Så du ikke glemmer

Av eldste Ronald A. Rasband

i De tolv apostlers quorum

Jeg oppfordrer dere til å huske, spesielt i krisetider, stunder da dere følte Ånden og deres vitnesbyrd var sterkt. Husk den åndelige grunnvollen dere har bygget.

God ettermiddag, kjære brødre og søstre. Hvor velsignet vi har vært under denne konferansen. Mitt første år som medlem av De tolv apostlers quorum har gjort meg svært ydmyk. Det har vært et år med tøying, vekst og oppriktige, konstante bønner til min Fader i himmelen. Jeg har følt at jeg har blitt oppholdt gjennom bønner fra familie, venner og Kirkens medlemmer over hele verden. Takk for deres tanker og bønner.

Jeg har også hatt det privilegium å møte gode venner, noen fra tidligere år, og mange jeg har møtt nylig. Det var etter et møte med en god venn jeg har kjent og vært glad i gjennom mange år, at jeg følte meg tilskyndet til å forberede dagens tale.

Da vi møttes, fortalte vennen min at han hadde hatt det vanskelig. Han opplevde, for å bruke hans ord, en “troskrise”, og ønsket råd fra meg. Jeg var takknemlig for at han ville dele sine følelser og bekymringer med meg.

Han ga uttrykk for en stor lengsel etter det han en gang hadde følt åndelig, og det han nå trodde han var i ferd med å miste. Mens han snakket, lyttet jeg oppmerksomt og ba innstendig om å få vite hva Herren ville at jeg skulle si.

Slik kanskje også noen av dere gjør, stilte min venn spørsmålet som er så treffende formulert i Primær-sangen: “Himmelske Fader, si meg er du der?”¹ Til de av dere som kanskje stiller det samme spørsmålet, vil jeg gi det samme rådet som jeg ga min venn, og jeg håper at hver av dere må få deres tro styrket og deres besluttsomhet fornyet så dere kan være en engasjert disippel av Jesus Kristus.

Jeg begynner med å minne deg på at du er en sønn eller datter av en kjærlig Fader i himmelen, og at hans kjærlighet er konstant. Jeg vet at slike betryggende følelser av kjærlighet er vanskelige å huske når du er midt i personlige kamper eller prøvelser, skuffelser eller knuste drømmer.

Jesus Kristus er kjent med voldsomme kamper og prøvelser. Han ga sitt liv for oss. Hans siste timer var brutale, mye verre enn vi er i stand til forstå, men hans offer for hver enkelt av oss var det største uttrykk for hans rene kjærlighet.

Ingen feil, ingen synd og ikke noe valg vil forandre Guds kjærlighet til oss. Det betyr ikke at syndig oppførsel tolereres, og det fjerner heller ikke vår plikt til å omvende oss når vi synder. Men glem ikke at vår himmelske Fader kjenner og elsker hver enkelt av dere, og han er alltid beredt til å hjelpe.

Mens jeg tenkte på min venns situasjon, reflekterte jeg over den store visdom som finnes i Mormons bok: “Og nå, mine sønner, husk, ja, husk at det er på vår Forløsers klippe som er Kristus, Guds Sønn, at dere må bygge deres grunnvoll, så djevelen, når han sender ut sine mektig vinder, ja, sine piler i hvirvelvinden, ja, når all hans hagl og hans mektige storm slår mot dere, skal det ikke ha noen makt over dere til å trekke dere ned i elendighetens og den evige pines avgrunn fordi klippen dere er bygget på, er en sikker grunnvoll, og hvis menneskene bygger på denne grunnvoll, kan de ikke falle.”²

Jeg vitner om at “elendighetens og den evige pines avgrunn” er et sted ingen ønsker å være. Og min venn følte at han sto på kanten av den.

Når jeg har gitt råd til slike som min venn, har jeg sett på beslutningene de har tatt i årenes løp, som har fått dem til å glemme hellige opplevelser, til å svekkes og til å tvile. Jeg oppfordret dem, slik jeg oppfordrer dere nå, til å huske, spesielt i krisetider, stunder da dere følte Ånden og deres vitnesbyrd var sterkt. Husk den åndelige grunnvollen dere har bygget. Jeg lover at hvis dere vil gjøre dette, og unngå ting som ikke bygger opp og styrker deres vitnesbyrd, eller som gjør narr av deres tro, vil disse dyrebare stundene da dere vitnesbyrd blomstret, komme tilbake til deres minne ved ydmyk bønn og faste. Jeg kan forsikre dere om at dere igjen vil føle den trygghet og varme som Jesu Kristi evangelium gir.

Hver av oss må først styrke oss selv åndelig, og deretter styrke andre rundt oss. Overvei Skriftene regelmessig, og husk tanker og følelser dere opplever når dere leser dem. Søk andre kilder til sannhet også, men gi akt på denne advarselen i Skriftene: “Men det er godt å være lærd hvis man lytter til Guds råd.”³ Delta på Kirkens møter, spesielt nadverdsmøtet, og ta del i nadverden og forny deres pakter, herunder løftet om å alltid minnes Frelseren så hans Ånd alltid kan være hos dere.

Uansett hvilke feil vi har gjort eller hvor ufullkomne vi føler oss, kan vi alltid velsigne og løfte andre. Å strekke oss ut til dem i Kristus-lignende tjeneste kan hjelpe oss å føle Guds kjærlighet dypt i vårt hjerte.

Det er viktig å huske det mektige rådet som finnes i 5 Mosebok: “Ta deg vel i akt så du ikke glemmer det dine øyne har sett. La det ikke gå deg av minne alle ditt livs dager, men gjør det kjent for dine barn og barnebarn.”⁴

Generasjoner blir påvirket av valgene vi tar. Bær vitnesbyrd for familien. Oppmuntre dem til å huske hva de følte da de gjenkjente Ånden i sitt liv, og til å skrive om disse følelsene i dagbøker og personlige historier slik at deres egne ord, når det er nødvendig, kan minne dem om hvor god Herren har vært mot dem.

Dere husker sikkert at Nephi og hans brødre dro tilbake til Jerusalem for å hente messingplatene som inneholdt historien om deres folk, delvis for at de ikke skulle glemme sin fortid.

I Mormons bok oppkalte Helaman også sine sønner etter deres “første fedre”, slik at de ikke skulle glemme Herrens godhet:

“Se, mine sønner, jeg ønsker at dere skal huske å holde Guds bud … Se, jeg har gitt dere de samme navn som våre første foreldre som kom ut av Jerusalems land, og dette har jeg gjort for at dere, når dere minnes deres egne navn, også kan huske dem, og når dere husker dem, kan huske deres gjerninger, og når dere husker deres gjerninger, kan vite at det er sagt og også skrevet at de var gode.

Derfor, mine sønner, vil jeg dere skal gjøre det som er godt, så det kan bli sagt og også skrevet om dere slik det er blitt sagt og skrevet om dem.”⁵

Mange i dag har samme tradisjon med å oppkalle sine barn etter helter i Skriftene eller trofaste forfedre som en måte å oppmuntre dem til ikke å glemme sin arv.

Da jeg ble født, fikk jeg navnet Ronald A. Rasband. Mitt etternavn hedrer min fars slektslinje. Initialen A ble gitt meg for å minne meg om min mors danske Anderson-familie.

Min tippoldefar Jens Anderson var fra Danmark. I 1861 ledet Herren to mormonmisjonærer til Jens og Ane Cathrine Andersons hjem, der misjonærene presenterte det gjengitte evangelium for dem og deres 16 år gamle sønn Andreas. Dermed begynte en trosarv som min familie og jeg har fått gleden av. Familien Anderson leste Mormons bok og ble døpt kort tid senere. Året etter fulgte familien Anderson oppfordringen fra en profet om å krysse Atlanteren for å slutte seg til hellige i Nord-Amerika.

Dessverre døde Jens under sjøreisen, men hans hustru og sønn fortsatte til Saltsjødalen, og kom frem 3. september 1862. Til tross for motgang og hjertesorg, vaklet aldri deres tro, og det har heller ikke troen til mange av deres etterkommere gjort.

På kontoret mitt henger det et maleri⁶ som så vakkert gir en symbolsk påminnelse om dette første møtet mellom mine forfedre og de trofaste tidlige misjonærene. Jeg er fast bestemt på ikke å glemme min arv, og på grunn av mitt navn vil jeg alltid huske deres arv av trofasthet og offer.

Dere må aldri glemme, tvile på eller ignorere personlige, hellige åndelige opplevelser. Satans plan er å ta oppmerksomheten bort fra åndelige vitnesbyrd, mens Herrens ønske er å opplyse og engasjere oss i hans verk.

La meg gi dere et personlig eksempel på denne sannheten. Jeg husker tydelig en gang da jeg fikk en tilskyndelse som svar på mektig bønn. Svaret var tydelig og kraftfullt. Jeg fulgte imidlertid ikke tilskyndelsen umiddelbart, og etter en stund begynte jeg å lure på om det jeg hadde følt, hadde vært ekte. Noen av dere har kanskje også falt for denne formen for Satans bedrag.

Flere dager senere våknet jeg med disse mektige versene fra hellig skrift i tankene:

“Sannelig, sannelig sier jeg deg, hvis du ønsker enda et vitnesbyrd, så husk den natten da du ropte til meg i ditt hjerte …

Talte jeg ikke fred til ditt sinn om saken? Hvilket større vitnesbyrd kan du få enn det som kommer fra Gud?”⁷

Det var som om Herren sa: “Ronald, jeg har allerede fortalt deg hva du trenger å gjøre. Nå må du gjøre det!” Jeg var så takknemlig for denne kjærlige irettesettelsen og rettledningen! Jeg fikk umiddelbart trøst av tilskyndelsen, og var i stand til å gå videre, med visshet i mitt hjerte at min bønn var blitt besvart.

Jeg forteller om denne opplevelsen, kjære brødre og søstre, for å vise hvor raskt vårt sinn kan glemme og hvordan åndelige opplevelser veileder oss. Jeg har lært å verdsette slike øyeblikk, “så jeg ikke glemmer”.

Til min venn og til alle som ønsker å styrke sin tro, gir jeg dette løftet: Hvis dere trofast etterlever Jesu Kristi evangelium og retter dere etter dets lære, vil deres vitnesbyrd bli beskyttet, og det vil vokse. Hold paktene dere har inngått, uavhengig av hva andre rundt dere gjør. Vær flittige foreldre, brødre og søstre, besteforeldre, tanter, onkler og venner som styrker deres nærmeste med personlige vitnesbyrd, og som deler åndelige opplevelser. Vær trofaste og standhaftige, selv om tvilens stormer rammer dere på grunn av andres handlinger. Oppsøk det som vil oppbygge og styrke dere åndelig. Unngå falske tilbud i form av såkalte “sannheter” som er så utbredt, og husk å skrive om deres følelser av “kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet, trofasthet, saktmodighet [og] avholdenhet”.⁸

Midt i livets største stormer, må dere ikke glemme deres guddommelige arv som en sønn eller datter av Gud eller deres evige fremtid å en dag vende tilbake for å bo hos ham, noe som vil overgå alt som verden har å tilby. Husk Almas gripende og gode ord: “Nå sier jeg til dere, mine brødre, hvis dere har erfart en forandring i hjertet, og hvis dere har følt en trang til å synge den forløsende kjærlighets sang, vil jeg spørre dere: Har dere denne følelsen nå?”⁹

Alle dere som føler behov for å få deres tro styrket, jeg ber dere: Ikke glem! Dere må ikke glemme.

Jeg bærer vitnesbyrd om at Joseph Smith var en Guds profet. Jeg vet at han så og snakket med Gud Faderen og hans Sønn Jesus Kristus, akkurat som han skrev med sine egne ord. Jeg er så takknemlig for at han ikke glemte å skrive om denne opplevelsen, slik at vi alle kan kjenne hans vitnesbyrd.

Jeg bærer mitt høytidelige vitnesbyrd om vår Herre Jesus Kristus. Han lever. Jeg vet at han lever og står i spissen for denne kirken. Disse tingene vet jeg selv, uavhengig av noen annen røst eller noe annet vitne, og jeg ber om at dere og jeg aldri må glemme hellige evige sannheter – først og fremst at vi er sønner og døtre av levende og kjærlige himmelske foreldre, som bare ønsker vår evige lykke. Jeg bærer vitnesbyrd om disse sannheter i Jesu Kristi navn. Amen.