Bare digitalt: Unge voksne
Hva et hekleprosjekt lærte meg om å gjenoppbygge mitt vitnesbyrd
En hobby under pandemien hjalp meg å forstå prosessen med å vokse og styrke min tro.
Jeg rotet gjennom den gamle, støvete beholderen med engelen i hånden. Jeg hadde heklet engelens hode og kropp, men jeg trengte gult garn for å fullføre glorien og vingene, og jeg var ikke sikker på om jeg hadde noe.
Jeg hadde lært å hekle da jeg var 11, men så gikk det omtrent ti år uten at jeg tok i en heklenål. Det var først under pandemien at hekling hadde blitt en hobby igjen, og jeg hadde blitt ambisiøs. Jeg prøvde å bli ferdig med alle figurene til en julekrybbe før jul.
Da jeg var i ferd med å gi opp, fikk jeg et glimt av en stripe av noe gult. Jeg dro i materialet og avdekket et stort, ujevnt pledd. Det hadde store, glorete fargestriper: oransje, rosa, marineblå og gul, alle heklet sammen i et kvalmende, glorete mønster.
Stripene var i ulike størrelser. Stingene var løse og ujevne. Men pleddet fikk meg likevel til å smile, da jeg gjenkjente det fra mine første år med hekling. Mitt fokus og min motivasjon hadde gitt seg lenge før prosjektet var ferdig, og det hadde ligget i denne haugen med uferdige prosjekter i mange år, ubrukt og usynlig.
Jeg plukket opp den løse enden av pleddet som ikke var festet og dro. Pleddets tråder hadde aldri blitt festet, så jeg kunne rekke opp flere masker om gangen bare med et raskt rykk.
Jeg nølte før jeg rekket opp mer. Pleddet var utdatert og altfor glorete, men det gjorde meg litt trist å tenke på at jeg fjernet alt mine unge fingre hadde arbeidet så hardt for å skape. Men det gikk opp for meg at å hekle dette pleddet for alle disse årene siden, hadde beholdt materialet akkurat der jeg trengte det, nå tilgjengelig og klart til å brukes til dette bedre formålet.
Så, jeg rekket det opp. Jeg trakk og dro til garnet var samlet i en sammenfiltret haug på fanget mitt, og så begynte jeg å hekle. Mine langt bedre kvalifiserte hender gjorde de klønete, barnlige maskene på pleddet mitt til en engels intrikate mønstrede vinger.
Mens jeg arbeidet kom en merkelig tanke inn i mitt sinn:
Mitt vitnesbyrd er som denne lille engelen.
Rekonstruere min tro
Selv om tanken til å begynne med fikk meg til å smile jo lenger jeg tenkte på det, desto mer innså jeg at det var sant. Mitt vitnesbyrd, i likhet med mitt lille pledd, hadde til å begynne med vært en enkel, barnlig konstruksjon. Så kom opprekkingen, da visse ting testet min tro. Det føltes som om de løse, klønete maskene som hadde dannet grunnlaget for mitt vitnesbyrd ble trukket fra hverandre.
Og til slutt ble det gjenoppbygget. Da jeg sluttet å holde så hardt fast i det jeg hadde før, men begynte å stole på Frelseren og lot mitt vitnesbyrd vokse og forandre seg, hadde det formet seg til noe langt vakrere, noe mer dyptgripende og viktigere enn det jeg hadde vært i stand til å skape som barn.
Emeritus generalautoritet-sytti eldste Bruce C. Hafen forklarte dette prinsippet da han beskrev det han kalte “enkelhet hinsides kompleksitet”1, i bunn og grunn tanken at hvis vi arbeider oss gjennom de vanskelige spørsmålene i livet vårt, vil vi motta en ny, sterkere form for enkelhet. Han forklarte at “våre tunneler av tvetydighet er der for å undervise oss, ikke for å plage oss … Det er ved tro at vi bevisst velger å vokse gjennom kompleksitet, som lar oss se med vidåpne øyne og hjerte.”2
Jo lenger jeg tenkte på det, desto mer innså jeg at ikke bare hadde vitnesbyrdet mitt, men også livet mitt fulgt dette mønsteret. Det skjedde ikke på en gang, men sakte og gradvis hadde jeg forvandlet meg. Gjennom Kristus hadde jeg forandret meg. Gjennom Kristus var jeg patinert gjennom motgang og blitt noe nytt.
Å kjenne Kristus som vår Forløser
Dette hekleprosjektet begynte bare som en hobby under karantene, men endte opp med å bli den perfekte påminnelsen om Kristi innflytelse og feiring av nytt liv. Fordi det er det Kristus tilbyr oss: En mulighet til å bli til noe helt nytt. Vi feirer barnet i Betlehem fordi vi vet at barnet vokste opp og var en som kunne gi oss muligheten til å vokse og forandre oss og bli helbredet.
Slik som Thomas S. Monson (1927–2018) sa det: “Når dere og jeg går den veien Jesus gikk, vil vi oppdage at han er mer enn barnet i Betlehem, mer enn tømmermannens sønn, mer enn den beste lærer som noensinne har levd. Vi vil lære ham å kjenne som Guds Sønn, vår Frelser og vår Forløser.”3
Selv om Kristi fødsel var en mirakuløs og vidunderlig begivenhet, blir min julefeiring dypere og beriket ved å huske nøyaktig hvorfor engelens budskap bragte så “stor glede” (Lukas 2:10). Slik som engelen også profeterte: “Hun skal føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder” (Matteus 1:21).
Når vi feirer Kristi fødsel, kan vi også huske håpet om nytt liv og nye muligheter som han gir oss. Julen er en fantastisk tid med tradisjoner og å gi, og det kan også være en tid for å styrke, eller til og med gjenoppbygge, vårt vitnesbyrd. Vi kan la Herren, med sin dyktighet og visdom, gjøre oss til noe bedre enn vi kunne ha forestilt oss.