Et vitne om Gud
Av eldste Neil L. Andersen
i De tolv apostlers quorum
Jeg foreslår at dere slutter å ha dårlig samvittighet for en eventuell mangel dere tror dere har med hensyn til å dele evangeliet. Be heller om å kunne “stå som Guds [vitne]”. Dette er en mye sterkere motivasjon enn skyldfølelse.
Mye av Guds viktige arbeid foregår uten at verden kan se det. Det sjette århundre før Kristus bragte fremtredende tenkere som Konfucius i Kina og Buddha i Øst-India, men kraften av Guds prestedømme hvilte over Daniel, profeten som levde i fangenskap under regimet til den babylonske kongen Nebukadnesar.
Kong Nebukadnesar ble plaget av en drøm en natt, og forlangte at hans magikere og trollmenn skulle fortelle ham både hva han hadde drømt og tydningen av drømmen. Naturligvis kunne de ikke fortelle kongen hva han hadde drømt, og de protesterte. “Det er ikke et menneske på jorden som kan [klare dette, og heller ingen konge som ville kreve] noe slikt.”1 Kong Nebukadnesar ble rasende på grunn av deres manglende evne, og erklærte i sinne at alle hans rådgivere skulle drepes.
Daniel, en av kongens vismenn, ba om at Gud “i sin barmhjertighet ville åpenbare denne hemmelighet”.2
Et mirakel fant sted. Hemmeligheten om hva kongen hadde drømt, ble åpenbart for Daniel.
Daniel ble ført frem for kongen. “Er du i stand til å kunngjøre meg den drømmen jeg har hatt, og dens tydning?”
Daniel svarte:
“Ingen vismenn, åndemanere, spåmenn eller tegntydere [kan si deg hva du har drømt] …
Men det er en Gud i himmelen som [kan åpenbare disse ting, og] han har kunngjort kong Nebukadnesar hva som skal skje i de siste dager …
”Himmelens Gud,” sa Daniel:, “[skal] opprette et rike, [en sten revet løs ikke av menneskehender, som skal bli et stort fjell og fylle hele jorden], som i all evighet ikke skal ødelegges … [men] stå fast i evighet
… Sann er drømmen,” sa Daniel, “og troverdig er tydningen av den.”3
Da han hadde fått drømmen forklart og tydet, talte kongen frimodig: “Deres Gud er gudenes Gud og kongenes Herre!”4
Av Guds mirakuløse inngripen for Daniel kom den profeterte fremtiden til Jesu Kristi evangelium som skulle bli gjengitt til jorden, “et rike … [som skulle fylle] hele jorden … som i all evighet ikke skal ødelegges … [men] stå fast i evighet.”
Antall medlemmer av Kirken i de siste dager skulle være relativt lite, slik Nephi profeterte, men de skulle være over hele jorden, og prestedømmets kraft og ordinanser skulle være tilgjengelig for alle som ønsket dem, og fylle jorden slik Daniel forutsa.5
I 1831 mottok profeten Joseph Smith denne åpenbaringen: “Guds rikes nøkler [og Israels innsamling fra jordens fire hjørner] er overgitt mennesket på jorden, og fra dette sted skal evangeliet rulle frem like til jordens ender, likesom stenen som rives løs fra fjellet, men ikke med hender, skal rulle frem, inntil det har fylt hele jorden.”6
Et ansvar vi deler
Israels innsamling er et mirakel. Det er som et enormt puslespill hvis biter vil bli satt på plass før de strålende hendelsene ved det annet komme. Akkurat slik vi kan bli forvirret av en haug med puslespillbiter, må de tidlige hellige ha sett på befalingen om å bringe det gjengitte evangelium til hele verden som en nesten umulig oppgave. Men de tok fatt, én person, én puslespillbit om gangen, fant de rette kantene og arbeidet med å gi dette guddommelige verk den rette rammen. Litt etter litt begynte stenen som var revet løs uten hender, å rulle frem, fra hundreder til tusener, til titusener og nå millioner av paktslojale siste-dagers-hellige i alle land, som forbinder puslespillbitene i dette underlige og forunderlige verk.
Hver av oss er en bit av puslespillet, og hver enkelt bidrar til å sette på plass andre nødvendige biter. Dere er viktige i denne store sak. Utsikten fremover er nå klar. Vi kan se at miraklet fortsetter, og Herrens hånd veileder idet vi fyller hullene som gjenstår. “Den store Jehova skal [da] si at arbeidet er gjort,”7 og han vil komme tilbake i storhet og herlighet.
President Thomas S. Monson har sagt: “Nå er tiden inne for medlemmer og misjonærer til å komme sammen … for å bringe sjeler til ham … Han vil hjelpe oss i vårt arbeid hvis vi vil handle i tro for å utføre hans verk.”8
Det gudgitte ansvar som en gang hvilte hovedsakelig på heltidsmisjonærenes skuldre, hviler nå på oss alle. Vi ønsker alle å spre det gjengitte evangelium, og heldigvis blir flere tusen døpt hver uke. Men selv med denne fantastiske velsignelsen gir vår omtanke for våre brødre og søstre og vårt ønske om å behage Gud, oss en sterk overbevisning om at det haster å dele og styrke Guds rike over hele verden.
Skyldfølelse har sine begrensninger
Selv med et sterkt ønske om å dele evangeliet med andre, er dere kanskje ikke helt fornøyd med hvor godt dere har lykkes hittil. Dere føler dere kanskje som en venn som sa: “Jeg har snakket med familie og venner om Kirken, men få har vist interesse, og for hver avvisning har jeg blitt mer avventende. Jeg vet jeg burde gjøre mer, men jeg står fast, og jeg føler bare en enorm skyldfølelse.”
La meg prøve å hjelpe.
Skyldfølelse kan gjøre oss oppmerksom på forandringer vi trenger å gjøre, men det er grenser for hvor langt skyldfølelsen vil hjelpe oss.
Skyldfølelse er som et batteri i en bensindrevet bil. Det kan lyse opp bilen, starte motoren og drive frontlyktene, men det vil ikke gi drivstoff til den lange reisen som venter. Batteriet i seg selv er ikke tilstrekkelig. Og det er heller ikke skyldfølelse.
Jeg foreslår at dere slutter å ha dårlig samvittighet for en eventuell mangel dere tror dere har med hensyn til å dele evangeliet. Be isteden, slik Alma forkynte, om anledninger til å “stå som Guds vitner til alle tider og i alle ting og på alle steder … så [andre] kan bli forløst av Gud og bli regnet blant dem som får del i den første oppstandelse [og] få evig liv”.9 Dette er en mye sterkere motivasjon enn skyldfølelse.
Å være et vitne for Gud til alle tider og på alle steder gjenspeiler både hvordan vi lever og hvordan vi snakker.
Vær åpne om deres tro på Kristus. Når anledningen byr seg, snakk om hans liv, hans læresetninger og hans uforlignelige gave til hele menneskeheten. Del hans mektige sannheter fra Mormons bok. Han har gitt oss dette løftet: “Hver den som bekjenner meg for menneskene, ham skal også jeg kjennes ved for min Far i himmelen.”10 Jeg lover at når dere ber ofte og oppriktig om muligheter til å “stå som vitne for Gud”, vil disse mulighetene komme, og de som søker mer lys og kunnskap, vil bli satt foran dere. Når dere følger åndelige tilskyndelser, vil Den hellige ånd bringe deres ord til en annens hjerte, og én dag vil Frelseren vedkjenne seg dere for sin Fader.
En gruppeinnsats
Det åndelige arbeidet med å hjelpe noen å komme inn i Guds rike er en gruppeinnsats. Engasjer misjonærene så fort dere kan, og be om hjelp fra himmelen. Men husk at tidspunktet for en annens omvendelse ikke er helt opp til dere.11
Kamla Persand var fra Mauritius, men studerte medisin i Bordeaux i Frankrike da vi møtte henne i februar 1991. Vi hadde bedt som familie om å være i stand til å dele evangeliet med en som søkte sannheten, og vi underviste henne i vårt hjem. Jeg fikk det privilegium å døpe henne, men vi var ikke de viktigste innflytelsene for at Kamla sluttet seg til Kirken. Venner, misjonærer og familiemedlemmer hadde vært “Guds vitner” i hjemlandet, og en dag i Frankrike, da tiden var inne for Kamla, bestemte hun seg for å bli døpt. Nå, 25 år senere, finnes velsignelsene av denne beslutningen overalt rundt henne, og sønnen hennes er misjonær på Madagaskar.
Ikke se på deres anstrengelser for å dele Frelserens kjærlighet med en annen som en bestått/ikke bestått prøve hvor karakteren deres avhenger av hvor positivt vennene deres reagerer på deres følelser eller oppfordring til å møte misjonærene.12 Med våre jordiske øyne kan vi ikke bedømme virkningen av vår innsats, og vi kan heller ikke fastsette timeplanen. Når dere deler Frelserens kjærlighet med en annen, får dere alltid toppkarakter.
Noen myndigheter har satt begrensninger på misjonærenes arbeid, noe som får våre edle medlemmer til å vise enda større mot med hensyn til å være “Guds vitner til alle tider og på alle steder”.
Nadezhda fra Moskva gir andre en Mormons bok i en gaveeske med masse godteri rundt. “Jeg forteller dem,” sa hun, “at det er den søteste gaven jeg kan gi dem.”
Kort tid etter at hun ble døpt i Ukraina, ble Svetlana tilskyndet til å dele evangeliet med en mann hun ofte så på bussen. Da mannen gikk av på stoppestedet sitt, spurte hun: “Vil du vite mer om Gud?” Mannen sa: “Ja.” Misjonærene underviste Viktor, og han ble døpt. Han og Svetlana ble senere beseglet i Freiberg Tyskland tempel.
Pass på, for velsignelsene deres kan komme på uventede måter.
For syv år siden møtte Kathy og jeg Diego Gomez og hans vakre familie i Salt Lake City. De deltok på et åpent hus for et tempel sammen med oss, men avslo vennlig vår invitasjon til å lære mer om Kirken. Nå i mai fikk jeg en overraskende telefon fra Diego. Hendelser i livet hans hadde fått ham til å gå ned på kne. Han hadde funnet misjonærene på egenhånd, tatt diskusjonene, og var klar til å bli døpt. Den 11. juni i år gikk jeg ned i dåpens vann sammen med min venn og meddisippel Diego Gomez. Hans omvendelse hadde sin egen timeplan og kom etter hjelp og støtte fra mange som strakte seg ut til ham som “Guds vitner”.
En oppfordring til ungdommene
Jeg vil spesielt oppfordre og utfordre våre fantastiske ungdommer og unge voksne over hele verden til å være “Guds vitner”. De som omgir dere, er åpne for åndelig søken. Husker dere puslespillet? Dere kommer ikke til bordet med tomme hender, men med teknologi og sosiale medier. Vi trenger dere. Herren trenger at dere blir enda mer engasjert i denne store sak.
Frelseren sa: “Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn.”13
Det er ikke tilfeldig at dere bor i Afrika, Asia, Europa, Nord-, Mellom- eller Syd-Amerika, Stillehavet eller et annet sted i Guds verden, fordi evangeliet må gå til “alle nasjoner, slekter, tungemål og folk”.14
“Himmelens Gud [har opprettet] et rike, [en sten revet løs ikke av menneskehender, som skal bli et stort fjell og fylle hele jorden], som i all evighet ikke skal ødelegges … [men] stå fast i evighet.
… Sann er drømmen, og troverdig er tydningen av den.”15
Jeg avslutter med ord fra Lære og pakter: “Påkall Herren så hans rike kan rulle frem over jorden, så dens innbyggere kan motta det og være beredt til de dager som skal komme da Menneskesønnen skal komme ned [fra] himmelen, ikledd sin herlighets glans, for å møte Guds rike … på jorden.”16 I Jesu Kristi navn. Amen.