Vi er døtre av vår himmelske Fader
Av Elaine S. Dalton
Nylig avløst Unge kvinners generalpresident
Som Guds døtre er vi alle unike og forskjellige i våre omstendigheter og erfaringer. Og likevel er vår rolle viktig – fordi vi er viktige.
Hver uke gjengir unge kvinner over hele verden Unge kvinners tema. Hver gang jeg hører disse ordene, uansett på hvilket språk: “Vi er døtre av en himmelsk Fader som elsker oss, og vi elsker ham,”1 bekrefter Ånden for min sjel at de er sanne. Det er ikke bare en bekreftelse på vår identitet – hvem vi er – men også en erkjennelse av hvem vi tilhører. Vi er døtre av et opphøyet vesen!
I alle land og på alle kontinenter har jeg møtt selvsikre, veltalende unge kvinner, fulle av lys, foredlet ved hardt arbeid og prøvelser, med en ren og enkel tro. De er dydige. De er paktens voktere som står “som Guds vitner til alle tider og i alle ting og på alle steder”.2 De vet hvem de er og at de har en viktig rolle å spille i oppbyggingen av Guds rike.
Da jeg var student, var jeg medlem av BYU International Folk Dancers. En sommer hadde gruppen vår det unike privilegium å reise rundt i Europas misjoner. Det var en vanskelig sommer for meg fordi noen måneder tidligere hadde min far uventet gått bort. Mens vi var i Skottland, følte jeg meg særlig ensom og ble motløs. Vi danset i et møtehus den kvelden, og etter opptredenen gikk vi til misjonshjemmet rett ved siden av. Da jeg gikk opp gangveien, så jeg en stein i en velholdt hage ved porten. På den leste jeg ordene: “Hva enn du er, vær det fullt og helt.” Akkurat da gjorde disse ordene sterkt inntrykk på meg, og jeg følte himmelens krefter strekke seg ut og gi meg et budskap. Jeg visste at en kjærlig himmelsk Fader kjente meg. Jeg følte at jeg ikke var alene. Jeg sto der i hagen med tårer i øynene. “Hva enn du er, vær det fullt og helt.” Dette enkle utsagnet fornyet min forståelse av at vår himmelske Fader kjente meg og hadde en plan for mitt liv, og ånden jeg følte hjalp meg å forstå at min rolle betydde noe.
Senere fikk jeg vite at dette ordtaket en gang hadde motivert profeten David O. McKay mens han var ung misjonær i Skottland. Han hadde sett det på en stein på en bygning i en nedslående periode av sitt liv og sin misjon, og ordene oppmuntret ham. Mange år senere, da bygningen ble revet, sørget han for at steinen kom i Kirkens besittelse og fikk den plassert i hagen ved misjonshjemmet.3
Som Guds døtre er vi alle unike og forskjellige i våre omstendigheter og erfaringer. Og likevel er vår rolle viktig – fordi vi er viktige. Våre daglige bidrag av omsorg, undervisning og omtanke for andre kan synes trivielle, uviktige, vanskelige og nedverdigende til tider, men når vi husker den første linjen av Unge kvinners tema – “Vi er døtre av en himmelske Fader som elsker oss” – vil det gjøre hele forskjellen i vårt forhold til andre og våre reaksjoner.
Nylig døde min fantastiske 92 år gamle mor. Hun forlot denne jordiske tilværelse slik hun hadde levd – fredelig. Hennes liv ble ikke som hun hadde planlagt. Hennes mann, min far, døde da han var 45, og etterlot henne med tre barn – meg og mine to brødre. Hun levde i 47 år som enke. Hun forsørget familien vår ved å undervise i skolen om dagen og ha pianotimer om kvelden. Hun tok seg av sin aldrende far, min bestefar, som bodde ved siden av. Hun sørget for at hver av oss fikk høyere utdannelse. Hun insisterte faktisk på det, slik at vi kunne være “bidragsytere”. Og hun klaget aldri. Hun holdt sine pakter, og fordi hun gjorde det, nedkalte hun himmelens krefter for å velsigne vårt hjem og sende mirakler. Hun stolte på bønnens kraft, prestedømmet og paktens løfter. Hun var trofast i sin tjeneste for Herren. Hennes urokkelige hengivenhet styrket oss, hennes barn. Hun gjenga ofte skriftstedet: “Jeg, Herren, er forpliktet når dere gjør hva jeg sier, men når dere ikke gjør hva jeg sier, har dere intet løfte.”4 Det var hennes motto, og hun visste at det var sant. Hun forsto hva det innebar å være en som holder pakter. Hun ble aldri anerkjent av verden. Hun ønsket ikke det. Hun forsto hvem hun var og hvem hun tilhørte – en Guds datter. Det kan virkelig sies om vår mor at hun handlet fullt og helt.
Om kvinner og mødre sa president Gordon B. Hinckley en gang:
“Vi må aldri glemme kvinnenes styrke… Det er mødre som mest direkte påvirker sine barn… Det er mødre som gir dem næring og lærer dem Herrens handlemåte. Deres innflytelse er av største betydning…
…De skaper liv. De pleier og oppfostrer barn. De underviser unge kvinner. De er våre uunnværlige ledsagere. De er våre medarbeidere i oppbyggingen av Guds rike. Hvor stor deres rolle er, hvor vidunderlige deres bidrag!”5
Hvordan innprenter en mor og en far i sin datter den foredlende og evige sannhet at hun er en Guds datter? Hvordan hjelper vi henne å komme ut av verden og tre inn i Guds rike?
I en verden der en lett kan bli gjort moralsk ufølsom, trengs kvinner og menn som vil “stå som Guds vitner til alle tider og i alle ting og på alle steder”. Aldri har dette vært viktigere enn nå. Unge kvinner trenger mødre og veiledere som er eksempler på dydige kvinner. Mødre, deres forhold til deres datter er av overordnet betydning, og det samme er deres eksempel. Deres kjærlighet og respekt for hennes far, hans prestedømme og hans guddommelige rolle vil gjenspeiles og kanskje forsterkes i deres datters holdninger og adferd.
Hva er det vi alle må gjøre “fullt og helt”? Familieerklæringen er klar:
“Etter guddommelig forordning skal fedre presidere over sin familie i kjærlighet og rettferdighet, og de er ansvarlige for å sørge for livets nødvendigheter og beskyttelse for sin familie. En mor er først og fremst ansvarlig for å ha omsorg for sine barn. I disse hellige ansvarsoppgaver er fedre og mødre forpliktet til å hjelpe hverandre som likeverdige partnere…
Vi advarer og sier at den som bryter sin kyskhetspakt, mishandler sin ektefelle eller sine barn, eller unnlater å oppfylle sine familieforpliktelser, en dag vil stå til ansvar overfor Gud.”6
I det fordervede samfunnet på Mormons tid beklaget han at kvinnene ble frarøvet det som var mer kjært og dyrebart enn noe annet – deres dyd og kyskhet.7
Igjen fornyer jeg oppfordringen om å vende tilbake til dyd. Dyd er Guds døtres styrke og kraft. Hvordan ville verden ha vært om dyd – et mønster for tanker og adferd basert på høye moralnormer, herunder kyskhet8 – ble gjeninnført i vårt samfunn som en høyt verdsatt verdinorm? Hvis umoral, pornografi og overgrep ble redusert, ville det være færre ødelagte ekteskap, ødelagte liv og knuste hjerter? Ville media foredle og styrke istedenfor å gjøre Guds dyrebare døtre til objekter og fornedre dem? Hvis hele menneskeheten virkelig forsto betydningen av utsagnet “Vi er døtre av en himmelsk Fader”, hvordan ville kvinner bli ansett og behandlet?
For mange år siden, da dette Konferansesenteret ble bygget og nærmet seg ferdigstillelse, kom jeg inn i denne hellige bygningen på balkongnivå med hjelm og vernebriller, klar til å støvsuge teppet som min mann hjalp til med å legge. Der hvor talerstolen nå står, flyttet en hjullaster jord, og støvet i denne bygningen lå tykt. Når det la seg, la det seg på det nye teppet. Min oppgave var å støvsuge. Så jeg støvsugde og støvsugde og støvsugde. Etter tre dager brant min lille støvsuger opp!
Ettermiddagen før den første generalkonferansen i denne vakre bygningen, ringte min mann meg. Han var i ferd med å legge den siste delen av teppet – under denne historiske talerstolen.
Han spurte: “Hvilket skriftsted skal jeg skrive på baksiden av teppet?”
Jeg svarte: “Mosiah 18:9: ‘Stå som et vitne for Gud til alle tider og i alle ting og på alle steder.’”
I en ekstremt krevende verden er det dette jeg ser unge kvinner og voksne kvinner i denne kirken gjøre. De er en innflytelse til det gode. De er dydige og eksemplariske, intelligente og flittige. De gjør en forskjell fordi de er annerledes. Det de gjør, gjør de fullt og helt.
For mange år siden, da jeg støvsugde dette teppet – og prøvde å gjøre min lille del fullt og helt – visste jeg ikke at jeg en dag ville stå med føttene på teppet som ligger under denne talerstolen.
I dag står jeg som en Guds datter, som et vitne om at han lever. Jesus er Kristus. Han er vår Forløser. Det er gjennom hans altomfattende sonoffer at jeg en dag vil vende tilbake for å bo hos ham – velprøvd, ren og beseglet i en evig familie. Jeg vil alltid prise ham for privilegiet det er å være kvinne, hustru og mor. Jeg vitner om at vi blir ledet av en Guds profet, president Thomas S. Monson, og jeg er takknemlig for rettskafne menn, hvis prestedømskraft velsigner mitt liv. Og jeg vil alltid være takknemlig for den styrke jeg får gjennom kraften av Frelserens altomfattende forsoning, når jeg stadig prøver å gjøre min del “fullt og helt”. I Jesu Kristi navn. Amen.