Hvem skal vi gå til?
Av eldste M. Russell Ballard
i De tolv apostlers quorum
Til slutt må hver enkelt av oss svare på Frelserens spørsmål: “Vil også dere gå bort?”
For mange år siden besøkte min familie og jeg det hellige land. Et av mine levende minner fra reisen var et besøk til det øvre rom i Jerusalem, stedet hvor man tror det siste måltid fant sted.
Da vi sto på dette stedet, leste jeg for dem fra Johannes 17, hvor Jesus ber til sin Fader for sine disipler:
“Jeg ber for dem … at de kan være ett, likesom vi er ett …
Jeg ber ikke bare for disse, men også for dem som ved deres ord kommer til tro på meg,
at de alle må være ett, likesom du, Far, i meg, og jeg i deg – at også de må være ett i oss.”1
Jeg ble dypt beveget da jeg leste disse ordene og ba på dette hellige stedet om at jeg alltid måtte være ett med min familie og min himmelske Fader og hans Sønn.
Våre dyrebare forhold til familie, venner, Herren og hans gjenopprettede kirke er blant de tingene som betyr mest i livet. Fordi disse forholdene er så viktige, burde de verdsettes, beskyttes og pleies.
En av de mest hjerteskjærende historiene i Skriftene fant sted da “mange av [Herrens] disipler” fant det vanskelig å godta hans læresetninger og “trakk … seg tilbake og gikk ikke lenger omkring med ham”.2
Da disse disiplene gikk sin vei, vendte Jesus seg til De tolv og spurte: “Vil også dere gå bort?”3
Peter svarte:
“Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord.
Og vi tror og vet at du er Guds Hellige!”4
I det øyeblikket, da andre fokuserte på det de ikke kunne godta, valgte apostlene å fokusere på det de trodde og visste, og derfor fortsatte de å være sammen med Kristus.
Senere, på pinsedagen, mottok De tolv Den hellige ånds gave. De ble tapre i sitt vitnesbyrd om Kristus, og begynte å forstå Jesu læresetninger bedre.
Det er ikke annerledes i dag. For noen er stadig Kristi oppfordring om å tro og bli værende, vanskelig å godta. Noen disipler har vanskeligheter med å forstå en bestemt retningslinje eller læresetning i Kirken. Andre blir betenkte på grunn av vår historie, eller feil som er gjort av noen medlemmer og ledere, både før og nå. Atter andre synes det er vanskelig å etterleve en religion som krever så mye. Og noen har blitt “trette av å gjøre godt”.5 Av disse og andre grunner vakler noen medlemmer av Kirken i sin tro, og lurer på om de kanskje skal følge dem som trakk seg “tilbake og … ikke lenger [gikk] omkring” med Jesus.
Hvis noen av dere vakler i troen, vil jeg stille dere det samme spørsmålet som Peter stilte: “Hvem skal [dere] gå til?” Hvis dere velger å bli inaktive eller å forlate den gjenopprettede Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, hvor skal dere gå? Hva skal dere gjøre? Beslutningen om ikke lenger å “gå omkring” med Kirkens medlemmer og Herrens utvalgte ledere vil få langsiktige konsekvenser som ikke alltid er mulig å se nå. Det kan være en læresetning, en retningslinje eller noe i historien som setter dere på kant med deres tro, og dere kan føle at den eneste måten å løse denne indre uroen på akkurat nå, er å ikke lenger “gå omkring” med de hellige. Hvis dere lever så lenge som jeg har gjort, vil dere etter hvert forstå at ting har en tendens til å løse seg. En inspirert innsikt eller åpenbaring kan kaste nytt lys over et spørsmål. Husk at gjenopprettelsen ikke er en hendelse, men at den fortsetter å utspille seg.
Gi aldri slipp på de store sannhetene som ble åpenbart gjennom profeten Joseph Smith. Slutt aldri å lese, overveie og anvende Kristi lære slik den finnes i Mormons bok.
Unnlat aldri å gi lik tid til Herren ved ærlige forsøk på å forstå det Herren har åpenbart. Som min kjære venn og tidligere kollega eldste Neal A. Maxwell en gang sa: “Vi skulle ikke anta … at noe er uforklarlig bare fordi vi ikke kan forklare det.”6
Så før dere tar det åndelig farefulle valget om å dra, oppfordrer jeg dere til å stoppe opp og tenke nøye etter før dere gir avkall på hva enn det var som ga dere et vitnesbyrd om Jesu Kristi gjenopprettede kirke i første omgang. Stopp opp og tenk over det dere har følt her, og hvorfor dere følte det. Tenk på de gangene da Den hellige ånd har båret vitnesbyrd for dere om evig sannhet.
Hvor skal dere gå for å finne andre som deler deres tro på personlige, kjærlige himmelske foreldre, som lærer oss hvordan vi skal komme tilbake til deres evige nærhet?
Hvor skal dere gå for å bli undervist om en Frelser som er deres beste venn, som ikke bare led for deres synder, men også led “smerter og lidelser og fristelser av alle slag” slik at “hans indre kan fylles med barmhjertighet i kjødet, så han i kjødet kan vite hvordan han skal hjelpe sitt folk”,7 herunder, tror jeg, den skrøpelighet som tap av tro er?
Hvor skal dere gå for å lære mer om vår himmelske Faders plan for vår evige lykke og fred, en plan som er full av vidunderlige muligheter, læresetninger og veiledning for vårt jordiske og evige liv? Husk at frelsesplanen gir jordelivet mål, mening og veiledning.
Hvor skal dere gå for å finne en detaljert og inspirert kirke-organisasjonsstruktur hvor dere blir undervist og støttet av menn og kvinner som er dypt forpliktet til å tjene Herren ved å stå til tjeneste for dere og deres familie?
Hvor skal dere gå for å finne levende profeter og apostler som er kalt av Gud til å gi dere en annen kilde til råd, forståelse, trøst og inspirasjon for utfordringene i vår tid?
Hvor skal dere gå for å finne mennesker som lever etter et foreskrevet sett med verdier og normer som dere deler og ønsker å videreføre til deres barn og barnebarn?
Og hvor skal dere gå for å oppleve den gleden som kommer gjennom templets frelsende ordinanser og pakter?
Brødre og søstre, det kan være krevende å ta imot og etterleve Kristi evangelium. Slik har det alltid vært, og slik vil det alltid være. Livet kan være som turgåere som går opp en bratt og krevende løype. Det er naturlig og normalt at vi av og til stopper opp for å få igjen pusten, for å orientere oss og for å revurdere vårt tempo. Ikke alle trenger å ta pause på veien, men det er ingenting galt i å gjøre det hvis omstendighetene krever det. Det kan faktisk være positivt for dem som drar full nytte av muligheten til å fornye seg med det levende vannet av Kristi evangelium.
Faren kommer når noen velger å vandre bort fra stien som fører til livets tre.8 Noen ganger kan vi lære, studere og vite, og noen ganger må vi ha tro, tillit og håp.
Til slutt må hver enkelt av oss svare på Frelserens spørsmål: “Vil også dere gå bort?”9 Vi må alle søke etter vårt eget svar på dette spørsmålet. For noen er svaret lett. For andre er det vanskelig. Jeg påberoper meg ikke å vite hvorfor noen har lettere for å tro enn andre. Jeg er bare så takknemlig for å vite at svarene alltid er der, og hvis vi søker dem – virkelig søker med ærlig hensikt og av hele vårt hjerte med bønn, vil vi til slutt finne svar på våre spørsmål hvis vi fortsetter på evangeliets vei. I min tjenestegjerning har jeg kjent dem som har kommet på avveie og vendt tilbake etter sin prøve på tro.
Mitt oppriktige håp er at vi må invitere et økende antall av Guds barn til å finne og holde seg på evangeliets vei, slik at også de kan “spise av den frukt som [er] mer ønskelig enn all annen frukt”.10
Min inderlige bønn er at vi må oppmuntre, godta, forstå og elske dem som strever med sin tro. Vi må aldri glemme noen av våre brødre og søstre. Vi er alle på forskjellige steder på veien, og vi må hjelpe hverandre deretter.
Akkurat slik vi skulle åpne våre armer for å ønske nye konvertitter velkommen, skulle vi også omfavne og støtte dem som har spørsmål og vakler i sin tro.
Ved hjelp av en annen velkjent metafor, ber jeg om at alle som vurderer å forlate “det gamle skip Sion”, hvor Gud og Kristus står ved roret, vil stoppe opp og tenke dere godt om før dere gjør det.
Selv om voldsomme kastevinder og bølger slår mot det gamle skipet, er Frelseren ombord og i stand til å stille stormen med sin befaling: “Ti, vær stille!” I mellomtiden må vi ikke frykte, og vi må ha urokkelig tro og vite at “både vinden og sjøen adlyder ham”.11
Brødre og søstre, jeg lover dere i Herrens navn at han aldri vil forlate sin kirke, og at han aldri vil forlate noen av oss. Husk Peters svar på Frelserens spørsmål og ord:
“Hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord,
Og vi tror og vet at du er Guds Hellige!”12
Jeg vitner om at det ikke finnes “noe annet navn, heller ingen annen vei eller noe annet middel hvorved frelse kan komme til menneskenes barn, enn i og gjennom … Kristi navn.”13
Jeg vitner også om at Jesus Kristus har kalt apostler og profeter i vår tid og gjenopprettet sin kirke med læresetninger og bud som “en tilflukt fra stormen og fra vreden” som med sikkerhet vil komme med mindre verdens innbyggere omvender seg og vender tilbake til ham.14
Jeg vitner også om at Herren “innbyr dem alle til å komme til ham og ta del i hans godhet. Og han viser ingen bort som kommer til ham, hverken sort eller hvit, trell eller fri, mann eller kvinne … alle er like for Gud”.15
Jesus er vår Frelser, og hans gjengitte evangelium vil lede oss trygt tilbake til våre himmelske foreldres nærhet hvis vi holder oss på evangeliets vei og følger i hans fotspor. Dette vitner jeg om i Jesu Kristi navn. Amen.