Når du redder en pike, redder du flere generasjoner
Av Mary N. Cook
Førsterådgiver i Unge kvinners generalpresidentskap
Deres gode liv vil velsigne deres forfedre, deres familie nå og familiemedlemmer som ennå ikke har kommet.
Det er en ære for meg å tale til Kirkens tapre unge kvinner. Vi ser dere gå fremover på veien for dem som overholder sine pakter, og vi vet at deres gode liv vil velsigne deres forfedre, deres familie nå og familiemedlemmer som ennå ikke har kommet, for som president Gordon B. Hinckley uttalte “Når du redder en pike, redder du flere generasjoner.”1
Deres pakts vei begynte da dere ble døpt og mottok Den hellige ånds gave. Den fortsetter ukentlig på nadverdsmøtet, et hellig sted hvor dere fornyer deres dåpspakt. Nå er tiden for å forberede dere til å inngå tempelpakter. “Hellige ordinanser og pakter som er tilgjengelige i hellige templer, gjør det mulig for enkeltmennesker å vende tilbake til Guds nærhet og for [våre] familier å bli evig forenet.”2
Stå på hellige steder for deres forfedre. “Alle mennesker som kommer til denne jord, er et produkt av generasjoner av foreldre. Vi har en naturlig lengsel etter å assosiere oss med våre forfedre.”3 Når dere deltar i slektshistorie og tempelarbeid, veves deres liv sammen med deres forfedres ved å gi dem frelsende ordinanser.
Stå på hellige steder for dere selv og deres nærmeste familie. Deres rettferdige eksempel vil være en kilde til stor glede, uavhengig av familiens omstendigheter. Deres gode valg vil gjøre dere kvalifisert til å inngå og holde hellige pakter som vil binde familien sammen for evig.
Stå på hellige steder for deres fremtidige familie. Bestem dere for å bli beseglet til deres mann ved det hellige prestedømme i templet når dere starter en evig familieenhet. Deres barn vil bli velsignet med sannheten når dere vever deres gode eksempel og urokkelige vitnesbyrd inn i deres liv og veileder dem på paktens vei.
Jeg så disse evige prinsippene utstilt på den forrige internasjonale kunstkonkurransen for ungdom. Megan Warner Taylor hadde digitalt komponert et fotografi med en moderne tilnærming til Kristi lignelse om de ti jomfruer.4 Jeg møtte Megan, og hun forklarte symbolikken i den tiende jomfruen, som hun beskrev som en dydig og troende ung kvinne som var beredt til å inngå og holde hellige tempelpakter. Som med alle de kloke jomfruene, kom hennes forberedelse ved at hun fylte olje på sin lampe, en dråpe om gangen, ved konsekvent rettferdig livsførsel. Jeg la jeg merke til hvor vakkert håret hennes var flettet. Megan forklarte at flettingen symboliserte sammenvevingen av denne unge kvinnens dydige liv med utallige generasjoner. Én flette symboliserte hennes kjærlighet og respekt for sine forfedre, den andre hennes rettferdige innflytelse på sin nåværende familie og den tredje hennes forberedte liv sammenvevd med kommende generasjoner.
Jeg møtte en annen ung kvinne hvis tidlige åndelige forberedelse har vevd et liv i rettferdighet sammen med mange generasjoner.
En vakker september ettermiddag var min mann og jeg i templet og ventet på å delta i tempelordinanser. Chris, en venn av oss, kom inn i rommet. Det var flott å se denne unge mannen, som nylig hadde kommet hjem fra misjon til Russland.
Da sesjonen var i ferd med å begynne, satte en ung og vakker kvinne seg ved siden av meg. Hun strålte, smilte og var fylt med lys. Jeg ønsket å bli kjent med henne, så jeg presenterte meg lavmælt. Hun hvisket navnet sitt, Kate, og jeg gjenkjente etternavnet som en familie som hadde bodd i Michigan der familien min en gang bodde. Kate var deres voksne datter, som fem uker tidligere hadde kommet hjem fra misjon i Tyskland.
Under sesjonen dukket stadig tanken opp: “Presenter Kate for Chris.” Jeg skjøv tilskyndelsen til side og tenkte: “Når, hvor, hvordan?” Da vi forberedte oss til å dra, kom Chris bort for å si adjø, og jeg grep muligheten. Jeg trakk Kate mot meg og hvisket: “Dere er to dydige unge mennesker som trenger å bli kjent med hverandre.” Jeg forlot templet tilfreds med at jeg hadde fulgt tilskyndelsen.
På vei hjem snakket min mann og jeg om våre erindringer om utfordringene som hadde kommet til Kates familie. Jeg har siden blitt bedre kjent med Kate, og hun har hjulpet meg å forstå årsakene til gleden hun utstrålte i templet den dagen.
Kate har alltid prøvd å holde seg på paktens vei ved å søke hellige steder. Hun vokste opp i et hjem der familiens hjemmeaften, familiebønn og skriftstudium gjorde hennes hjem til et hellig sted. Som barn lærte hun om templet, og sangen “Jeg ser vår Herres tempel” var en favoritt på familiens hjemmeaften.5 Som liten pike så hun foreldrene sette et eksempel på å søke et hellig sted når de dro til templet på en helgekveld istedenfor å gå på kino eller ut på middag.
Hun elsket sin far inderlig, og han brukte sin prestedømsmyndighet til å hjelpe henne å inngå sin første pakt i dåpen. Hun fikk deretter hender lagt på sitt hode og mottok Den hellige ånd. Kate sa: “Jeg var glad for å motta Den hellige ånd, og jeg visste at det ville hjelpe meg å holde meg på veien til evig liv.”
Livet fortsatte på svært velsignet og lykksalig vis for Kate. Da hun var 14, begynte hun på videregående skole og elsket Seminar, et annet hellig sted hvor hun lærte om evangeliet. En dag begynte læreren å snakke om prøvelser, og garanterte at vi alle ville oppleve dem. Hun sa til seg selv: “Jeg vil ikke ha prøvelser. Jeg vil ikke høre dette.”
Det var bare noen få uker senere at hennes far våknet svært syk 1. påskedag. Kate sa: “Far var veldig sunn. Han var maratonløper. Mor ble så skremt av hvor syk han var at hun kjørte ham til sykehuset. Innen 36 timer hadde han et massivt slag som lammet det meste av kroppen hans. Han kunne blunke, men resten av kroppen fungerte ikke. Jeg husker at jeg så ham og tenkte: ‘Å nei, det skjer. Seminar-læreren min hadde rett. Jeg opplever en prøvelse.” Innen få dager gikk Kates far bort.
Kate fortalte videre: “Det var så vanskelig. Man ønsker aldri å miste helten i livet sitt. Jeg visste at jeg kunne gjøre det til et springbrett til vekst eller la det være en veisperring. Jeg ønsket ikke å la det ødelegge livet mitt, for jeg var bare 14 år gammel. Jeg prøvde å være så nær til Herren som mulig. Jeg leste mye i Skriftene. Alma kapittel 40 forsikret meg om at oppstandelsen er reell, og at på grunn av Kristi forsoning kan jeg være sammen med far igjen. Jeg ba mye. Jeg skrev i dagboken min så ofte jeg kunne. Jeg holdt mitt vitnesbyrd levende ved å skrive det ned. Jeg gikk til kirken og i Unge kvinner hver uke. Jeg omga meg med gode venner. Jeg holdt meg nær omsorgsfulle slektninger og spesielt mor, som var ankeret i vår familie. Jeg ba om prestedømsvelsignelser fra min bestefar og andre prestedømsbærere.”
Disse konsekvente valgene, i likhet med den kloke jomfruens, fylte olje på Kates lampe. Hun var motivert av sitt ønske om å være sammen med faren igjen. Kate visste at faren var klar over hennes valg, og hun ønsket ikke å skuffe ham. Hun ønsket et evig forhold til ham, og hun forsto at det å holde seg på paktens vei ville holde hennes liv tett sammenvevd med hans.
Prøvelsene var imidlertid ikke over. Da Kate var 21 og sendte inn misjonspapirene sine, fikk moren diagnosen kreft. Kate måtte ta en viktig avgjørelse. Skulle hun bli hjemme og hjelpe sin mor eller reise på misjon? Moren fikk en prestedømsvelsignelse som lovet at hun ville overleve sykdommen. Beroliget av denne velsignelsen gikk Kate frem i tro og fortsatte med sine planer om å reise på misjon.
Kate sa: “Det var å ta et skritt ut i mørket, men på min misjon kom omsider lyset og jeg fikk nyheten om at min mors velsignelse ble oppfylt. Jeg var så glad for at jeg ikke utsatte å tjene Herren. Når vanskelige ting kommer, tror jeg det er lett å stoppe opp og ikke egentlig ønske å gå videre, men hvis man setter Herren først, kan motgang føre til vakre velsignelser. Man kan se hans hånd og oppleve mirakler.” Kate opplevde sannheten i president Thomas S. Monsons ord: “Vi vil finne våre største muligheter når vi har det aller vanskeligst.”6
Kate hadde denne slags tro fordi hun forsto frelsesplanen. Hun visste at vi levde før, at jordelivet er en tid for prøvelser og at vi vil leve igjen. Hun hadde tro på at hennes mor ville bli velsignet, men på grunn av sin erfaring med faren, visste hun at hvis moren skulle gå bort, ville det gå bra. Hun sa: “Jeg overlevde ikke bare min fars død, den ble en del av min identitet for godt. Og hadde min mor blitt tatt bort, ville det ha gjort det samme. Det ville ha vevd et større vitnesbyrd inn i mitt liv.”7
Kate søkte et hellig sted den kvelden jeg møtte henne i templet. Av et ønske om å veve de evige forbindelser som kommer gjennom templet tett sammen, fulgte hun det mønster som ble etablert av foreldrene med regelmessige tempelbesøk.
Ikke mye hendte den kvelden jeg presenterte Kate for Chris, men da hun søkte et annet hellig sted neste søndag, så Kate Chris blant hundrevis av unge enslige voksne på en andakt for Instituttet. Der fant de ut mer om hverandre. Noen uker senere inviterte Chris henne til å se generalkonferansen sammen. De fortsatte å søke steder som innbød Ånden gjennom hele forlovelsestiden, og ble til slutt beseglet i templet, det hellige stedet der de først møtte hverandre. Begge ivaretar nå sitt hellige ansvar som foreldre, idet de vever sitt vitnesbyrd om frelsesplanen inn i tre små gutters liv og veileder dem på paktens vei.
“Når du redder en pike, redder du flere generasjoner.” Kates beslutning som 14-åring om å holde seg på veien, konsekvent fylle olje på sin lampe og stå på hellige steder, har og vil frelse generasjoner. Å søke etter sine forfedre og tjene i templet har vevd hennes hjerte sammen med deres. Deltagelse i slektshistorie og tempelarbeid vil likeledes veve deres hjerter sammen og gi deres forfedre mulighet til evig liv.
Etterlevelse av evangeliet i hjemmet vil også fylle olje på deres lampe og veve åndelig styrke inn i deres hjem nå og velsigne deres fremtidige familie på utallige måter. Og dessuten, som eldste Robert D. Hales sa: “Hvis våre foreldre ikke har vært et godt eksempel, er det vårt ansvar å bryte sirkelen … og lære dem korrekte tradisjoner for kommende generasjoner.”8
Bestem dere nå for å gjøre alt dere kan for å fylle deres lamper, så deres sterke vitnesbyrd og eksempel kan bli vevet inn i mange generasjoners liv – i fortid, nåtid og fremtid. Jeg vitner om at deres dydige liv ikke bare vil frelse generasjoner, men det vil redde deres evige liv, for det er den eneste måten å vende tilbake til vår himmelske Fader og finne sann glede nå og i evigheten. I Jesu Kristi navn. Amen.