Ingen større glede enn å vite at de vet

Av eldste K. Brett Nattress

i De sytti

Jeg vet ikke om noe i denne verden som kan gi mer glede og lykke enn å vite at våre barn kjenner Frelseren.

Brødre og søstre, jeg har i den senere tid grunnet på dette spørsmålet: “Hvis alt dine barn visste om evangeliet kom fra deg – som sin eneste kilde – hvor mye ville de vite? Dette spørsmålet gjelder alle som elsker, er mentor for, og har innflytelse på barn.

Finnes det noen større gave vi kan formidle til våre barn enn et minne dypt innbrent i deres hjerte om at vi vet at vår Forløser lever? Vet de at vi vet? Og enda viktigere, vet de selv at Han lever?

Da jeg var liten, var jeg min mors vanskeligste barn å oppdra. Jeg hadde en overflod av energi. Min mor forteller meg at hennes største frykt var at jeg ikke skulle leve til jeg nådde voksen alder. Jeg var bare så altfor aktiv.

Jeg husker at jeg som ung gutt satt på et nadverdsmøte sammen med familien. Min mor hadde nettopp fått et nytt sett av Skriftene. Dette nye settet inneholdt alle standardverkene samlet i en innbundet bok, og i midten var det linjerte ark for notater.

Mens vi satt på møtet, spurte jeg om jeg kunne få holde Skriftene hennes. Med et håp om å fremme min ærbødighet, sendte hun dem nedover rekken. Mens jeg bladde gjennom Skriftene hennes, la jeg merke til at hun hadde skrevet et personlig mål i notatdelen. For å gi hennes mål en sammenheng, må jeg fortelle dere at jeg er det andre av seks barn, og mitt navn er Brett. Min mor hadde skrevet, med rødt, bare ett mål: “Ha tålmodighet med Brett!”

Som ytterligere hjelp for dere til å forstå de utfordringer mine foreldre hadde i oppdragelsen av familien vår, la meg fortelle om vår families skriftlesning. Hver morgen, leste mor Mormons bok til oss mens vi spiste frokost. Mens dette pågikk, ville jeg og min eldre bror, Dave, sitte stille, men uærbødig. For å være fullstendig ærlig, vi hørte ikke etter. Vi leste det som sto skrevet på esken med frokostblanding.

Endelig en morgen, bestemte jeg meg for å si fra til mor. Jeg sa, “Mamma, hvorfor gjør du dette mot oss? Hvorfor leser du Mormons bok hver morgen?” Så kom jeg med en erklæring jeg er flau over å innrømme. Jeg kan faktisk ikke tro at jeg sa det. Jeg sa til henne, “Mamma, jeg hører ikke etter!”

Hennes kjærlige svar var et skjellsettende øyeblikk i mitt liv. Hun sa, “Sønn, jeg var på et møte der president Marion G. Romney snakket om velsignelsene ved skriftlesning. På dette møtet, mottok jeg et løfte om at hvis jeg ville lese Mormons bok for mine barn hver dag, ville jeg ikke miste dem.” Hun så meg rett inn i øynene og sa, med fullstendig besluttsomhet “Og jeg vil ikke miste deg!”

Ordene hennes gjennomtrengte hjertet mitt. Til tross for min ufullkommenhet, var jeg verd å frelse! Hun lærte meg den evige sannhet at jeg er en sønn av en kjærlig himmelsk Fader. Jeg lærte at uansett omstendighet, var jeg verdt det. Dette var et fullkomment øyeblikk for en ufullkommen liten gutt.

Jeg er evig takknemlig for min engel av en mor og for alle engler som elsker sine barn fullkomment, til tross for deres ufullkommenheter. Jeg tror bestemt at alle søstre – jeg vil kalle dem “engler” – er mødre i Sion, enten de er gift eller får barn i løpet av denne jordiske erfaringen, eller ikke.

For mange år siden erklærte Det første presidentskap: “Morsrollen er nær det guddommelige. Den er den edleste, helligste tjeneste mennesker kan påta seg. Den plasserer henne som hedrer dette hellige kall og denne tjeneste, ved siden av engler.”¹

Jeg er takknemlig for engler i Kirken som modig og kjærlig forkynner evige sannheter til vår himmelske Faders barn.

Jeg er takknemlig for den gaven Mormons bok er. Jeg vet at den er sann! Den inneholder Jesu Kristi evangeliums fylde. Jeg kjenner ikke til noen som flittig har lest Mormons bok daglig med ærlig hensikt og med tro på Kristus, som har mistet sitt vitnesbyrd og falt fra. Moronis profetiske løfte bærer med seg nøkkelen til å vite sannheten i alle ting – også evnen til å skjelne og unngå motstanderens bedrag. (Se Moroni 10:4-5.)

Jeg er også takknemlig for en kjærlig himmelsk Fader og for hans Sønn, Jesus Kristus. Frelseren var et fullkomment eksempel på hvordan vi kan leve i en ufullkommen og urettferdig verden. “Vi elsker [ham] fordi han elsket oss først” (1 Johannes 4:19). Hans kjærlighet for oss er ikke målbar. Han er vår beste venn. Hans svette “ble som bloddråper” for deg og også for meg (Lukas 22:44). Han tilga det tilsynelatende utilgivelige. Han elsket dem som var vanskelige å elske. Han gjorde det intet menneske kunne gjøre: Han utførte en forsoning for å overvinne overtredelsene, smerten, og sykdommene til hele menneskeheten.

På grunn av Jesu Kristi forsoning, kan vil leve med det løftet at uansett hva våre problemer måtte være, kan vi alltid ha håp i ham, “som er mektig til å frelse” (2 Nephi 31:19). På grunn av hans forsoning, kan vi ha lykke, fred, glede og evig liv.

President Boyd K. Packer har forklart: “Med unntak av de få som hopper av til fortapelse, fins det ingen vane, ingen avhengighet, ikke noe opprør, ingen overtredelse, intet lovbrudd, stort eller lite, som unntas fra løftet om fullstendig tilgivelse. Det er Jesu Kristi forsonings løfte.²

En av de mest fantastiske hendelser i menneskehetens historie er Frelserens besøk til Amerikas innbyggere i fordums tid. Se for deg hvordan det ville være å ha vært der. Mens jeg har grunnet på hans kjærlige og ømme omsorg for de hellige som var samlet ved templet, har jeg reflektert over enkelte barn som jeg elsker mer enn selve livet. Jeg har prøvd å tenke på hvordan jeg ville føle det hvis jeg fikk se våre små være et personlig vitne til at Frelseren ba hvert barn om å komme til seg, være vitne til Frelserens utstrakte armer, stå ved siden av ham mens hvert barn, en etter en, forsiktig kjenner på merkene i hans hender og føtter, og så se hver av dem reise seg og bære vitnesbyrd om at han lever! (Se 3 Nephi 11:14-17; se også 17:21; 18:25.) Å se våre barn snu seg å si, “Mor, far, det er Ham!”

Jeg vet ikke om noe annet i denne verden som kunne gi mer glede og lykke enn å vite at våre barn kjenner Frelseren, å vite at de vet “hvilken kilde de kan se hen til for å få forlatelse for sine synder.” Det er derfor vi, som medlemmer av Kirken, “forkynner om Kristus” og vi vitner om Kristus (2 Nephi 25:26).

Det er derfor vi ber sammen med våre barn hver dag.
Det er derfor vi leser i Skriftene hver dag sammen med dem.
Det er derfor vi lærer dem å tjene andre, slik at de kan motta velsignelsene ved å finne seg selv når de mister seg selv i tjeneste for andre (se Markus 8:35; Mosiah 2:17).

Når vi vier oss selv til disse enkle mønstre på disippelskap, myndiggjør vi våre barn med Frelserens kjærlighet og med guddommelig veiledning og beskyttelse når de står overfor motstanderens sterke vinder.

Evangeliet handler virkelig om den ene. Det handler om den bortkomne sauen (se Lukas 15:3-7); det handler om den samaritanske kvinnen ved brønnen (se Johannes 4:5-30); det handler om én fortapt sønn (se Lukas 15:11-32).

Det handler om en liten gutt som sier at han ikke hører etter.

Det handler om at hver og en av oss – ufullkomne som vi er – blir ett med Frelseren som han er ett med sin Fader (se Johannes 17:21).

Jeg vitner om at vi har en kjærlig himmelsk Fader, som kjenner oss ved navn! Jeg vitner om at Jesus Kristus er den levende sønn av den levende Gud. Han er den enbårne og vår Talsmann hos Faderen. Jeg vitner videre om at frelse kommer i og gjennom Hans navn – og på ingen annen måte.

Det er min bønn at vi vil vie vårt hjerte og våre hender til å hjelpe alle vår himmelske Faders barn til å kjenne ham og føle hans kjærlighet. Når vi gjør dette, lover han oss evig lykke og glede i denne verden og i den kommende verden. I Jesu Kristi navn. Amen.