Frelseren ønsker å tilgi

Av eldste Craig A. Cardon

i De sytti

Herren elsker oss og vil at vi skal forstå hans villighet til å tilgi.

Under vår Frelsers jordiske virke var det mange som fulgte ham, inkludert skriftlærde og fariseere, “fra hver by i Galilea og Judea og Jerusalem”.¹ En sengeliggende, lam mann som ønsket å bli helbredet, ble bragt til en stor samling, men da de ikke kunne få ham nær nok til Frelseren, løftet hans venner ham opp på taket av huset hvor Frelseren var, og senket ham ned. Etter denne tilkjennegivelsen av tro, i en stor hensikt som ennå ikke var kjent for hans tilhørere, erklærte Frelseren: “Menneske, dine synder er deg forlatt!”²

Dette må ha overrasket mannen, og selv om Skriftene ikke sier noe om hans reaksjon, lurte han kanskje på om Frelseren virkelig forsto hvorfor han hadde kommet.

Frelseren visste at mange fulgte ham på grunn av hans mektige mirakler. Han hadde allerede gjort vann til vin,³ drevet ut urene ånder⁴ og helbredet embedsmannens sønn,⁵ en spedalsk,⁶ Peters svigermor⁷ og mange andre.⁸

Men med denne lamme mannen valgte Herren å vise både disipler og baktalere sin unike rolle som verdens Frelser. Da de hørte Frelserens ord, hadde de skriftlærde og fariseerne begynt å diskutere seg imellom og i uvitenhet snakket om blasfemi, mens de konkluderte med at bare Gud kan tilgi synd. Frelseren oppfattet deres tanker, talte til dem og sa:

“Hva er det dere tenker i deres hjerter?

Hva er lettest å si: Dine synder er deg forlatt! – eller å si: Stå opp og gå?”⁹

Uten å vente på deres svar, fortsatte Frelseren: “Men for at dere skal vite at Menneskesønnen har makt på jorden til å forlate synder – så talte han til den lamme: Jeg sier deg: Stå opp og ta din seng og gå hjem til ditt hus.”¹⁰ Og det gjorde han!

Ved denne mirakuløse fysiske helbredelse bekreftet Frelseren for oss alle denne langt mektigere åndelig sannhet: Menneskesønnen tilgir synder!

Mens denne sannheten umiddelbart aksepteres av alle troende, er ikke det samme tilfelle med denne: Frelseren tilgir synder “på jorden”, og ikke bare ved den endelige dom. Han fritar oss ikke i våre synder.¹¹ Han tolererer ikke at vi vender tilbake til tidligere synder.¹² Men når vi omvender oss og adlyder hans evangelium, tilgir han oss.¹³

I denne tilgivelse ser vi forsoningens styrkende og forløsende kraft harmonisk og nådig anvendt. Hvis vi utøver tro på Herren Jesus Kristus, vil kraften i hans forsoning styrke oss når vi trenger det,¹⁴ og hans forløsende kraft helliggjøre oss når vi “avlegger det naturlige menneske”.¹⁵ Dette bringer håp til alle, spesielt til dem som føler at tilbakevendende menneskelig svakhet faller utenfor Frelserens villighet til å hjelpe og frelse.

For å gi Frelseren en mulighet til å opplyse vår forstand,¹⁶ spurte Peter en gang hvor mange ganger han skulle tilgi sin bror, og spurte så: “Inntil syv ganger?” Det måtte da være mer enn nok. Men Frelserens svar åpnet døren til hans barmhjertige hjerte på vidt gap: “Ikke syv ganger, sier jeg deg, men sytti ganger syv!”¹⁷

Herren elsker oss og vil at vi skal forstå hans villighet til å tilgi. Ved mer enn 20 anledninger i Lære og pakter fortalte Herren dem han talte til: “Dine synder er tilgitt,” eller lignende ord.¹⁸ Ved omtrent halvparten av disse anledningene var Herrens ord rettet spesielt til profeten Joseph Smith, noen ganger til ham alene, noen ganger sammen med andre.¹⁹ Den første av disse ble nedtegnet i 1830, den siste i 1843. Med andre ord fortalte Herren Joseph gjentatte ganger i løpet av mange år: “Dine synder er tilgitt.”

Selv om Joseph ikke var “skyldig i noen store eller ondsinnede synder”²⁰, gjør vi klokt i å huske at med svært få unntak, begrenser ikke Herrens “sytti ganger syv” tilgivelsen i forhold til syndens alvorlighetsgrad.

Da han talte til eldster som var forsamlet i Kirtland, sa Herren: “Jeg vil at dere skal overvinne verden, derfor vil jeg ha medlidenhet med dere.”²¹ Herren kjenner vår svakhet og de evige konsekvenser av “verden” for ufullkomne menn og kvinner.²² Ordet derfor i dette verset er hans bekreftelse på at det bare er i kraft av hans medlidenhet at vi til slutt kan “overvinne verden”. Hvordan blir denne medlidenheten tilkjennegitt? Til de samme eldstene i Kirtland sa han: “[Jeg har] tilgitt deres synder.”²³Frelseren ønsker å tilgi.

Ingen trenger å anta at denne tilgivelsen kommer uten omvendelse. Faktisk har Herren erklært: “Jeg, Herren, tilgir synder hos dem som bekjenner sine synder for meg og ber om tilgivelse,” og han tilføyer så følgende begrensning: “Som ikke har syndet til døden.”²⁴ Selv om Herren ikke kan “se på synd og på noen som helst måte samtykke i den”²⁵, skiller han mellom noen synders relative alvorlighetsgrad. Han fastsetter at det ikke blir noen tilgivelse for “bespottelse mot Den Hellige Ånd”.²⁶ Han erklærer hvor alvorlig drap er²⁷ og understreker alvoret i seksuell synd, som hor. ²⁸ Med hensyn til gjentatt alvorlig seksuell synd bekjentgjør han at det blir stadig vanskeligere å motta hans tilgivelse.²⁹ Han har sagt at “den som synder mot det større lys, skal få større fordømmelse”.³⁰ Men i sin nåde tillater han forbedring over tid, snarere enn å kreve umiddelbar fullkommenhet. Selv med de mange synder foranlediget av jordelivets svakhet, tilgir han så ofte som vi omvender oss og søker hans tilgivelse, om og om igjen.³¹

På grunn av dette, kan vi alle, også de som strever med vanedannende adferd som for eksempel rusmisbruk eller pornografi, og deres nærmeste, vite at Herren vil anerkjenne vår rettferdige innsats og kjærlig tilgi når omvendelsen er fullført, inntil “sytti ganger syv”. Dette betyr imidlertid ikke at man bevisst kan vende tilbake til synd ustraffet.³²

Herren er alltid interessert i vårt hjerte,³³ og rasjonalisert, falsk tro rettferdiggjør ikke synd.³⁴ I denne evangelieutdeling advarte Herren en av sine tjenere mot slik rasjonalisering ved å erklære: “La [ham] skamme seg over nikolaittenes gruppe og over alle deres hemmelige avskyeligheter.”³⁵ Nikolaittene var en gammel religiøs sekt som påberopte seg tillatelse til å begå seksuell synd i kraft av Herrens nåde.³⁶ Dette behager ikke Herren.³⁷ Hans medfølelse og nåde unnskylder oss ikke “når [vårt hjerte ikke er] …tilfreds, [og vi ikke] adlyder… sannheten, men finner behag i urettferdighet”.³⁸ Men når vi har gjort alt vi kan,³⁹ er hans medlidenhet og nåde det middel hvorved vi med tiden⁴⁰ kan overvinne verden ved hjelp av forsoningens styrkende kraft. Hvis vi ydmykt søker denne dyrebare gaven, vil han “la det svake bli til styrke for [oss]”⁴¹, og ved hans styrke blir vi i stand til å gjøre det som vi aldri kunne ha gjort alene.

Herren ser på lyset vi har mottatt,⁴² vårt hjertes ønsker⁴³ og våre handlinger,⁴⁴ og når vi omvender oss og søker hans tilgivelse, tilgir han. Når vi betrakter vårt eget liv og våre kjære og bekjentes liv, skulle vi være like villige til å tilgi oss selv og andre.⁴⁵

Forkynn mitt evangelium drøfter vanskeligheten med å overvinne vanedannende adferd og oppfordrer prestedømsledere og medlemmer til å ikke “bli sjokkert eller miste motet” hvis undersøkere eller nye medlemmer fortsetter å streve med slike problemer. Vi blir derimot rådet til å “vise vedkommende tillit og ikke være fordømmende… [men] behandle det som et midlertidig og forståelig tilbakefall”.⁴⁶ Kan vi gjøre mindre med våre egne barn eller familiemedlemmer som sliter med lignende problemer og midlertidig har kommet bort fra rettferdighetens sti? De fortjener utvilsomt vår sindighet, tålmodighet og kjærlighet – og ja, vår tilgivelse.

På generalkonferansen i oktober i fjor sa president Monson:

“Vi må huske at folk kan forandre seg. De kan legge bak seg dårlige vaner. De kan omvende seg fra overtredelser…

…Vi kan hjelpe dem å overvinne sine svakheter. Vi må utvikle evnen til å se menn ikke som de er i dag, men som de kan bli.” ⁴⁷

På en tidlig konferanse i Kirken, tilsvarende denne, fortalte Herren medlemmene:

“Sannelig sier jeg dere, dere er rene, men ikke alle…

For alt kjød er fordervet for meg…

…For sannelig, noen av dere er skyldige for meg, men jeg vil vise barmhjertighet for deres svakhet.”⁴⁸

Hans budskap er det samme i dag.

Vår himmelske Fader vet hva vi står overfor, at vi alle synder og “står uten ære for Gud”⁴⁹ om og om igjen. Han sendte sin Sønn, som “kjenner menneskets svakhet og vet hvordan han skal komme dem til hjelp som blir fristet”.⁵⁰ Hans sønn lærer oss å “be alltid om ikke å komme i fristelse”.⁵¹ Vi blir bedt om å rope til Gud “om barmhjertighet, for han er mektig til å frelse”.⁵² Frelseren befaler oss å omvende oss⁵³ og å tilgi.⁵⁴ Selv om omvendelse ikke er lett, lover han følgende hvis vi prøver å adlyde hans evangelium: “Sannelig sier jeg dere, til tross for deres synder er mitt indre fylt av medlidenhet med [dere]. Jeg vil ikke helt forkaste [dere], og på vredens dag vil jeg komme barmhjertighet ihu.”⁵⁵ Frelseren ønsker å tilgi.

Hver uke begynner Tabernakelkoret sin inspirerende sending med de oppløftende ordene i William W. Phelps’ kjente salme “Stille syng en hellig sang”. Ikke fullt så kjent er de trøstende ordene i fjerde vers:

Hellig, hellig er vår Gud,
edle, gode er hans bud…
Vend om, enhver.
Han har sagt han vil tilgi
all vår synd begått på jord.56

Jeg inviterer dere til å utøve tro på Herrens ord og utøve tro på ham til omvendelse. ⁵⁷ Han elsker dere. Han ønsker å tilgi. Dette vitner jeg om i Jesu Kristi hellige navn. Amen.