Vær ambisiøs for Kristus
Av eldste Kazuhiko Yamashita
i De sytti
Vi er ambisiøse for Kristus når vi trofast utfører tjeneste, godtar ydmykt, utholder edelt, ber innstendig og deltar verdig.
Mine kjære brødre og søstre, i dag vil jeg tale til de unge i Kirken, blant dem våre fantastiske misjonærer. Selvfølgelig er brødre og søstre som er unge til sinns, hjertelig velkommen til å lytte.
21. august i fjor innviet president Russell M. Nelson det vakre Sapporo tempel – det tredje templet i Japan. Sapporo tempel er bygget i det nordlige Japan, på et sted som heter Hokkaido. I likhet med Utah, ble Hokkaido kolonisert av flittige, hardtarbeidende pionerer.
I 1876 ble en anerkjent pedagog ved navn dr. William Clark1 invitert til Hokkaido for å undervise. Han bodde i Japan i bare åtte måneder, men hans kristne ånd gjorde varig inntrykk på hans unge ikke-kristne elever. Før han dro, ga han elevene sine et avskjedsbudskap som har blitt udødeliggjort i denne bronsestatuen.2 Han sa: “Gutter, vær ambisiøse!” – ”Vær ambisiøse for Kristus.”3 Hans formaning om å være “ambisiøse for Kristus” kan være med på å veilede daglige avgjørelser for dagens siste-dagers-hellige.
Hva vil det si å være “ambisiøse for Kristus”? Å være ambisiøs for Kristus betyr å være motivert, fokusert og engasjert i hans arbeid. Å være ambisiøs for Kristus vil sjelden bety at vi blir blinket ut for offentlige hedersbevisninger. Å være ambisiøs for Kristus betyr at vi virker trofast og flittig i våre menigheter og grener uten å klage, og med glede i vårt hjerte.
Våre misjonærer over hele verden er vakre eksempler på dem som virkelig er ambisiøse for Kristus. For noen år siden virket søster Yamashita og jeg i Japan Nagoya misjon. Våre misjonærer var virkelig ambisiøse for Kristus. En av disse misjonærene var en ung mann som het eldste Cowan.
Eldste Cowan manglet høyre ben på grunn av en sykkelulykke som ungdom. Noen uker etter at han kom til misjonen, fikk jeg en telefon fra ledsageren hans. Eldste Cowans benprotese hadde brukket mens han syklet. Vi tok ham med til et godt verksted, og på et privat rom der så jeg benet hans for første gang. Jeg skjønte hvor store smerter han hadde hatt. Benprotesen ble reparert, og han dro tilbake til området sitt.
Men etter hvert som ukene gikk, fortsatte protesen å gå i stykker om og om igjen. Områdets medisinske rådgiver anbefalte at eldste Cowan skulle dra hjem for muligens å bli sendt til en annen misjon. Jeg var imot dette rådet fordi eldste Cowan var en god misjonær, og han hadde et sterkt ønske om å bli i Japan. Gradvis begynte imidlertid elder Cowan å nærme seg sin fysiske grense. Til tross for dette hverken murret eller klaget han.
Igjen ble jeg rådet til å la eldste Cowan få lov til å virke på et sted hvor han ikke behøvde å sykle. Jeg grunnet på denne situasjonen. Jeg tenkte på eldste Cowan og hans fremtid, og jeg ba angående saken. Jeg følte meg tilskyndet til at, ja, eldste Cowan burde dra hjem og avvente omfordeling. Jeg ringte ham og uttrykte min kjærlighet og omtanke, og fortalte ham om min beslutning. Han svarte ikke. Jeg kunne bare høre ham gråte i telefonen. Jeg sa: “Eldste Cowan, du behøver ikke å svare meg akkurat nå. Jeg ringer deg i morgen. Vær så snill å overvei min anbefaling med oppriktig bønn.”
Da jeg ringte ham neste morgen, sa han ydmykt at han ville følge rådet mitt.
Under mitt siste intervju med ham stilte jeg ham dette spørsmålet: “Eldste Cowan, skrev du på misjonærsøknaden din at du ønsket å bli sendt til en misjon hvor du ikke behøvde å sykle?”
Han sa: “Ja, president, det gjorde jeg.”
Jeg svarte: “Eldste Cowan, du ble kalt til Japan Nagoya misjon der du ville bli nødt til å sykle. Sa du dette til stavspresidenten din?”
Jeg ble overrasket over svaret hans. Han sa: “Nei, det gjorde jeg ikke. Jeg bestemte meg for at hvis det var der Herren kalte meg, skulle jeg trene opp kroppen min slik at jeg kunne klare å sykle.”
På slutten av intervjuet stilte han meg dette spørsmålet med tårer i øynene: “President Yamashita, hvorfor kom jeg til Japan? Hvorfor er jeg her?”
Jeg svarte ham uten å nøle: “Eldste Cowan, jeg vet én grunn til at du kom hit. Du kom hit for min del. Jeg har begynt å forstå hvilken flott ung mann jeg har virket sammen med. Jeg er velsignet som kjenner deg.”
Jeg er glad for å kunne melde at eldste Cowan dro tilbake til sitt kjærlige hjem og ble omplassert til en misjon hvor han kunne kjøre bil. Jeg er stolt, ikke bare av eldste Cowan, men også av alle misjonærer over hele verden som virker villig uten murring eller klaging. Takk, eldster og søstre, for deres tro, fokus og deres sterke ambisjon for Kristus.
Mormons bok inneholder mange beretninger om dem som var ambisiøse for Kristus. Som ung mann forfulgte Alma den yngre Kirken og dens medlemmer. Han gikk senere gjennom en dramatisk forandring i hjertet og ble en effektiv misjonær. Han søkte Herrens veiledning, og han velsignet sine ledsagere mens han virket sammen med dem. Herren styrket ham, og han overvant prøvelsene han opplevde.
Denne Alma ga sin sønn Helaman følgende råd:
“Den som setter sin lit til Gud, skal bli styrket i sine prøvelser og sine vanskeligheter og sine lidelser …
… Hold Guds bud …
Søk råd hos Herren i alt du foretar deg, og han vil lede deg til det gode.”4
Vår andre sønn levde mye av sin ungdom borte fra Kirken. Da han fylte 20, hadde han en opplevelse som fikk ham til å ønske å forandre sitt liv. Med kjærlighet, bønner og hjelp fra sin familie og medlemmer av Kirken, og ikke minst ved Herrens medlidenhet og nåde, kom han tilbake til Kirken.
Han ble senere kalt til å virke i Washington Seattle misjon. I begynnelsen opplevde han stor motløshet. Hver kveld de tre første månedene gikk han inn på badet og gråt. I likhet med eldste Cowan ønsket han å forstå: “Hvorfor er jeg her?”
Da han hadde virket i et år, fikk vi en e-post som var svar på våre bønner. Han skrev: “Akkurat nå kan jeg virkelig føle kjærlighet fra Gud og Jesus. Jeg skal arbeide hardt for å bli som profetene i fordums tid. Selv om jeg også opplever mange vanskeligheter, er jeg virkelig lykkelig. Å tjene Jesus er virkelig det beste som finnes. Det finnes ingenting som er så fantastisk som dette. Jeg er så lykkelig.”
Han følte det samme som Alma: “Hvilken glede og hvilket strålende lys jeg så! Ja, min sjel ble fylt med glede, like stor som min smerte hadde vært.”5
Vi opplever prøvelser i livet, men hvis vi er ambisiøse for Kristus, kan vi fokusere på ham og føle glede selv om vi er midt oppe i dem. Vår Forløser er det største eksemplet. Han forsto sin hellige oppgave, og var lydig mot Gud Faderens vilje. For en utsøkt velsignelse det er å minnes hans fantastiske eksempel hver uke når vi tar del i nadverden.
Mine kjære brødre og søstre, vi er ambisiøse for Kristus når vi trofast utfører tjeneste, godtar ydmykt, utholder edelt, ber innstendig og deltar verdig.
Måtte vi være ambisiøse for Kristus når vi godtar våre vanskeligheter og prøvelser med tålmodighet og tro og finner glede på paktens vei.
Jeg vitner om at Herren kjenner deg. Han kjenner dine kamper og bekymringer. Han vet om dine ønsker om å tjene ham med hengivenhet og, ja, til og med ambisjon. Måtte han veilede og velsigne deg når du gjør det. I Jesu Kristi navn. Amen.