Bare digitalt: Unge voksne
Jeg lærte at selvforakt ikke er Frelserens verktøy
Det tok en stund å forstå at Gud ikke ønsker at jeg skal hate meg selv for mine feil.
Jeg har brukt mye tid på å kritisere meg selv. Det viser seg at å være streng mot meg selv egentlig ikke gjør ting bedre.
Jeg giftet meg ung, og selv om ekteskapet vårt alltid har vært sunt og lykkelig, har det fått meg til å innse hva som er mine svakere egenskaper. I tillegg bestemte min mann og jeg oss for å få barn med en gang, og min første graviditet var den mest oppskakende opplevelsen jeg noensinne har hatt. Jeg opplevde fysiske utfordringer jeg ikke hadde forestilt meg. Humøret mitt var ustabilt, og depresjon ble en meget virkelig og helt ny kamp.
Jeg prøvde å være en god hustru, god mor og god student, men jeg klarte aldri helt å leve opp til mine egne forventninger. Med tiden ble selvbebreidelse min første reaksjon.
Jeg forsto at de to store bud om å “elske Herren din Gud” og “elske din neste som deg selv” (Matteus 22:37, 39; uthevelse tilføyd), antyder at vi skal elske oss selv. Men jeg følte at jeg ikke fortjente kjærlighet.
Jeg tenkte: “Hvis jeg synder og elsker meg selv likevel, er det ikke som om jeg gir meg selv tillatelse til å fortsette å gjøre det som er galt? Skal vi ikke tross alt ofre et knust hjerte og en angrende ånd? Er det ikke meningen at vi først skal være ulykkelige, før vi blir bedre?”
På den tiden ville jeg ha svart “ja”, men sannheten er et rungende “nei”.
Eldste S. Gifford Nielsen i De sytti underviste: “Vår himmelske Fader ønsker at vi skal elske oss selv … å se oss selv slik han ser oss: Vi er Hans dyrebare barn. Når denne sannheten synker dypt inn i vårt hjerte, vokser vår kjærlighet til Gud.”1 Og når min kjærlighet til Gud vokser, blir jeg bedre. Når jeg elsker Gud anerkjenner jeg min Frelsers gave som gjør det mulig for meg å få tilgivelse for mine synder og å overvinne mine feil og mangler. Når jeg elsker Gud, er det lettere å elske meg selv.
Å irettesette noen hjelper dem ikke å utvikle seg, det gjør dem bare motløse. I tillegg til irettesettelse trenger de også oppmuntring. Så hvorfor var jeg annerledes? Hvordan kunne jeg gi meg selv den samme medfølelsen?
Finne støtte
Da jeg fortalte min mann om denne kampen, følte jeg meg tåpelig. Jeg var mer tilpass med å fortsette min vane med å snakke negativt til meg selv, så jeg måtte være både modig og sårbar for å innrømme mine svakheter høyt. Men å uttrykke problemet mitt til en annen hjalp meg å finne mer klarhet og løsninger.
Ved hjelp av oppløftende ressurser har jeg lært meg å forstå mine tankemønstre og hvordan jeg kan forbedre meg selv. Jeg har også lært at regelmessig trening gjør stor forskjell. Tidligere trente jeg fordi jeg hatet kroppen min og ønsket å forandre den. Nå trener jeg fordi jeg liker å føle meg bra og ha mer energi.
Mine endringer var mer effektive fordi jeg anerkjente at Frelseren ikke fordømte meg, men at han tvert imot støttet meg. Tidligere var mitt skriftstudium, mine bønner og deltagelse i tempelet fylt av skam og hadde begrenset min åndelige vekst. Nå er mine bønner mer ekte og ærlige fordi jeg ikke gjemmer meg for Herren.
Velg hvilken stemme du vil følge
Jeg måtte også bestemme hva som betydde noe og hvem jeg skulle lytte til. Vår verden, våre nabolag og våre sosiale medieplattformer har så mange forventninger med hensyn til hvordan vi skal oppføre oss, se ut, være foreldre, snakke osv. Det er rett og slett umulig å bli akseptert av alle.
Men vet du hvem andre som heller ikke ble akseptert? Jesus Kristus. Han var snill, medfølende og fullkommen, men han vant ingen popularitetskonkurranser. Faktisk valgte han ofte å vise sin kjærlighet for visse mennesker, selv om det ofte kostet Ham respekten fra andre. Jeg har vært nødt til å akseptere at jeg ikke kan tilfredsstille alle, og skulle strebe for å behage Gud isteden.
Å være bevisst med mine tanker
Formålet med egenkjærlighet er aldri å rettferdiggjøre unnlatelse, bortforklare synd eller gli inn i selvtilfredshet. Jeg forstår at visse negative følelser kan hjelpe meg, som bedrøvelse etter Guds sinn, men jeg burde ikke velte meg i det. Det gir ikke fremgang.
Eldste Neil L. Andersen i De tolv apostlers quorum sa:
“Skyldfølelse kan gjøre oss oppmerksom på forandringer vi trenger å gjøre, men det er grenser for hvor langt skyldfølelsen vil hjelpe oss.
Skyldfølelse er som et batteri i en bensindrevet bil. Det kan lyse opp bilen, starte motoren og drive frontlyktene, men det vil ikke gi drivstoff til den lange reisen som venter. Batteriet i seg selv er ikke tilstrekkelig. Og det er heller ikke skyldfølelse.”2 Jeg må være målrettet for å unngå å gli inn i negative tankemønstre, og burde heller fokusere på å elske Kristus og meg selv.
Det har vært en prosess for å legge denne byrden ved min Frelsers føtter, men det fungerer. De små endringene jeg har gjort, mange av dem i mitt eget hode, gjør en stor forskjell på grunn av Frelserens nåde.
Jeg er takknemlig for at kjernen i evangeliet dreier seg om kjærlighet. Kjærlighet til Gud, kjærlighet til andre, og kjærlighet til meg selv.