss for eksempel om å stole på ham når vi deler evangeliet med andre, mens Satan forteller oss at vi ikke skulle dele evangeliet fordi vi ikke er veltalende nok. Herren lover oss imidlertid at han vil gi oss det vi skal si, “i samme øyeblikk” (Lære og pakter 100:6). Ja, djevelen nærer vår tvil mens Herren nærer vår tro.
Istedenfor å være opptatt med å leke “Finn forskjellene” og “Skjul svakhetene”, ønsker Kristus at vi skal se hen til ham og delta i “Forandre svakheten”. Stolthet er i prinsippet konkurransepreget, men livet var aldri ment å være en konkurranse. Når vi velger Kristus som vårt forbilde, vår venn og vår støttespiller, kan vi legge bort våre skadelige sammenligninger og finne fred på veien til fullkommenhet.
Husk at vi alle opplever utfordringen med ufullkommenhet og dens medfølgende svakheter. Hvis vi ser andre som strever, kan vi være en positiv innflytelse og løfte dem høyere. Hvis vi ser andre som lykkes, kan vi gi oppriktig ros. Men ikke på noe tidspunkt vil vi ha nytte av å prøve å finne ut om vår rettskaffenhet eller fremgang står seg godt eller ikke sammenlignet med en annen. Andre ser kanskje ikke vår verdi, men det gjør Gud. For ham har vi uendelig verdi. Vi vil alltid være hans barn. Han elsker oss betingelsesløst, og han er tilfreds med våre rettferdige anstrengelser for å bli ham lik.
Jesus Kristus er ikke en fraværende tilskuer i vårt liv. Han er tilstede, oppmerksom på oss og arbeider for å frelse oss og lede oss tilbake til et celestialt hjem. Det er i hans styrke at vi kan gjøre alle ting, og gjennom ham at ingenting er umulig. I dette liv som preges av ufullkommenhet, er Herren vårt håp og vårt forbilde, og vil ikke dømme oss ved å sammenligne oss med våre brødre og søstre. Han ser vårt hjerte og vil gi oss vind i seilene på vår kontinuerlige ferd mot fullstendighet. La oss handle i tro, omvende oss og se hen til Kristus med håp på grunn av hans løfte om at vi til slutt vil “bli fullkommengjort i ham” (Moroni 10:32).