Velsignelsene ved tilbedelse
Av biskop Dean M. Davies
Førsterådgiver i Det presiderende biskopsråd
Tilbedelse er nødvendig og vesentlig for vårt åndelige liv. Det er noe vi skulle lengte etter, oppsøke og anstrenge oss for å oppleve.
Hans besøk
En av de mest bemerkelsesverdige og gripende opplevelser som er nedtegnet i hellig skrift, er beretningen om Frelserens besøk til innbyggerne i Amerika etter hans død og oppstandelse. Folket hadde opplevd en ødeleggelse så stor at den fikk “hele landets overflate [til å bli] forandret”.1 Opptegnelsen om disse hendelsene forteller at etter katastrofen gråt hele folket uavlatelig,2 og midt i sin dype sorg hungret de etter helbredelse, fred og befrielse.
Da Frelseren steg ned fra himmelen, falt folket to ganger ned for hans føtter. Første gang var etter at han med guddommelig myndighet uttalte:
“Se, jeg er Jesus Kristus som profetene vitnet om skulle komme til verden.
Og se, jeg er verdens lys og liv.”3
Han ba så de tilstedeværende: “Stå opp og kom frem til meg, så dere kan stikke deres hender i min side og så dere også kan føle naglegapene i mine hender og i mine føtter, så dere kan vite at jeg er Israels Gud og hele jordens Gud og er blitt drept for verdens synder …
Og da de alle hadde gått frem og forvisset seg, ropte de som med én røst og sa:
Hosianna! Velsignet være Den Aller Høyeste Guds navn!”4
Og så, for andre gang, “falt [de] ned ved Jesu føtter”. Men denne gangen med hensikt, for vi leser at de “tilba ham”.5
Nåtid
Tidligere i år var jeg på oppdrag og besøkte en stav i det vestlige USA. Det var en vanlig søndag og et vanlig møte med vanlige medlemmer av Kirken. Jeg så folk komme inn i kirkesalen og ærbødig finne ledige plasser. I siste øyeblikk ga hviskede samtaler gjenlyd i hele salen. Mødre og fedre prøvde – noen ganger forgjeves – å roe energiske barn. Helt vanlig.
Men så, før møtet begynte, kom ord inspirert av Ånden til mitt sinn.
Disse medlemmene hadde ikke bare kommet for å utføre en plikt eller lytte til talerne.
De hadde kommet av en dypere og langt viktigere grunn.
De hadde kommet for å tilbe.
I løpet av møtet iakttok jeg flere medlemmer i forsamlingen. De hadde et nesten himmelsk uttrykk, en ærbødig og fredelig innstilling. Det var noe ved dem som varmet mitt hjerte. Det de opplevde den søndagen, var noe helt bemerkelsesverdig.
De tilba.
De opplevde himmelen.
Jeg kunne se det i ansiktene deres.
Og jeg gledet meg og tilba sammen med dem. Og da jeg gjorde det, talte Ånden til mitt hjerte. Og den dagen lærte jeg noe om meg selv, om Gud og hvor viktig sann tilbedelse er i vårt liv.
Tilbedelse i hverdagen
Siste-dagers-hellige er enestående når det gjelder å utføre kall i Kirken. Men noen ganger utfører vi kanskje vårt arbeid rutinemessig, som om vi bare gjorde en jobb. Noen ganger mangler kanskje vår deltagelse på møtene og vår tjeneste i riket det hellige elementet tilbedelse. Og uten dette går vi glipp av et uforlignelig åndelig møte med det uendelige – et vi har rett til som barn av en kjærlig himmelsk Fader.
Tilbedelse skulle slett ikke være en tilfeldig, heldig forekomst. Den er både nødvendig og vesentlig for vårt åndelige liv. Det er noe vi skulle lengte etter, oppsøke og anstrenge oss for å oppleve.
Hva er tilbedelse?
Når vi tilber Gud, kommer vi til ham med ærbødig kjærlighet, ydmykhet og beundring. Vi anerkjenner og godtar ham som vår suverene konge, universets Skaper, vår elskede og uendelig kjærlige Fader.
Vi respekterer og hedrer ham.
Vi underkaster oss ham.
Vi løfter vårt hjerte i mektig bønn, verdsetter hans ord, gleder oss over hans nåde og forplikter oss til å følge ham med trofast lojalitet.
Å tilbe Gud er en så viktig del av livet til en Jesu Kristi disippel at hvis vi ikke tar imot ham i vårt hjerte, vil vi søke forgjeves etter ham i våre råd, kirker og templer.
Sanne disipler ønsker å “tilbe ham som dannet himmel og jord og havet og vannkildene – og [påkalle] Herrens navn dag og natt.”6
Vi kan lære mye om sann tilbedelse ved å undersøke hvordan andre – personer som kanskje ikke var så forskjellige fra oss selv – møtte, oppførte seg og tilba i det guddommeliges nærhet.
Undring, takknemlighet og håp
I den første delen av 1800-tallet hadde den kristne verden så godt som forlatt tanken om at Gud fremdeles talte til menneskene. Men våren 1820 endret dette seg for alltid da en enkel bondegutt gikk inn i et skogholt og knelte for å be. Fra den dagen av har en strøm av bemerkelsesverdige syner, åpenbaringer og himmelske tilkjennegivelser badet jorden og begavet dens innbyggere med dyrebar kunnskap om Guds natur og hensikt og hans forhold til menneskene.
Oliver Cowdery beskrev denne tiden som noe han “aldri [kom] til å glemme … Hvilken glede, hvilket under, hvilken forundring!”7
Olivers ord formidler de første elementene som ledsager sann tilbedelse av det guddommelige – en følelse av opphøyd ærefrykt og dyp takknemlighet.
Hver dag, men spesielt på sabbatsdagen, har vi den bemerkelsesverdige anledningen til å oppleve undring og ærefrykt for himmelen og lovsynge Gud for hans velsignede godhet og overveldende barmhjertighet.
Dette vil gi oss håp. Dette er de første elementene av tilbedelse.
Lys, kunnskap og tro
På den velsignede pinsedagen kom Den hellige ånd inn i Kristi disiplers hjerte og sinn, og fylte dem med lys og kunnskap.
Inntil den dagen var de til tider usikre på hva de skulle gjøre. Jerusalem hadde blitt et farlig sted for en tilhenger av Frelseren, og de må ha lurt på hva som ville skje med dem.
Men da Den hellige ånd fylte deres hjerte, forsvant tvilen og uviljen. Ved den opphøyde opplevelsen av sann tilbedelse, mottok Guds hellige himmelsk lys, kunnskap og et styrket vitnesbyrd. Og dette førte til tro.
Fra da av handlet oldtidens apostler og hellige med bestemt veiledning. Med frimodighet forkynte de Kristus Jesus til hele verden.
Når vi tilber i ånden, innbyr vi lys og sannhet i vår sjel, noe som styrker vår tro. Dette er også nødvendige elementer av sann tilbedelse.
Disippelens vei og kjærlighet
I Mormons bok leser vi at fra det øyeblikket da Alma den yngre ble befridd fra konsekvensene av sin egen opprørskhet, ble han aldri den samme. Han “reiste [frimodig] rundt omkring i hele Zarahemlas land og blant hele [folket] … og strevde iherdig for å utbedre all den skade de hadde påført kirken”.8
Hans konstante tilbedelse av den allmektige Gud tok form av energisk disippelskap.
Sann tilbedelse gjør oss til oppriktige og inderlige disipler av vår kjære Herre og Frelser Jesus Kristus. Vi forandrer oss, og blir mer lik ham.
Vi blir mer forståelsesfulle og omsorgsfulle. Mer tilgivende. Mer kjærlige.
Vi forstår at det er umulig å si at vi elsker Gud, samtidig som vi hater, avviser eller ignorerer andre rundt oss.9
Sann tilbedelse fører til en urokkelig beslutning om å vandre på disippelens vei. Og det fører uunngåelig til kjærlighet. Dette er også nødvendige elementer av tilbedelse.
Gå inn gjennom hans porter med takksigelse
Når jeg tenker tilbake på det som begynte som en vanlig søndag morgen, i det vanlige møtehuset, i den vanlige staven, blir jeg den dag i dag rørt av denne eiendommelige åndelige opplevelsen som for alltid vil velsigne mitt liv.
Jeg lærte at selv om vi er enestående i å administrere vår tid, våre kall og våre oppdrag – selv om vi krysser av i alle rutene på vår liste over den “fullkomne” enkeltperson, familie eller leder, hvis vi ikke klarer å tilbe vår barmhjertige Befrier, vår himmelske Konge og store Gud, mangler vi mye av evangeliets glede og fred.
Når vi tilber Gud, anerkjenner og tar vi imot ham med den samme ærbødighet som innbyggerne i oldtidens Amerika. Vi kommer til ham med ufattelige følelser av undring og ærefrykt. Vi undrer oss i takknemlighet over Guds godhet. Og dermed tilegner vi oss håp.
Vi overveier Guds ord, og det fyller vår sjel med lys og sannhet. Vi kan forstå åndelige perspektiver som bare kan ses i lyset av Den hellige ånd.10 Og dermed får vi tro.
Når vi tilber, blir vår sjel foredlet, og vi lover å vandre i vår kjære Frelser Jesu Kristi fotspor. Og med denne beslutningen kan vi utvikle nestekjærlighet.
Når vi tilber, utøser vi vårt hjerte i lovprisning til vår velsignede Gud – morgen, middag og kveld.
Vi helliger og hedrer ham uavlatelig – i våre møtehus, boliger, templer og i alt vårt arbeide.
Når vi tilber, åpner vi vårt hjerte for den helbredende kraft i Jesu Kristi forsoning.
Vårt liv blir tegnet og uttrykket for vår tilbedelse.
Mine brødre og søstre, åndelige opplevelser har mindre å gjøre med hva som skjer rundt oss, og alt å gjøre med hva som skjer i vårt hjerte. Det er mitt vitnesbyrd at sann tilbedelse vil forvandle ordinære møter i Kirken til bemerkelsesverdige åndelige fester. Det vil berike vårt liv, utvide vår forståelse og styrke vårt vitnesbyrd. For når vi bøyer vårt hjerte til Gud, går vi, i likhet med Salmisten i fordums tid “gjennom hans porter med takkesang, inn i hans forgårder med lovsang. [Vi takker] ham og [priser] hans navn”.
For Herren er god, hans miskunnhet varer til evig tid, og hans trofasthet fra slekt til slekt.”11
Ved oppriktig og inderlig tilbedelse blomstrer og modnes vi i håp, tro og kjærlighet. Og gjennom denne prosessen samler vi himmelsk lys i vår sjel som fyller vårt liv med guddommelig mening, vedvarende fred og evig glede.
Dette er velsignelsen ved tilbedelse i vårt liv. Dette vitner jeg ydmykt om, i Jesu Kristi hellige navn. Amen.