Sikre grunnvoller

Bønner i kalde elver

Illustrasjon: Corey Egbert

Under en friluftstur sammen med familien, tok min venninne Bayley og jeg kajakker ut på elven. Jeg hadde mye øvelse med kajakkpadling, men Bayley hadde aldri gjort det. Etter at jeg hadde undervist henne om det grunnleggende, festet vi redningsvestene og satte oss i kajakkene.

Det var en kald vår, og vannet var iskaldt. Vi padlet rundt da jeg hørte et plask. Jeg så meg tilbake og så bunnen av Bayleys lysegrønne kajakk. Tankene mine begynte å rase. Jeg ba om at hun måtte komme opp igjen.

Til slutt dukket Bayley opp og gispet etter luft. Heldigvis var vannet grunt nok til at hun kunne stå. Men hun strevde likevel med å snu kajakken. Jeg prøvde å hjelpe henne, men det var vanskelig mens jeg satt i kajakken.

Bayley sa at beina hennes føltes numne. Hun begynte å få panikk. Jeg følte meg tilskyndet til å holde en bønn sammen med henne. Rett etter at jeg hadde bedt om sikkerhet og veiledning, følte jeg trøst. Jeg visste at det ville gå bra med oss.

Jeg hoppet ut i det iskalde vannet. Jeg hjalp Bayley opp i min kajakk og snudde hennes. Jeg grep håndtakene på begge kajakkene og trasket gjennom gjørmete vann til land.

Jeg er takknemlig for at mine foreldre lærte meg å be alltid, spesielt i vanskelige situasjoner. Bønnen min veiledet meg til å hjelpe min venninne i nød.

Noen ganger går vi i kirken og følger ikke med. Eller vi leser i Skriftene og føler at de ikke angår oss. Men når motgang kommer og vår tro blir satt på prøve, kan de enkle tingene vi har lært, velsigne oss.

Adaline L., Prince Edward Island i Canada