Lydighet mot loven er frihet

Av eldste L. Tom Perry

i De tolv apostlers quorum

Menn og kvinner får sin handlefrihet som en gave fra Gud, men deres frihet og i sin tur deres evige lykke kommer som et resultat av lydighet mot hans lover.

Jeg fikk en spesiell gave til jul som vekket mange minner. Min niese ga meg den. Det var blant de tingene jeg hadde reist fra i vårt gamle familiehjem da jeg flyttet ut etter at jeg giftet meg. Gaven var denne lille brune boken som jeg holder i hånden. Det er en bok som ble gitt til Kirkens medlemmer som vervet seg i de væpnede styrker under andre verdenskrig. Personlig så jeg boken som en gave fra president Heber J. Grant og hans rådgivere, J. Reuben Clark jr. og David O. McKay.

Foran i boken skrev disse tre Guds profeter: “Det som foregår i de væpnede styrker, tillater ikke at vi har konstant personlig kontakt med deg, enten direkte eller ved personlig representasjon. Vårt nest beste alternativ er å gi deg tilgang til deler av nyere åpenbaring og forklaringer av prinsippene i evangeliet som, uansett hvor du måtte være, vil bringe deg fornyet håp og tro, trygghet, trøst og fred i sinnet.”¹

I dag er vi midt i en annen krig. Dette er ikke en krig med våpen. Det er en krig med tanker, ord og gjerninger. Det er en krig mot synd, og mer enn noen gang trenger vi å bli påminnet om å holde budene. Verdslighet begynner å bli normen, og mange av dens trosoppfatninger og handlemåter er direkte i strid med dem som ble innstiftet av Herren selv til fordel for hans barn.

I den lille brune boken, umiddelbart etter brevet fra Det første presidentskap, er det et “Forberedende notat til menn i tjeneste”, med tittelen “Lydighet mot loven er frihet.” Notatet trekker en parallell mellom militær lov, som “er til beste for alle som er i tjeneste”, og guddommelig lov.

Det står: “I universet, der Gud har styringen, er det også lover – universelle, evige lover – med visse velsignelser og uforanderlige straffer.”

De siste ordene i notatet fokuserer på lydighet mot Guds lov: “Hvis du ønsker å vende tilbake til dine kjære med hodet hevet… Hvis du vil være en mann og leve et godt liv – da må du overholde Guds lov. Ved å gjøre dette kan du legge til disse uvurderlige friheter som du kjemper for å bevare, en annen som de andre godt kan være avhengige av, frihet fra synd, for ‘lydighet mot loven er [virkelig] frihet’.”²

Hvorfor gjorde uttrykket “lydighet mot loven er frihet” så sterkt inntrykk på meg den gangen? Hvorfor gjør det inntrykk på oss alle nå?

Kanskje det er fordi vi har åpenbart kunnskap om vår førjordiske fortid. Vi vet at da Gud den evige Fader fremla sin plan for oss ved tidens begynnelse, ønsket Satan å endre planen. Han sa at han ville forløse hele menneskeheten. Ikke en sjel ville gå tapt, og Satan var sikker på at han kunne gjennomføre forslaget sitt. Men det var en uakseptabel kostnad – ødeleggelsen av menneskets handlefrihet, som var og er en gave gitt av Gud (se Moses 4:1–3). Om denne gaven sa president Harold B. Lee: “Nest etter selve livet er handlefriheten Guds største gave til menneskeheten.”³ Da var det ingen ubetydelig ting for Satan å se bort fra menneskets handlefrihet. Faktisk ble det hovedprinsippet som striden i himmelen ble utkjempet om. Seieren i krigen i himmelen var en seier for menneskets handlefrihet.

Satan var imidlertid ikke ferdig. Reserveplanen hans – planen han har gjennomført siden Adam og Evas tid – var å friste menn og kvinner, i hovedsak for å bevise at vi ikke fortjener den gudgitte gaven handlefrihet. Satan har mange grunner til å gjøre det han gjør. Kanskje den viktigste er hevn, men han ønsker også å gjøre menn og kvinner ulykkelige, fordi han selv er ulykkelig. Ingen av oss skulle undervurdere hvor motivert Satan er til å lykkes. Hans rolle i Guds evige plan skaper “motsetning i alle ting” (2 Nephi 2:11) og prøver vår handlefrihet. Hvert valg du og jeg tar, er en prøve på vår handlefrihet – om vi velger å være lydige eller ulydige mot Guds bud er faktisk et valg mellom “frihet og evig liv” og “fangenskap og død”.

Denne grunnleggende læresetningen fremsettes tydelig i 2 Nephi kapittel 2: “Derfor er menneskene fri i kjødet, og alt som er nødvendig for menneskene, er gitt dem. Og de er fri til å velge frihet og evig liv gjennom alle menneskers store Mellommann, eller til å velge fangenskap og død ifølge djevelens fangenskap og makt, for han forsøker å gjøre alle mennesker ulykkelige likesom han selv er” (2 Nephi 2:27).

På mange måter har denne verden alltid vært i krig. Jeg tror at da Det første presidentskap sendte meg min lille brune bok, var de mer opptatt av en større krig enn andre verdenskrig. Jeg tror også de håpet at boken ville være et troens skjold mot Satan og hans hær i denne større krigen – krigen mot synd – og være en påminnelse for meg om å etterleve Guds bud.

En måte å måle oss selv og sammenligne oss med tidligere generasjoner på er ved en av de eldste normer mennesker kjenner – de ti bud. For mye av den siviliserte verden, spesielt den jødisk-kristne verden, har de ti bud vært det mest aksepterte og varige skillet mellom godt og ondt.

Etter min vurdering blir fire av de ti bud tatt like alvorlig i dag som noensinne. Som kultur forakter og fordømmer vi drap, tyveri og løgn, og vi har fortsatt tro på barns ansvar overfor sine foreldre.

Men som storsamfunn avviser vi rutinemessig de andre seks budene:

Hvis verdslige prioriteringer er noen indikasjon, har vi absolutt “andre guder” som vi setter foran den sanne Gud.
Vi lager avguder av kjendiser, av livsstil, av rikdom og ja, noen ganger av utskårne bilder eller gjenstander.
Vi bruker Guds navn på alle slags blasfemiske måter, herunder i våre utrop og vår banning.
Vi bruker sabbatsdagen til våre største kamper, vår viktigste rekreasjon, våre tyngste innkjøp og nesten alt annet enn gudsdyrkelse.
Vi ser på seksuell omgang utenfor ekteskapet som rekreasjon og underholdning.
Og misunnelse har blitt en altfor vanlig levemåte. (Se 2 Mosebok 20:3–17.)

Profeter fra alle evangelieutdelinger har konsekvent advart mot brudd på to av de mer alvorlige budene – de som har med drap og utroskap å gjøre. Jeg ser et felles grunnlag for disse to avgjørende budene – troen på at selve livet er et privilegium fra Gud, og at vårt fysiske legeme, jordelivets tempel, skulle skapes innenfor de rammer Gud har satt. At menneskene bytter ut Guds lover med sine egne regler i begge ender av livet er toppen på overmot og den nedrigste synd.

De viktigste følgene av disse forringende holdningene til ekteskapets hellighet er konsekvensene for familier – familien svekkes i et urovekkende tempo. Denne nedbrytningen forårsaker omfattende skader på samfunnet. Jeg ser en direkte årsak og virkning. Når vi gir opp engasjement og troskap til vår ektefelle, fjerner vi det limet som holder samfunnet vårt sammen.

Et nyttig perspektiv på budene er at de er kjærlige råd fra en klok, allvitende himmelske Fader. Hans mål er vår evige lykke, og hans bud er veikartet han har gitt oss slik at vi kan vende tilbake til ham, som er den eneste måten vi kan bli evig lykkelige på. Hvor viktig er hjemmet og familien for vår evige lykke? På side 141 i min lille brune bok står det: “Vår himmel er i virkeligheten lite mer enn en projeksjon av våre hjem inn i evigheten.”⁴

Læren om familien og hjemmet ble nylig understreket på nytt med stor klarhet og styrke i “Familien – En erklæring til verden”. Den erklærte familiers evige natur og forklarte deretter forbindelsen til templet. Erklæringen fremsatte også loven som familiers evige lykke er betinget av, nemlig “at formeringsevnens hellige kraft utelukkende skal brukes mellom en mann og en kvinne som er lovlig viet som ektemann og hustru”.⁵

Gud åpenbarer til sine profeter at det finnes absolutte moralske krav. Synd vil alltid være synd. Ulydighet mot Herrens bud vil alltid frata oss hans velsignelser. Verden endrer seg stadig og dramatisk, men Gud, hans bud og lovede velsignelser forandrer seg ikke. De er tidløse og uforanderlige. Menn og kvinner får sin handlefrihet som en gave fra Gud, men deres frihet og i sin tur deres evige lykke kommer av lydighet mot hans lover. Som Alma rådet sin villfarne sønn Corianton: “Ugudelighet har aldri vært lykke” (Alma 41:10).

I denne vår tid hvor evangeliet finnes i sin fylde, har Herren igjen åpenbart for oss velsignelsene som loves oss for å være lydige mot hans bud.

I Lære og pakter 130 leser vi:

“Det er en lov ugjenkallelig fastsatt i himmelen før denne verdens grunnvoll ble lagt som alle velsignelser er betinget av –

og når vi mottar en velsignelse fra Gud, er det ved lydighet mot den lov den er betinget av” (L&p 130:20–21).

Det kan neppe finnes en læresetning som er sterkere uttrykt i Skriftene enn Herrens uforanderlige bud og deres tilknytning til vår lykke og velvære som enkeltpersoner, som familier og som samfunn. Det finnes absolutte moralske krav. Ulydighet mot Herrens bud vil alltid frata oss hans velsignelser. Disse tingene forandrer seg ikke.

I en verden hvor samfunnets moralske kompass svikter, vakler aldri Jesu Kristi gjengitte evangelium, og det skulle heller ikke dets staver og menigheter, dets familier eller enkeltmedlemmer. Vi må ikke velge og vrake hvilke bud vi tror er viktige å holde, men anerkjenne alle Guds bud. Vi må stå fast og standhaftig, med full tillit til Herrens urokkelighet og fullkommen tillit til hans løfter.

Måtte vi alltid være et lys på fjellet, et eksempel på å holde budene, som aldri har forandret seg og aldri vil forandre seg. Akkurat som denne lille boken oppmuntret medlemmer i militærtjeneste til å være moralsk urokkelige i krigstid, kan vi i denne siste-dagers strid være et fyrtårn for hele jorden, og spesielt for de av Guds barn som søker Herrens velsignelser. Dette er mitt vitnesbyrd i Jesu Kristi navn. Amen.