Fjerde etasje, siste dør
Av president Dieter F. Uchtdorf
Annenrådgiver i Det første presidentskap
Gud “belønner dem som oppriktig søker ham,” så fortsett å banke på. Søstre, ikke gi opp. Søk Gud av hele ditt hjerte.
Hvor velsignet vi er som er samlet her igjen til denne verdensomspennende konferansen under ledelse av vår kjære profet og president, Thomas S. Monson. President, vi er glad i deg og oppholder deg! Vi vet at du er glad i Kirkens søstre.
Jeg er glad for å være til stede på dette fantastiske generalkonferansemøtet som er viet til søstrene i Kirken.
Søstre, når jeg ser dere, kan jeg ikke unngå å tenke på de kvinner som har hatt så stor innflytelse på mitt liv: Min bestemor og mor, som var de første til å ta imot invitasjonen om å komme og se hva Kirken handler om.1 Min kjære hustru, Harriet, som jeg ble forelsket i første gang jeg så henne. Harriets mor, som sluttet seg til Kirken ikke lenge etter at mannen hennes hadde dødd av kreft. Så min søster, min datter, mitt barnebarn, og mitt oldebarn – alle disse personene har hatt en foredlende innflytelse på meg. De bringer virkelig solskinn inn i mitt liv. De inspirerer meg til å bli en bedre mann og en mer følsom leder i Kirken. Hvor annerledes mitt liv ville ha vært uten dem!
Kanskje det som gjør meg mest ydmyk er å vite at den samme innflytelse skjer millioner av ganger over hele Kirken gjennom ferdighetene, talentene, intelligensen, og vitnesbyrdene til troens kvinner, som dere.
Noen av dere føler dere kanskje ikke verdig til så mye ros. Du synes kanskje du er for ubetydelig til å ha en meningsfull innflytelse på andre. Kanskje du ikke engang betrakter deg selv som en “troens kvinne” fordi du noen ganger har vanskeligheter med tvil eller frykt.
I dag ønsker jeg å tale til alle som noensinne har følt det slik – og det inkluderer sannsynligvis oss alle på et eller annet tidspunkt. Jeg ønsker å tale om tro – hva det er, hva det kan og ikke kan gjøre, og hva vi må gjøre for å aktivere troens kraft i vårt liv.
Hva tro er
Tro er en sterk overbevisning om noe vi tror på – en overbevisning så sterk at den beveger oss til å gjøre ting som vi ellers kanskje ikke ville ha gjort. “Tro er en sikkerhet om det som håpes, visshet om ting en ikke ser.”2
Dette er forståelig for troende mennesker, men det er ofte forvirrende for ikke-troende. De rister på hodet og spør, “Hvordan kan noen være sikker på det de ikke kan se?” For dem er dette bevis på religionens irrasjonalitet.
Det de ikke forstår er at det finnes flere måter å se enn med øynene våre, flere måter å føle enn med hendene våre, flere måter å høre enn med ørene våre.
Det er omtrent som om en opplevelse en ung pike hadde da hun var ute og spaserte sammen med bestemoren sin. Fuglenes sang var så vakker, syntes den lille piken, og hun påpekte hver lyd til bestemoren.
“Hører du det?” spurte den lille piken om og om igjen. Men bestemoren var tunghørt og kunne ikke høre alle lydene.
Til slutt knelte bestmoren ned og sa, “Jeg beklager, kjære. Bestemor kan ikke høre så godt.”
Oppgitt tok den lille piken bestemorens ansikt mellom hendene, så henne intenst inn i øynene og sa, “Bestemor, hør bedre etter!”
Det er lærdom i denne historien både for den ikke-troende og den troende. Bare fordi vi ikke kan høre noe betyr ikke at det ikke er noe å høre. To personer kan lytte til det samme budskapet eller lese det samme skriftstedet, og én kan føle Ånden vitne, mens den andre ikke gjør det.
På den annen side, i våre anstrengelser med å hjelpe våre kjære å oppleve Åndens røst, og den enorme, evige og dyptgripende skjønnhet i Jesu Kristi evangelium, er kanskje å fortelle dem at de må “høre bedre etter” ikke den beste hjelp.
Kanskje vil det være et bedre råd – for alle som ønsker å øke sin tro – å lytte annerledes. Apostelen Paulus oppfordrer oss til å søke den røst som snakker til vår ånd, ikke bare til våre ører. Han sa, “Slik menneskene er i seg selv, tar de ikke imot det som hører Guds Ånd til. Det er dårskap for dem, og de kan ikke fatte det, for det kan bedømmes bare på åndelig vis.”3 Eller vi kunne overveie ordene til Saint-Exupérys lille prins, som sa: “Man ser bare klart med hjertet. Alt det viktige er usynlig for øynene.”4
Troens kraft og begrensninger
Noen ganger er det er ikke lett å utvikle tro på åndelige ting mens vi lever i en fysisk verden. Men det er verdt innsatsen, fordi troens kraft i vårt liv kan være dyptgripende. Skriftene lærer oss at gjennom tro ble verdener skapt, vannene delte seg, døde oppsto, elver og fjell endret sine løp.5
Likevel spør noen, “Hvis tro har slik kraft, hvorfor kan ikke jeg motta et svar på en oppriktig bønn? Jeg trenger ikke at et hav deler seg eller at et fjell flyttes. Jeg trenger bare å bli frisk, eller at mine foreldre tilgir hverandre, eller at en evig ledsager dukker opp på døren min med en blomsterbukett i den ene hånden og en forlovelsesring i den andre. Hvorfor kan ikke jeg oppnå dette med min tro?”
Tro er mektig, og fører ofte til mirakler. Men uansett hvor stor tro vi har, er det to ting tro ikke kan gjøre. For det første kan den ikke krenke en annen persons handlefrihet.
En kvinne ba i mange år om at hennes villfarne datter måtte komme tilbake til Kristi hjord og følte seg motløs over at hennes bønner tilsynelatende forble ubesvart. Dette var spesielt smertefullt når hun hørte historier om andre fortapte barn som hadde omvendt seg.
Problemet var ikke mangel på bønner eller for liten tro. Hun trengte bare å forstå at selv om det er smertefullt for vår himmelske Fader, vil han ikke tvinge noen til å velge rettferdighetens sti. Gud tvang ikke sine egne barn til å følge ham i foruttilværelsen. Hvor mye mindre vil han da tvinge oss på vår reise gjennom dette jordelivet?
Gud vil invitere og overtale. Gud vil rekke ut hånden utrettelig, med kjærlighet, inspirasjon og oppmuntring. Men Gud vil aldri tvinge – det ville undergrave hans store plan for vår evige vekst.
Den andre tingen tro ikke kan gjøre å påtvinge Gud vår vilje. Vi kan ikke tvinge Gud til å følge våre ønsker – uansett hvor rett vi synes vi har eller hvor oppriktig vi ber. Tenk på Paulus’ opplevelse, han som ba Herren mange ganger om å ta bort en personlig prøvelse – det han kalte “en torn i kjødet.” Men det var ikke Guds vilje. Til slutt forsto Paulus at hans prøvelse var en velsignelse, og han takket Gud for at han ikke hadde besvart bønnene hans på den måten han hadde håpet på.6
Tillit og tro
Nei, troens formål er ikke å endre Guds vilje men å gi oss kraft til å handle ifølge Guds vilje. Tro er tillit – tillit til at Gud ser det vi ikke ser og at han vet det vi ikke vet.7 Noen ganger er det ikke nok å stole på vårt eget syn og vår egen dømmekraft.
Jeg lærte dette som pilot, på dager da jeg måtte fly inn i tykk tåke eller skyer og bare kunne se noen få meter foran meg. Jeg måtte stole på instrumentene som viste hvor jeg var og hvor jeg skulle. Jeg måtte lytte til stemmen fra flygekontrolltjenesten. Jeg måtte følge veiledningen til noen som hadde mer nøyaktig informasjon enn meg. Noen jeg ikke kunne se men som jeg hadde lært å stole på. Noen som kunne se det jeg ikke kunne se. Jeg måtte stole på og handle tilsvarende for å komme trygt frem til bestemmelsesstedet.
Tro betyr at vi ikke bare må stole på Guds visdom, men også på hans kjærlighet. Det betyr å ha tillit til at Gud har fullkommen kjærlighet til oss, at alt han gjør – hver velsignelse han gir og hver velsignelse han, midlertidig, holder tilbake – er for vår evige lykke.8
Med den slags tro, selv om vi ikke forstår hvorfor enkelte ting skjer eller hvorfor enkelte bønner forblir ubesvart, kan vi vite at alt til slutt vil gi mening. “For vi vet at alle ting [vil] tjene til det gode for dem som elsker Gud.”9
Alt vil bli riktig. Alt vil bli bra.
Vi kan være sikre på at svarene vil komme, og vi kan stole på at ikke bare vil vi bli tilfreds med svarene, men vi vil også bli overveldet av den nåde, barmhjertighet, generøsitet og kjærlighet vår himmelske Fader har til oss, sine barn.
Bare fortsett å banke på
Inntil da vandrer vi ved den tro vi har,10 alltid søkende etter å øke den. Noen ganger er dette ikke noen enkel søken. For dem som er utålmodige, uforpliktede, eller skjødesløse, kan tro være vanskelig å finne. De som lett mister motet eller blir distrahert får kanskje aldri oppleve den. Tro kommer til dem som er ydmyke, de flittige, de som holder ut.
Den kommer til dem som betaler trofasthetens pris.
Denne sannheten blir illustrert i opplevelsen to unge misjonærer hadde i Europa, da de virket i et område der det var få konvertittdåp. Jeg antar at det ville ha vært forståelig for dem å tenke at det de gjorde ikke ville utgjøre noen stor forskjell.
Men disse to misjonærene hadde tro, og de hadde forpliktet seg. De hadde den holdningen at om ingen lyttet til deres budskap, skulle det ikke være fordi de ikke hadde gjort sitt ytterste.
En dag følte de at de skulle å gå til beboerne i et velholdt fire etasjer høyt leilighetskompleks. De begynte i første etasje og banket på hver dør, og presenterte sitt frelsende budskap om Jesus Kristus og gjenopprettelsen av hans kirke.
Ingen i første etasje ville lytte til dem.
Hvor enkelt ville det ikke være å si, “Vi prøvde. La oss stoppe her og nå. La oss gå og prøve en annen bygning.”
Men disse to misjonærene hadde tro og de var villige til å arbeide, så de banket på alle dørene i andre etasje.
Heller ikke her ville noen lytte.
I tredje etasje opplevde de det samme. Og også i fjerde – helt til de banket på den siste døren i fjerde etasje.
Da døren gikk opp, smilte en ung pike til dem som ba dem vente mens hun snakket med moren sin.
Hennes mor, som bare var 36 år gammel, hadde nylig mistet sin mann. Hun var ikke i humør til å snakke med mormonmisjonærer. Hun ba datteren om å sende dem bort.
Men datteren bønnfalte henne. Disse unge mennene var så hyggelige, sa hun. Og det ville bare ta noen få minutter.
Motvillig sa moren ja. Misjonærene fremsa sitt budskap og ga moren en bok – Mormons bok.
Etter at de hadde gått, bestemte moren seg for at hun i det minste skulle lese et par sider.
Hun leste ferdig hele boken i løpet av få dager.
Ikke lenge etter, gikk denne vidunderlige aleneforeldre-familien ned i dåpens vann.
Da den lille familien kom til sin lokale gren i Frankfurt, Tyskland, la en ung diakon merke til hvor vakker den ene av døtrene var og tenkte med seg selv, “Disse misjonærene gjør en bra jobb!”
Den unge diakonens navn var Dieter Uchtdorf. Og den sjarmerende unge kvinnen – hun som hadde bønnfalt moren om å lytte til misjonærene – har det vakre navnet Harriet. Hun blir elsket av alle som møter henne når hun følger meg på mine reiser. Hun har velsignet mange menneskers liv gjennom sin kjærlighet for evangeliet og sin sprudlende personlighet. Hun er virkelig solskinnet i mitt liv.
Hvor ofte har jeg løftet mitt hjerte i takknemlighet for de to misjonærene som ikke stoppet i første etasje! Hvor ofte har jeg følt takknemlighet for deres tro og arbeid. Hvor ofte har jeg takket for at de fortsatte – helt til fjerde etasje, siste dør.
Det skal det lukkes opp for dere
I vår søken etter vedvarende tro, i vår søken etter å få kontakt med Gud og hans hensikter, la oss huske Herrens løfte: “Bank på, og det skal lukkes opp for dere.”11
Vil vi gi opp etter å ha banket på en dør eller to? En etasje eller to?
Eller vil vi fortsette å søke helt til vi har nådd fjerde etasje, siste dør?
Gud “lønner dem som oppriktig søker ham,”12 men belønningen er som oftest ikke bak den første døren. Så vi må fortsette å banke på. Søstre, ikke gi opp. Søk Gud av hele ditt hjerte. Utøv tro. Vandre i rettferdighet.
Jeg lover deg at hvis du vil gjøre dette – helt til fjerde etasje, siste dør – vil du motta svarene du søker. Du vil finne tro. Og en dag vil du bli fylt med lys som blir “klarere og klarere inntil som ved høylys dag.”13
Mine kjære søstre i Kristus, Gud er virkelig.
Han lever.
Han elsker deg.
Han kjenner deg.
Han forstår deg.
Han kjenner ditt hjertes stille bønner.
Han har ikke forlatt deg.
Han vil ikke svikte deg.
Det er mitt vitnesbyrd og apostoliske velsignelse til hver og en av dere at dere selv vil føle denne enestående sannhet i hjerte og sinn. Lev i tro, kjære venner, kjære søstre, og “Herren vår Gud, [vil] forøke deg tusen ganger og velsigne deg slik han har lovet!”14
Jeg etterlater dere min tro, min overbevisning, og mitt sikre og urokkelige vitne om at dette er Guds verk. I vår kjære Frelser, Jesu Kristi hellige navn. Amen.