De to sannhetene som hjelper meg å forstå ydmykhet

Av David Adriano

Ydmykhet kan hjelpe både med stolthet og følelser av utilstrekkelighet.

unge voksne menn i et klasserom i kirken

Et faktum: Jeg er et Guds barn Og det er en fantastisk og guddommelig sannhet.

Et like viktig faktum: Siden alle andre på jorden også er et Guds barn, er de også fantastiske og guddommelige personer.

Begge disse sannhetene virker sannsynligvis opplagte, men det tok meg en stund å virkelig internalisere dem og forstå hva de betyr i mitt liv. Noen ganger er jeg skyldig i å nærme meg en situasjon stolt, fordi jeg antar at min vei er den rette veien, eller at jeg er bedre i stand til det enn andre mennesker. Andre ganger gjør jeg det motsatte, og føler at jeg er mindre verdig eller verdifull enn andre rundt meg.

Svaret på begge utfordringene er det samme:

Ydmykhet.

Var jeg ikke nok?

En opplevelse som virkelig ydmyket meg, skjedde på misjonen min. Jeg tror de fleste misjonærer strever med følelser av utilstrekkelighet når de prøver å bringe folk til Jesus Kristus. På misjonen min brukte jeg mange timer om dagen bare på å prøve å finne noen å undervise, og ble avvist om og om igjen. Jeg følte meg ikke vellykket. Jeg følte ikke at min innsats var nok. Til slutt begynte jeg å føle at jeg ikke var nok.

Selv om det kanskje ikke virker som om ydmykhet var det jeg trengte, så da jeg forklarte misjonspresidenten min mine følelser, hjalp han meg å forstå at en del av problemet mitt var å tro at jeg var fritatt for problemene som misjonærer over hele verden opplever. Men jeg er ikke den første misjonæren som føler seg avvist, og jeg vil absolutt ikke bli den siste.

På en eller annen måte hadde jeg overbevist meg selv om at mine vanskeligheter var helt og holdent min egen feil, til tross for at noen av de beste misjonærene i historien – som de opprinnelige tolv apostlene, Mosiahs sønner og Alma den yngre – har opplevd langt verre avvisning og forfølgelse enn jeg noensinne har gjort.

Istedenfor å synes synd på meg selv, begynte jeg å føle at jeg sto skulder ved skulder med Jesus Kristus i mine vanskeligheter. Og når jeg skammet meg over min ufullkomne innsats, husket jeg hva president Jeffrey R. Holland, fungerende president for De tolv apostlers quorum, underviste: “Kristi forsoning vil kanskje enda viktigere bære misjonærene enn den vil bære undersøkerne. Når du strever, når du blir avvist … er du i selskap med den beste denne verden noensinne har kjent, den eneste rene og fullkomne som noen gang har levd.”

Jeg ser fortsatt tilbake på denne opplevelsen når jeg trenger å huske å være ydmyk og stole på Herren.

En leksjon i ydmykhet

Jeg lærte mye om min identitet som Guds barn mens jeg var på misjon. Men etter at jeg kom hjem, innså jeg at jeg fortsatt hadde mye å lære om hvor viktig det er å huske at andre mennesker også er Guds barn.

Kort tid etter at jeg kom hjem, ble jeg kastet ut i et vanskelig kall og fikk ansvaret for en viktig begivenhet. Jeg ble overveldet, og jeg fikk ikke tak i dem som skulle hjelpe meg. Jeg sendte en e-post som ærlig talt var ganske sterkt formulert.

Jeg hadde rett i at kallet var viktig og at jeg trengte mer støtte, men jeg skjønte snart at dette kanskje ikke var den beste måten å motivere folk på. Jeg trengte ydmykhet. Jeg måtte huske at andre sannsynligvis hadde sine egne ting de stresset med.

Som eldste Steven E. Snow underviste da han var medlem av De sytti: “Hvis vi ydmyker oss, blir våre bønner besvart, vi nyter fred i sinnet, vi virker mer effektivt i våre kall, og hvis vi fortsetter å være trofaste, vil vi til slutt vende tilbake til vår himmelske Faders nærhet.”

Jeg har virkelig følt større glede i mitt kall og i mitt liv når jeg har lært å være mer ydmyk.

Å balansere to sannheter

For meg har det å lære sann ydmykhet handlet om å balansere disse to sannhetene:

Jeg er et Guds barn. Og jeg er omgitt av andre Guds barn.

Når jeg har lært mer om ydmykhet, har jeg innsett at det eldste Quentin L. Cook i De tolv apostlers quorum underviste, er sant: “Ydmykhet er ikke en eller annen stor og identifiserbar prestasjon, eller engang å overvinne en stor utfordring. Det er å ha den stillferdige vissheten om at vi, dag for dag og time for time, kan stole på Herren, tjene ham og oppnå hans hensikter.” Jeg har lært at jeg virkelig kan oppnå Herrens hensikter – men bare når jeg overlater min vilje til ham og stoler på at han vet hva som er best.

Jeg vet at når vi streber etter å bli mer ydmyke og Kristus-lignende, vil vår himmelske Fader velsigne oss i vår innsats.

Artikkelforfatteren bor i Frankfurt i Tyskland.