Så han også kan bli sterk
Av president Henry B. Eyring
Førsterådgiver i Det første presidentskap
Jeg ber om at vi alle må følge oppfordringen om å løfte andre for å forberede dem til deres strålende tjeneste.
Jeg føler meg velsignet som får være på dette møtet sammen med dem som bærer Guds prestedømme. Den hengivenhet, tro og uselviske tjeneste som finnes i denne gruppen menn og gutter, er et mirakel i vår tid. Jeg taler i kveld til prestedømsbærere, både eldre og yngre, som står sammen i helhjertet tjeneste for Herren Jesus Kristus.
Herren gir sin kraft til dem i alle prestedømsembeder som verdig utfører sine prestedømsplikter.
Da Wilford Woodruff var Kirkens president, beskrev han sin erfaring i prestedømmets embeder:
“Jeg hørte den første preken jeg noen gang hadde hørt i denne Kirken. Dagen etter ble jeg døpt … Jeg ble ordinert til lærer. Misjonen min startet umiddelbart … Jeg gikk gjennom hele misjonen som lærer … På konferansen ble jeg ordinert til prest … Etter at jeg ble ordinert til prest, ble jeg sendt … på misjon til Sydstatene. Det var høsten 1834. Jeg hadde en ledsager med meg, og vi dro av sted uten pung eller skreppe. Jeg reiste alene mang en kilometer og forkynte evangeliet, og jeg døpte et antall som jeg ikke kunne bekrefte i Kirken fordi jeg bare var prest … Jeg reiste en god stund for å forkynne evangeliet før jeg ble ordinert til eldste …
[Nå] har jeg vært medlem av De tolv apostler i 54 år. Jeg har reist sammen med dette og andre quorumer i seksti år nå, og jeg ønsker å si til denne forsamlingen at jeg ble like mye oppholdt av Guds kraft mens jeg hadde en lærers embede, og ikke minst mens jeg forrettet i vingården som prest, som jeg noensinne har blitt som apostel. Det er ingen forskjell på dette så lenge vi gjør vår plikt.”1
Denne fantastiske åndelige muligheten til ingen forskjell kommer til uttrykk i Herrens beskrivelse av Det aronske prestedømme som “utledet av” Det melkisedekske prestedømme.2 Ordene utledet av betyr at de to henger sammen. Denne forbindelsen er viktig for at prestedømmet skal bli den kraft og velsignelse det kan være i denne verden og for evig, for det “er uten dagers begynnelse eller års ende”.3
Forbindelsen er enkel. Det aronske prestedømme forbereder unge menn til en enda mer hellig tillit.
“Det høyere eller melkisedekske prestedømmes kraft og myndighet er å ha nøklene til alle kirkens åndelige velsignelser,
å ha anledning til å motta himmelens rikes mysterier, å få himlene åpnet for seg, å ha samfunn med hovedforsamlingen og Den førstefødtes menighet og nyte samfunn og nærvær med Gud Faderen og Jesus, den nye pakts mellommann.”4
Disse prestedømsnøklene utøves bare fullt ut av én mann om gangen, presidenten og den presiderende høyprest i Herrens kirke. Deretter, ved presidentens delegering, kan hver mann som har Det melkisedekske prestedømme, bli begavet med myndighet og det privilegium å tale og handle på vegne av Den allmektige. Denne kraften er uendelig. Den angår liv og død, familie og Kirkens og Guds og hans evige verks strålende natur.
Herren forbereder bæreren av Det aronske prestedømme til å bli en eldste som virker med tro, kraft og takknemlighet i det strålende Melkisedekske prestedømme.
For eldster vil dyp takknemlighet være avgjørende for å utføre deres prestedømstjeneste. Dere vil huske tiden som diakon, lærer eller prest da de som hadde det høyere prestedømme, rakte dere en hånd for å løfte og oppmuntre dere på deres prestedømsreise.
Enhver bærer av Det melkisedekske prestedømme har slike minner, men følelsen av takknemlighet kan ha avtatt med årene. Mitt håp er å vekke denne følelsen på nytt, og med den en beslutning om å gi til alle dere kan, den samme hjelpen dere en gang mottok.
Jeg husker en biskop som behandlet meg som om jeg allerede var det jeg hadde mulighet til å bli med hensyn til prestedømskraft. Han ringte meg en søndag da jeg var prest. Han sa at han trengte meg som sin ledsager for å besøke noen medlemmer av menigheten. Han fikk det til å høres ut som om jeg var hans eneste håp for å lykkes. Han trengte ikke meg. Han hadde utmerkede rådgivere i biskopsrådet.
Vi besøkte en pengelens og sulten enke. Han ville at jeg skulle hjelpe ham å nå inn til henne, utfordre henne til å sette opp og bruke et budsjett, og love henne at hun kunne heve seg til en stilling der hun ikke bare kunne ta vare på seg selv, men også kunne hjelpe andre.
Deretter dro vi for å trøste to små jenter i en vanskelig situasjon. Da vi gikk derfra, sa biskopen lavmælt til meg: “Disse barna vil aldri glemme at vi kom til dem.”
I det neste huset så jeg hvordan man oppfordrer en mindre aktiv mann til å komme tilbake til Herren ved å overbevise ham om at menighetens medlemmer trengte ham.
Denne biskopen var en bærer av Det melkisedekske prestedømme som løftet mitt blikk og ga meg et løft ved sitt eksempel. Han lærte meg å ha styrke og mot til å gå hvor som helst i tjeneste for Herren. Han har for lengst gått til sin belønning, men jeg husker ham fortsatt fordi han strakte seg ned for å løfte meg opp da jeg var en uerfaren bærer av Det aronske prestedømme. Senere fikk jeg vite at han så meg på en fremtidig prestedømsvei med større ansvar, noe jeg den gang ikke kunne forestille meg.
Min far gjorde det samme for meg. Han var en erfaren og klok bærer av Det melkisedekske prestedømme. Han ble en gang bedt av en apostel om å skrive et kort dokument om vitenskapelige bevis på jordens alder. Han skrev det omhyggelig, vel vitende om at noen som kanskje ville lese det, følte sterkt at jorden var mye yngre enn de vitenskapelige bevisene antydet.
Jeg husker fortsatt at far ga meg det han hadde skrevet og sa: “Hal, du har åndelig visdom til å vite om jeg bør sende dette til apostlene og profetene.” Jeg husker ikke stort av dokumentets innhold, men jeg vil alltid huske takknemligheten jeg følte for en stor bærer av Det melkisedekske prestedømme som så en åndelig visdom i meg som jeg ikke så selv.
En kveld noen år senere, etter at jeg hadde blitt ordinert til apostel, ringte Guds profet meg og ba meg lese noe som hadde blitt skrevet om Kirkens lære. Han hadde lest en bok hele kvelden. Han lo og sa: “Jeg klarer ikke å komme gjennom alt dette. Du burde ikke hvile mens jeg arbeider.” Og så brukte han nesten de samme ordene som min far hadde brukt mange år tidligere: “Hal, det er du som bør lese dette. Du vil vite om det er riktig å publisere det.”
Dette samme mønsteret med en bærer av Det melkisedekske prestedømme som løfter blikk og gir selvtillit, kom en kveld på en talefestival i Kirkens regi. 17 år gammel ble jeg bedt om å tale til et stort publikum. Jeg ante ikke hva som var forventet av meg. Jeg ble ikke gitt noe emne, så jeg forberedte en tale som gikk langt ut over det jeg visste om evangeliet. Mens jeg talte, forsto jeg at jeg hadde gjort en tabbe. Jeg kan fremdeles huske at etter at jeg hadde talt, hadde jeg en ubehagelig følelse av å ha mislyktes.
Den neste og siste taleren var eldste Matthew Cowley i De tolv apostlers quorum. Han var en stor taler – avholdt over hele Kirken. Jeg husker fremdeles at jeg så opp på ham fra min plass ved siden av talerstolen.
Han begynte med kraftig røst. Han sa at talen min hadde gitt ham følelsen av å være på en stor konferanse. Han smilte da han sa det. Følelsen av nederlag forlot meg og ble erstattet av tillit til at jeg kanskje en dag ville bli det han syntes å tro at jeg allerede var.
Minnet om den kvelden får meg fortsatt til å høre godt etter når bærere av Det aronske prestedømme taler. På grunn av det eldste Cowley gjorde for meg, forventer jeg alltid å høre Guds ord. Jeg blir sjelden skuffet og ofte forundret, og jeg kan ikke annet enn å smile slik eldste Cowley gjorde.
Mange ting kan bidra til å hjelpe våre yngre brødre å vokse i prestedømmet, men ingenting vil ha større virkning enn å hjelpe dem å utvikle tro og tillit til at de kan motta Guds kraft i sin prestedømstjeneste.
Denne troen og tilliten vil ikke bli hos dem etter en enkelt opplevelse av å bli løftet av selv den mest begavede bærer av Det melkisedekske prestedømme. Evnen til å benytte disse kreftene må utvikles ved hjelp av mange uttrykk for tillit fra dem som er mer erfarne i prestedømmet.
Bærere av Det aronske prestedømme vil også daglig og kanskje hver time trenge oppmuntring og korrigering fra Herren selv gjennom Den hellige ånd. Dette vil være tilgjengelig for dem når de velger å forbli verdige til det. Det vil avhenge av valgene de gjør.
Det er derfor vi må undervise ved eksempel og ved vitnesbyrd at ordene til den store lederen i Det melkisedekske prestedømme, kong Benjamin, er sanne.5 Dette er kjærlige ord uttalt i Herrens navn, hvis prestedømme dette er. Kong Benjamin forklarer hva som kreves av oss for å holde oss rene nok til å motta oppmuntring og korrigering fra Herren:
“Og endelig, jeg kan ikke fortelle dere alle måter dere kan synde på, for det er forskjellige måter og muligheter, ja, så mange at jeg ikke kan telle dem.
Men så mye kan jeg fortelle dere at hvis dere ikke passer dere selv og deres tanker og deres ord og deres gjerninger og etterlever Guds befalinger og holder fast ved troen på det dere har hørt om vår Herres komme, like til deres livs ende, må dere gå til grunne. Du menneske, husk nå dette, og gå ikke til grunne.”6
Vi vet alle om de brennende pilene fra rettferdighetens fiende som blir sendt ut som en forferdelig vind mot de unge prestedømsbærerne vi er så glade i. For oss virker de som de unge krigerne som kalte seg Helamans sønner. De kan overleve, slik de unge krigerne gjorde, hvis de holder seg trygge slik kong Benjamin oppfordret dem til å gjøre.
Helamans sønner tvilte ikke. De kjempet tappert og seiret fordi de trodde på sine mødres ord.7 Vi forstår kraften i en kjærlig mors tro. Mødre gir denne store støtten til sine sønner i dag. Vi som bærer prestedømmet, kan og må bidra til denne støtten med vår villighet til å adlyde befalingen om at når vi blir omvendt, skal vi strekke oss ned for å styrke våre brødre.8
Min bønn er at enhver bærer av Det melkisedekske prestedømme vil benytte muligheten som Herren gir:
“Og hvis noen blant dere er sterke i Ånden, la ham ta med seg den som er svak, så han kan bli oppbygget i all saktmodighet, så han også kan bli sterk.
Derfor, ta med dere dem som er ordinert til det mindre prestedømme, og send dem foran dere for å inngå avtaler og berede veien og for å oppfylle de avtaler som dere selv ikke er i stand til å holde.
Se, det var slik mine apostler i fordums dager bygget opp min kirke for meg.”9
Dere prestedømsledere og fedre til bærere av Det aronske prestedømme kan utføre mirakler. Dere kan hjelpe Herren å fylle rekkene av trofaste eldster med unge menn som tar imot oppfordringen til å forkynne evangeliet, og gjør det med frimodighet. Dere vil se mange av dem dere har løftet og oppmuntret, holde seg trofaste, gifte seg verdig i templet, og i sin tur løfte og forberede andre.
Det trengs ikke nye aktivitetsprogrammer, forbedret undervisningsmateriell eller bedre sosiale medier. Det trengs ikke noe kall utover det dere har nå. Prestedømmets ed og pakt gir dere kraft, myndighet og veiledning. Jeg ber om at dere vil gå hjem og studere nøye prestedømmets ed og pakt, som finnes i Lære og pakter kapittel 84.
Vi håper alle at flere unge menn vil få opplevelser som Wilford Woodruff, som forkynte Jesu Kristi evangelium med kraft til omvendelse som bærer av Det aronske prestedømme.
Jeg ber om at vi alle må følge oppfordringen om å løfte andre for å forberede dem til deres strålende tjeneste. Jeg takker av hele mitt hjerte de fantastiske menneskene som har løftet meg og vist meg hvordan jeg kan elske og løfte andre.
Jeg vitner om at president Thomas S. Monson innehar alle prestedømmets nøkler på jorden i denne tid. Jeg bærer vitnesbyrd om at han, i løpet av et liv i tjeneste, har vært et forbilde for oss alle med hensyn til å løfte andre som bærer av Det melkisedekske prestedømme. Jeg er personlig takknemlig for hvordan han har løftet meg og vist meg hvordan jeg kan løfte andre.
Gud Faderen lever. Jesus er Kristus. Dette er hans kirke og rike. Dette er hans prestedømme. Dette vet jeg selv ved Den hellige ånds kraft. I Herren Jesu Kristi navn. Amen.