Bare digitalt
Lærdommer jeg fikk av frivillig arbeid i en flyktningleir
Artikkelforfatteren bor i Utah i USA.
Jeg virket i den største flyktningleiren i Hellas, og det var en livsendrende opplevelse.
I november 2015 lå jeg komfortabelt i min varme seng og så en video om den overveldende flyktningkrisen som foregikk i Hellas. Da videoen var ferdig, føltes det som om hjertet mitt skulle eksplodere ut av brystet mitt. Jeg visste hva denne kjente følelsen betydde. Jeg hadde fått en tilskyndelse, og noen få uker senere gikk jeg inn i det uhyggelige midtpunktet av den største flyktningleiren på øya Lesbos.
Som eldste Patrick Kearon i De syttis quorum sa på generalkonferansen: “Virkeligheten i disse situasjonene [må] bli sett for å bli trodd.”1
Jeg kan vitne om at dette er sant.
Etter å ha vært vitne til de ufattelige forholdene selv og etter å ha funnet ut hvor farlig det hadde vært for flyktningene i leiren bare å komme seg dit i live, spurte jeg en syrisk mann hvorfor han ville risikere så mye for å komme dit. Svaret hans gjorde slutt på min naive forvirring:
“Enten blir vi og dør, eller vi drar og kanskje dør.”
Min tid i flyktningleiren Moria var en av de vanskeligste opplevelsene i mitt liv, men den ble også snart en av de mest inspirerende. Til å begynne med trodde jeg ikke at de små oppgavene jeg fikk, engang utgjorde noen forskjell for noen, men jeg opplevde selv den sanne, ubestridelige kraften som kjærligheten virkelig har.
Kjærlighetens innflytelse
En ettermiddag snakket jeg med Ebrahim, en ny venn fra Iran. Han ønsket å vite hvor mye jeg fikk betalt for å hjelpe til i leiren. Jeg smilte og sa til Ebrahim at jeg var frivillig. Han hadde aldri hørt om det ordet, så jeg forklarte. Han ble sjokkert og spurte så hvor mye penger teamlederen min tjente. Jeg lo og fortalte ham at alle i leiren var frivillige.
Jeg antar at ryktet spredte seg, for flere av mine nye venner begynte å kommentere det og sa hvor overrasket de var over at vi ville hjelpe dem uten motytelse. De hadde aldri sett noe lignende.
Etter de forferdelige, umenneskelige måtene de hadde blitt behandlet på, hadde de god grunn til å tro at ingen ville hjelpe dem – spesielt fremmede. Mange fortalte meg at de ikke hadde hatt noen anelse om hva som ville skje med dem når de nådde europeisk jord. For en overraskelse det må ha vært å bli ønsket velkommen fra det frådende havet inn i åpne, omsorgsfulle armer og nødpledd.
Det tok ikke lang tid etter at disse samtalene om oss frivillige hadde begynt å spre seg rundt i leiren, at jeg la merke til noe svært interessant. Flyktningene begynte å hjelpe meg med oppgavene mine! De begynte å plukke søppel. De spurte om de kunne hjelpe til med å lage varm drikke og servere den på de iskalde kveldene. De hjalp til med å brette, sortere og distribuere donerte klær og sette opp og ta ned telt. Og til min forbauselse var det på slutten av min tjeneste nesten ingen jobber igjen for meg å utføre.
Jeg kunne ikke bære en tung vannkanne uten at en mann tilbød seg å bære den for meg. Jeg kunne ikke vaske opp uten at flyktninger sa at de gladelig ville ta oppvasken for meg. Og ikke bare kunne jeg ikke åpne en søppelsekk uten at en flokk gutter kom løpende til for å hjelpe, flyktningene hadde nesten sluttet å kaste søppelet sitt på bakken i første omgang!
Forandringene jeg var vitne til inne i leiren, var ubestridelige.
Da den dystre dagen kom da jeg måtte forlate dem jeg hadde blitt så glad i, gjenkjente en mann meg på fergen. Han kom bort for å takke meg for det jeg hadde gjort, da han så at jeg bare hadde billett på turistklasse. Han insisterte på at jeg skulle bytte billett med hans førsteklasse-billett for den 14 timer lange turen. Han fortalte meg at det å se de frivilliges eksempel forandret ham. Han ønsket også å hjelpe en annen, og å bytte billett var det beste han kunne få til akkurat nå.
“Vær så snill”, ba han. “Vær så snill.”
Jeg fikk tårer i øynene da jeg igjen så ringvirkningene som ekte tjeneste og kjærlighet kan forårsake.
Jeg hadde vært så naiv og tenkt at de små koppene med te jeg hadde servert, egentlig ikke utgjorde noen forskjell for noen.
Vi trenger hverandre
Takket være denne opplevelsen har jeg innsett at disse menneskene virkelig trenger oss. De trenger vår tid, de trenger våre bidrag, de trenger vår kjærlighet og de trenger vårt eksempel. Og vi trenger dem også.
For en vakker verden det ville være hvis vi istedenfor å vende ryggen til eller la dem navigere seg gjennom sine nye omstendigheter alene, bare kunne omfavne dem slik vår Frelser ville – vise dem kjærlighet, tilhørighet og takknemlighet og innpode et ønske i dem om selv å tjene andre når de er i stand til å gjøre det.
Med de pågående flyktningkrisene over hele verden og de forskjellige oppfatningene om hvordan de skal håndteres, blir jeg ofte minnet om prinsippet i Mosiah 4:19: “For se, er vi ikke alle tiggere? Er vi ikke alle avhengige av det samme vesen – ja, av Gud – for alle våre midler, både for mat og klær og for gull og for sølv og for alle slags rikdommer som vi har?”
Det er min bønn at vi en dag innser at vi alle er tiggere. Vi trenger alle hjelp i dette liv, og jeg tror nå bestemt at vår himmelske Fader forventer at vi skal lære av den uunngåelige lidelsen som foregår rundt oss i jordelivet. Vi kan lære å vise kjærlighet til og hjelpe de trengende.
Erfaringer som tjeneste i en flyktningleir gir oss anledning til å være mer ydmyke, mer forståelsesfulle og mer medfølende mennesker. Og de gir oss den hellige ære og det hellige privilegium å rekke ut en hånd til våre brødre og søstre og utvikle sann, fullkommen Kristus-lignende kjærlighet til hverandre.
Jeg visste allerede at Gud elsker disse flyktningene nok til å ha sendt andre for å hjelpe dem. Men nå forstår jeg at han elsker meg like høyt ved å la meg lære av dem også.
I begynnelsen av min tjeneste følte jeg meg motløs og ubrukelig og ønsket så inderlig at jeg kunne løse alle problemer, eller i det minste gjøre mer enn bare å servere te til disse menneskene som virkelig fortjente det. Men til slutt var jeg vitne til de mye større virkningene av det jeg faktisk gjorde der. Det mitt kall der faktisk var – å spre håp, godhet og lys i en formørket verden.
Vi er alle barn av himmelske foreldre, og det er mye vi kan gjøre for å hjelpe hverandre, uansett hvor vi er.