Hva er egentlig ærbødighet?

Av Destiny Yarbro

Når vi utvider vår forståelse av ærbødighet, øker vi vår evne til å være ærbødige i selv de mest usannsynlige situasjoner.

På grunn av noen unike opplevelser jeg har hatt, har jeg tenkt på betydningen av ærbødighet. Slik definerer president Dallin H. Oaks, førsterådgiver i Det første presidentskap, det:

“Gudsdyrkelse inkluderer ofte handling, men sann gudsdyrkelse innebærer alltid en spesiell sinnets holdning.

Vår holdning med hensyn til gudsdyrkelse vekker den største troskap, tilbedelse og ærefrykt. Gudsdyrkelse kombinerer kjærlighet og ærbødighet i en tilstand av hengivenhet som trekker vår ånd nærmere Gud.”¹

Hvilke tanker gjør du deg når du tenker på ærbødighet? Ville følgende situasjoner bli betraktet som ærbødige eller uærbødige på et nadverdsmøte?

1. Et barn som tegner i fargeboken sin.

2. En ung mann som deler ut nadverden mens han bruker hodetelefoner.

3. En mann som hopper og vifter vilt med armene.

4. En ung kvinne som spiller et spill på telefonen sin.

5. En misjonær som roper helt tilfeldig.

6. En kvinne som alltid sitter i foajeen, aldri i kirkesalen.

7. En mann som ligger på en madrass i kirkesalens midtgang.

8. En gruppe medlemmer som gjør håndbevegelser og lager høye lyder.

9. En tenåringsjente som sitter under stolen.

10. En kvinne som går frem og tilbake bakerst i kirkesalen.

De fleste av oss er enige i at en misjonær som roper på nadverdsmøtet, er mye mindre ærbødig enn barn som tegner for å ha noe å gjøre. Men la oss ta oss tid til å se nærmere på våre antagelser om ærbødighet ved å gå gjennom disse 10 virkelige situasjonene – som jeg personlig har opplevd på Kirkens møter.

1. Et barn som tegner i kirken. Dette er helt vanlig og aksepteres lett av nesten alle medlemmer. Vi vet at dette vanligvis ikke er uærbødig med mindre vi lar oss distrahere av det.

2. En mann som deler ut nadverden mens han lytter til musikk på hodetelefonene sine. Dette vil være svært upassende i de fleste tilfeller. Men la meg fortelle “resten av historien”. Jeg kjente en mann som har et sterkt vitnesbyrd og har vært på misjon og tatt imot en rekke kall. I de senere år ble han imidlertid diagnostisert med en schizoaffektiv lidelse. Ved å bruke hodetelefoner kan han lytte til rolig og behagelig musikk, noe som hjelper ham å stenge ute de alltid tilstedeværende stemmene i hodet. Han kan føle Ånden og ærbødig tjene andre ved hjelp av hodetelefonene sine.

3. En ung mann som hopper og vifter vilt med armene. Resten av historien: Denne ikke-verbale broren med autisme blir begeistret hver gang han ser biskopen på forhøyningen. Han formidler sin entusiasme ved å vifte med hendene og hoppe.

   

4. En ung kvinne som spiller et spill på telefonen sin. Resten av historien: Denne søsteren bekjemper sin sosiale angst ved stille å spille spill på telefonen. Hun er faktisk bedre i stand til å lytte ærbødig og motta talernes budskap fordi angsten hennes blir avledet.

5. En misjonær som roper helt tilfeldig. Resten av historien: Mens jeg var på opplæringssenteret for misjonærer, hadde en misjonær i min sone Tourettes syndrom. Fra tid til annen ropte han i klassen, i spisesalen og på Kirkens møter. Ropingen hans ble ikke sett på som uærbødig. Vi så raskt at han var beredt til å tjene, ivrig etter å dele evangeliet med andre og full av Ånden.

6. En kvinne sitter i foajeen hver uke og aldri i kirkesalen. Resten av historien: Mens jeg arbeidet for Kirken i Salt Lake City, skrev en søster til vår tjeneste for funksjonshemmede om sin erfaring med posttraumatisk stresslidelse på grunn av sin militærtjeneste. Fordi en telefon som ringte eller en annen plutselig lyd, kunne utløse intense minner og følelser, satt hun aldri i kirkesalen slik at hun ikke utilsiktet skulle skade noen.

7. En mann som ligger på en madrass i midtgangen. Resten av historien: Da jeg flyttet til en ny menighet, ble jeg overrasket over å se en bror på en transportabel sykehusseng i kirkesalen. Denne mannen hadde mange funksjonshemninger og kunne bare gå i kirken på denne måten. Jeg innså snart at dette var typisk for denne menigheten, og jeg tilpasset meg raskt. Det var ikke uærbødig at han var der, snarere tvert imot. Helbredet tross alt ikke Frelseren en mann som hadde blitt firt ned i et overfylt hus på sengen sin? (se Lukas 5:18–20).

8. En gruppe medlemmer som lager høye lyder og gjør store håndbevegelser. Resten av historien: Døveforsamlinger kan være “høylytte” for andre deltagere som hører. For døve er det ikke uærbødig at noen lager lyder, ler eller hoster høyt, men det anses som uærbødig av medlemmer å kommunisere med tegnspråk om verdslige ting på nadverdsmøtet.

9. En tenåringsjente som sitter under stolene. Resten av historien: Da jeg var tenåring, satt en av jentene på min alder alltid under stolen sin i klassen. Denne unge søsteren hadde vokst opp i mange fosterhjem og følte seg bare trygg i et lukket område. Siden den gang har jeg innsett at vi ikke kan forvente at elevene skal lære når de er i kamp-, flukt- eller “stivnet”-modus. Elevene må føle seg trygge hvis de skal lære og ikke minst føle Frelserens kjærlighet.

10. En kvinne som går frem og tilbake i foajeen. Resten av historien: Dette er faktisk meg. Jeg har strevd med angst i over ti år, med anfall av alvorlig angst og andre helseproblemer. I disse periodene kan jeg bare gå i kirken hvis jeg kan bevege meg. Å gå frem og tilbake eller leke med en taktisk morsom dings i hendene er noen ganger den eneste måten jeg kan følge med på talerne og føle Ånden på. 

Satan utnytter det faktum at vi ikke alltid kjenner resten av historien, at vi ikke alltid vet hvilke utfordringer våre brødre og søstre står overfor hver dag. Han vil at vi skal glemme at de fleste medlemmer gjør sitt aller beste, uansett hvordan det måtte se ut for andre. Situasjonene jeg nevnte ovenfor, er kanskje sjeldne, men de representerer de mange personlige kampene som noen medlemmer må hanskes med når de går i kirken.

Jeg tror Satan ønsker at vi skal tro at vår tilbedelse hemmes av andres kamper, forskjeller eller svakheter. I virkeligheten har jeg kommet til at det er nettopp i disse øyeblikkene med tilsynelatende forstyrrelser jeg lærer mest om min Frelsers kjærlighet.

Hva jeg har lært om ærbødighet

1. Ærbødighet er et valg og en ferdighet.

Det er opp til meg å føle ærbødighet. Altfor ofte føler jeg meg ikke ærbødig fordi jeg lar meg distrahere. Når jeg utvikler min åndelige disiplin og øver opp min ånd til å fokusere på det som betyr mest, er jeg bedre i stand til å ta fullt ansvar for mitt forhold til min himmelske Fader.

2. Ærbødighet er ikke én størrelse som passer alle.

En venn av familien som satt i fengsel i 17 år, ønsket Ånden velkommen i cellen sin ved å bygge intrikate modeller av templene av papir. Ærbødighet kan være tilstede i enhver situasjon hvis vi ønsker Ånden velkommen.

3. Ærbødighet kan oppmuntres, men det er et personlig valg.

Ærbødighet kommer ved en indre beslutning om å gi næring til en “tilbedende væremåte”. Den kan bare være til stede hvis vi virkelig føler og viser vår kjærlighet til Herren og andre medlemmer. Far sa en gang at når vi tar ansvar for vår ærbødighet, forandrer vårt perspektiv seg fra “Nå forstyrrer du tilbedelsen min!” til “Det går bra. Du er velkommen her. Du forstyrrer ikke min ærbødighet fordi jeg velger å være ærbødig.” Da innser vi at andres handlinger ikke behøver å komme i veien for vårt personlige forhold til vår Frelser og vår himmelske Fader. Å ta personlig ansvar for vår egen ærbødighet betyr naturligvis ikke at vi bør ignorere hvordan vår oppførsel kan påvirke andres opplevelse. Vår innsats for å være ærbødige kan være en forlengelse av vår kjærlighet til dem som våre brødre og søstre.

Frelserens tjenestegjerning

I et vakkert eksempel på omsorgstjeneste hadde Frelseren medlidenhet med mannen som var besatt av en legion ånder. Selv om mannen hadde ropt og skreket og gikk rundt uten klær, nektet ikke Jesus å helbrede ham. Det var først etter å ha blitt helbredet at denne mannen ble i stand til å sitte “ved Jesu føtter, påkledd og ved sans og samling” og be om at han måtte få bli hos Herren. (Se Lukas 8:27–39; se også Markus 5:1–20.)

På samme måte ba ikke Jesus gutten med en uren ånd om å slutte å velte seg, fråde og gnisse tenner før han ville helbrede ham (se Markus 9:17–27). Han så på disse tilstandene som jordiske opplevelser, ikke åndelige mangler. Det var bare fariseerne han avviste, ettersom deres selvgodhet og stolthet hindret helbredelse.

Når du og jeg utvider vår definisjon av ærbødighet, vil vi bli bedre i stand til å undervise og yte omsorgstjeneste på Frelserens måte. Vi vil huske hver enkelt sjels verdi i Guds øyne (se Lære og pakter 18:10). Vi vil kunne være ærbødige i selv de situasjoner det er minst tenkelig.

Kanskje ærbødighet i Herrens øyne har mindre å gjøre med å sitte stille og snakke mildt, og mer å gjøre med stillheten i vårt sinn og mildheten i vårt hjerte.

Artikkelforfatteren bor i Texas i USA.

Note

1. Dallin H. Oaks, Pure in Heart (1988), 125.