Vi er ett
Av president Henry B. Eyring
Førsterådgiver i Det første presidentskap
Jeg ber om at uansett hvor vi er og hvilke oppgaver vi har i Guds prestedømme, vil vi være forenet i å bringe evangeliet til hele verden.
Herren gjorde det klart allerede fra starten av denne siste evangelieutdeling at vi skulle bringe evangeliet til hele verden. Det han sa til de få prestedømsbærerne i 1831, sier han til de mange nå. Uansett alder, kapasitet, kall i Kirken eller sted, er vi alle som én kalt til arbeidet med å hjelpe Ham i hans innhøsting av sjeler til han kommer igjen. Han sa til de første arbeiderne i vingården:
“Og igjen sier jeg dere at jeg gir dere en befaling at enhver, både eldste, prest og lærer, men også medlem, skal gå frem med all sin kraft, med sine henders arbeide forberede og utføre de ting som jeg har befalt.
Og la deres forkynnelse være en advarselens røst, idet enhver taler til sin neste i mildhet og saktmodighet.
Og gå ut fra de ugudelige. Frels dere selv. Vær rene, dere som bærer Herrens kar.”1
Dere medlemmer av Det aronske prestedømme kan se at Herrens befaling gjelder dere. Siden dere vet at Herren alltid bereder en vei for å holde hans bud, kan dere forvente at han vil gjøre det for hver av dere.
La meg fortelle dere hvordan han gjorde det for en gutt som nå er prest i Det aronske prestedømme. Han er 16 år gammel. Han bor i et land der misjonærene kom første gang for bare ett år siden. De ble sendt til to byer, men ikke til byen der gutten bor.
Da han var svært ung, tok foreldrene ham med til Utah av sikkerhetshensyn. Familien ble undervist og døpt av misjonærene. Han ble ikke døpt i Kirken fordi han ennå ikke var åtte år gammel.
Hans foreldre ble drept i en ulykke. Hans bestemor fikk ham sendt hjem, over havet, tilbake til byen hvor han hadde blitt født.
Han gikk på gaten i mars for bare et år siden, da han følte at han skulle snakke med en kvinne han ikke kjente. Han snakket med henne med den engelsken han fortsatt husket. Hun var sykepleier og var sendt av misjonspresidenten til hans by for å lete etter bolig og helseomsorg for misjonærene som snart ville bli sendt dit. Han og hun ble venner da de snakket sammen. Da hun kom tilbake til misjonens hovedkvarter, fortalte hun misjonærene om ham.
De to første eldstene kom i september 2012. Den foreldreløse gutten var deres første dåp i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. I mars i år hadde han vært medlem i fire måneder. Han hadde blitt ordinert til prest i Det aronske prestedømme, og kunne dermed døpe den andre konvertitten til Kirken. Han var den første prestedømspioneren til å samle andre barn av vår himmelske Fader for å etablere Kirken i en by med ca 130 000 innbyggere.
Første påskedag, 31. mars 2013, hadde Kirkens medlemstall i den byen vokst til det store antall av seks medlemmer. Han var det eneste lokale medlemmet som deltok på møtet den søndagen. Han hadde skadet kneet dagen før, men han var fast bestemt på å være der. Han hadde bedt om at han ville være i stand til å gå til kirken. Så han var der. Han tok nadverden sammen med fire unge eldster og et misjonærektepar – hele forsamlingen.
Denne historien synes ikke bemerkelsesverdig med mindre man gjenkjenner i den Guds hånd i å bygge opp sitt rike. Jeg har sett den mange ganger.
Jeg så den i New Mexico som ung mann. I generasjoner har profetene fortalt oss at vi må hjelpe misjonærene å finne og undervise de ærlige av hjertet og deretter elske dem som kommer inn i riket.
Jeg har selv sett hva trofaste prestedømsledere og medlemmer kan gjøre. I 1955 ble jeg offiser i det amerikanske Luftforsvaret. Biskopen hjemme ga meg en velsignelse like før jeg dro til min første base, som var i Albuquerque, New Mexico.
I sin velsignelse sa han at min tid i Luftforsvaret ville være misjonærtjeneste. Jeg kom i kirken på min første søndag i Albuquerque første gren. En mann kom bort til meg, presenterte seg som distriktspresident og fortalte meg at han ville kalle meg som distriktsmisjonær.
Jeg sa at jeg bare kom til å være der for opplæring i et par uker, og så ville jeg bli sendt til et annet sted i verden. Han sa: “Jeg vet ikke noe om det, men vi skal kalle deg til å tjene.” Midt i min militære opplæring, etter det som syntes å være en tilfeldighet, ble jeg valgt blant hundrevis av offiserer til å bli opplært til å ta plassen ved hovedkvarteret til en offiser som da brått hadde gått bort.
Så i de to årene jeg var der, jobbet jeg på kontoret mitt. De fleste kvelder og hver helg underviste jeg mennesker som medlemmene bragte til oss, i Jesu Kristi evangelium.
Mine ledsagere og jeg utførte i snitt mer enn 40 timer misjonærarbeid i måneden uten én gang å måtte banke på dører for å finne noen å undervise. Medlemmene skaffet så mange avtaler at vi ofte underviste to familier på en kveld. Jeg så selv kraften og velsignelsen av profeters gjentatte oppfordringer til alle medlemmer om å være misjonærer.
På den siste søndagen før jeg forlot Albuquerque, ble den første staven organisert i byen. Det er nå et hellig tempel der, et Herrens hus, i en by hvor vi en gang møttes i et enslig møtehus med hellige som bragte venner til oss for å bli undervist og føle Åndens vitnesbyrd. Disse vennene følte et innbydende hjem i Herrens sanne kirke.
Jeg så den dernest i New England mens jeg studerte. Jeg ble kalt som rådgiver til en flott distriktspresident som hadde blitt bragt fra manglende interesse for Kirken til en mann med stor åndelig kraft. Hans hjemmelærer elsket ham nok til å overse sigaren hans og se det Gud kunne se i ham. Distriktspresidenten og jeg kjørte over åsene og langs kysten for å besøke små grener som lå spredt utover Massachusetts og Rhode Island, og for å bygge opp og velsigne Guds rike.
I de årene jeg virket sammen med denne store lederen, så vi folk bringe venner til kirken ved sitt eksempel og ved sin invitasjon til å lytte til misjonærene. For meg virket disse grenenes vekst treg og vaklende. Men den søndagen jeg dro, fem år senere, kom to apostler for å organisere vårt distrikt til en stav i Longfellow Park møtehus i Cambridge.
Mange år senere kom jeg tilbake for å lede en stavskonferanse der. Stavspresidenten tok meg med for å se en steinete høyde i Belmont. Han sa det ville være et perfekt sted for et Guds tempel. I dag står det et der. Når jeg ser på det, husker jeg de ydmyke medlemmene jeg satt sammen med i små grener, naboene de inviterte og misjonærene som underviste dem.
Det er en ny diakon her på dette møtet i kveld. Jeg var sammen med ham på samme påskedag som presten som jeg talte om tidligere, der han gikk til sitt møte som eneste medlem. Diakonen strålte da hans far sa han skulle være med ham på dette prestedømsmøtet i kveld. Denne faren var en flott misjonær i samme misjon hvor hans far hadde vært president. Jeg har sett Håndbok for misjonærer fra 1937 som hans oldefar hadde. Hans arv med å bringe mennesker til Kirken stikker dypt.
Så jeg snakket med denne diakonens biskop for å finne ut hva gutten kunne forvente når han skulle ivareta prestedømmets ansvar for å arbeide med innsamlingen av sjeler for Herren. Biskopen var entusiastisk da han beskrev hvordan menighetens misjonsleder fulgte undersøkernes utvikling. Han får denne informasjonen ved jevnlig kontakt med misjonærene.
Biskopen og hans menighetsråd snakker om hver undersøkers utvikling. De finner ut hva de kan gjøre for hver enkelt og deres familie for å hjelpe dem å få venner før dåpen, for å inkludere dem i aktiviteter og for å gi næring til dem som blir døpt. Han sa at misjonærene til tider har nok undervisningsavtaler til å ta med seg bærere av Det aronske prestedømme som ledsagere.
Menighetens misjonsplan omfatter quorumenes mål for å invitere dem de kjenner til å møte misjonærene. Selv diakonenes quorumspresidentskap oppfordres til å sette seg mål og planlegge for at quorumsmedlemmene kan bidra til å bringe dem de kjenner til Guds rike.
Diakonen i den sterke menigheten og den nye presten – konvertitten – i den bittelille medlemsgruppen kan synes å ha lite til felles med hverandre eller med dere. Og dere ser kanskje ikke mye likhet med deres erfaringer med å bygge opp Kirken, og det jeg så som mirakler i New Mexico og i New England.
Men på én måte er vi ett i vårt ansvar i prestedømmet. Vi helliggjør oss og oppfyller våre individuelle plikter overfor budet om å bringe evangeliet til alle vår himmelske Faders barn.
Vi utveksler erfaringer med hvordan Herren bygger opp sitt rike på jorden. I hans kirke, med alle de fantastiske redskaper og organisasjoner vi har fått, er det fortsatt en grunnleggende sannhet som forkynnes av profeter, om hvordan vi skal oppfylle vårt prestedømsansvar for misjonærarbeid.
På generalkonferansen i april 1959 forkynte president David O. McKay dette prinsippet, slik profetene har gjort siden den gang, heriblant president Thomas S. Monson. President McKay fortalte i sin avslutningstale at i den britiske misjon i 1923 ble en generell instruksjon sendt ut til Kirkens medlemmer. De ble bedt om ikke å bruke penger på reklame for å bekjempe britenes negative følelser overfor Kirken. President McKay sa at beslutningen var: “Legg ansvaret på hvert medlem av Kirken at i det kommende år, 1923, skal ethvert medlem være misjonær. Hvert medlem en misjonær! Dere kan bringe deres mor inn i Kirken, eller det kan være deres far, kanskje en arbeidskamerat. En eller annen vil høre sannhetens gode budskap gjennom dere.”
President McKay fortsatte: “Og det er budskapet i dag. Hvert medlem – en og en halv million av dem – en misjonær!”2
Da det ble bekjentgjort i 2002 at misjonærarbeid skulle bli biskopenes ansvar, ble jeg forundret. Jeg hadde vært biskop. Det virket for meg som om de allerede bar på en byrde som var helt på grensen, i tjeneste for medlemmene og i ledelsen av menighetens organisasjoner.
En biskop jeg kjente, så det ikke som en ekstra plikt, men som en mulighet til å forene menigheten i en stor sak der hvert medlem ble en misjonær. Han kalte en menighetens misjonsleder. Han møtte misjonærene selv hver lørdag for å høre om deres arbeid, oppmuntre dem og høre om fremgangen med deres undersøkere. Menighetsrådet fant muligheter for organisasjoner og quorum til å bruke tjenesteerfaringer som forberedelse til misjon. Og som dommer i Israel, hjalp han de unge å føle forsoningens velsignelser for å holde dem rene.
Nylig spurte jeg hvordan han forklarte økningen i konvertittdåp i menigheten sin, og økningen i antall unge som var rede og ivrige etter å bringe Jesu Kristi evangelium ut til verden. Han sa det syntes for ham som om det ikke var så mye oppgavene noen utførte, men måten de alle ble ett på i sin entusiasme for å bringe folk inn de helliges samfunn, som hadde bragt dem slik lykke.
For noen var det dette og mer. I likhet med Mosiahs sønner, hadde de følt virkningene av synd i sitt eget liv og den fantastiske helbredelse ved forsoningen i Guds kirke. Av kjærlighet og takknemlighet for Frelserens gave til dem ønsket de å hjelpe alle de kunne med å unnslippe sorgen av synd, føle gleden av tilgivelse og samles med dem i sikkerhet i Guds rike.
Det var kjærligheten til Gud og til deres venner og naboer som forenet dem for å tjene folket. De ønsket å bringe evangeliet til alle i sin del av verden. Og de forberedte sine barn til å være verdige til å bli kalt av Herren til å undervise, vitne og tjene i andre deler av hans vingård.
Enten det er i den store menigheten der den nye diakonen vil utføre sin plikt til å forkynne evangeliet og bygge opp riket, eller i den lille gruppen langt unna der den nye presten virker, vil de være ett i hensikt. Diakonen vil bli inspirert av Guds kjærlighet til å strekke seg ut til en venn som ennå ikke er medlem. Han vil ta sin venn med til en eller annen tjeneste eller aktivitet i Kirken og deretter invitere ham og hans familie til å bli undervist av misjonærene. For dem som blir døpt, vil han være den vennen de trenger.
Presten vil invitere andre til å delta sammen med seg i den lille gruppen av hellige der han har følt Guds kjærlighet og forsoningens velsignede fred.
Hvis han fortsetter å være trofast i sin prestedømsplikt, vil han se gruppen bli til en gren, og deretter vil en Sions stav komme til byen hans. Det vil være en menighet med en omsorgsfull biskop. Det kan være en av hans sønner eller barnebarn som en dag vil ta en Guds tjener med til en høyde i nærheten og si: “Dette ville være et flott sted for et tempel.”
Jeg ber om at uansett hvor vi er og hvilke oppgaver vi har i Guds prestedømme, vil vi være forenet i å bringe evangeliet til hele verden, og at vi vil oppfordre dem vi er glad i til å bli renset fra synd og være lykkelige sammen med oss i Guds rike. I Jesu Kristi navn, hvis kirke dette er. Amen.