Generalkonferanse
Ved å forene våre følelser får vi kraft med Gud
Generalkonferansen oktober 2020


10:6

Ved å forene våre følelser får vi kraft med Gud

Når vi søker å forene våre følelser, vil vi nedkalle Guds kraft til å gjøre vår innsats mer helhetlig.

Gordons mor fortalte ham at hvis han fullførte sine oppgaver, ville hun lage en pai til ham. Hans favorittpai. Bare til ham. Gordon satte i gang med oppgavene sine, og moren laget paien. Hans eldre søster Kathy kom inn i huset sammen med en venninne. Hun så paien og spurte om hun og venninnen hennes kunne få en bit.

“Nei”, sa Gordon, “Det er min pai. Mor bakte den til meg, og jeg måtte gjøre meg fortjent til den.”

Kathy ble irritert på lillebroren sin. Han var så selvsentrert og lite villig til å dele. Hvordan kunne han beholde alt dette selv?

Flere timer senere, da Kathy åpnet bildøren for å kjøre venninnen sin hjem, lå det på setet to servietter pent brettet med to gafler oppå, og to store biter av paien på tallerkener. Kathy fortalte denne historien ved Gordons begravelse for å vise hvordan han var villig til å forandre seg og vise vennlighet mot dem som ikke alltid fortjener det.

I 1842 arbeidet de hellige hardt med å bygge Nauvoo tempel. Etter at Hjelpeforeningen ble grunnlagt i mars, kom profeten Joseph ofte til møtene deres for å forberede dem til de hellige, forenende paktene de snart skulle inngå i tempelet.

Den 9. juni sa profeten at “han skulle forkynne barmhjertighet[.] La oss anta at Jesus Kristus og [de] hellige engler skulle ha noe å innvende mot oss på grunn av ubetydelige ting, hvordan ville det da gå med oss? Vi må være barmhjertige og overse små ting.” President Smith fortsatte: “Det gjør meg vondt at det ikke er et sterkere fellesskap – slik at alle føler det når ett medlem lider – ved å forene våre følelser får vi kraft med Gud”. 1

Den lille setningen slo ned i meg som et lyn. Ved å forene våre følelser får vi kraft med Gud. Denne verden er ikke slik jeg ønsker at den skal være. Det er mange ting jeg ønsker å påvirke og gjøre bedre. Og ærlig talt er det mye motstand mot det jeg håper på, og noen ganger føler jeg meg maktesløs. I det siste har jeg stilt meg selv granskende spørsmål: Hvordan kan jeg forstå folk rundt meg bedre? Hvordan skal jeg få til å “forene våre følelser” når alle er så forskjellige? Hvilken kraft fra Gud kan jeg få tilgang til hvis jeg bare er litt mer forenet med andre? Fra min sjelegransking har jeg tre forslag. Kanskje de vil være til hjelp for deg også.

Vis barmhjertighet

I Jakobs bok 2:17 står det: “Tenk på deres brødre [og søstre] som på dere selv, og vær vennlige mot alle og gi med gavmild hånd, så de kan bli like rike som dere”. La oss legge til ordene din barmhjertighet – gi din barmhjertighet med gavmild hånd så de kan bli like rike som dere.

Vi tenker ofte på at vi skal gi mat eller penger, men kanskje det vi alle trenger mer av i vår omsorgstjeneste er barmhjertighet.

Min egen Hjelpeforeningspresident sa nylig: “Det jeg … lover … dere er at jeg vil bevare deres rykte … Jeg vil alltid se etter det beste i dere … Jeg vil aldri si noe om dere som er uvennlig, som ikke vil oppløfte dere. Jeg ber dere om å gjøre det samme for meg fordi jeg er livredd, ærlig talt, for å skuffe dere.”

Joseph Smith sa til søstrene denne junidagen i 1842:

“Når mennesker viser den minste vennlighet og kjærlighet for meg, hvilken makt har ikke dette over mitt sinn …

Desto nærmere vi kommer vår himmelske Fader, desto mer tilbøyelige er vi til å betrakte forkomne sjeler med medlidenhet. Vi synes at vi gjerne skulle bære dem på våre skuldre og kaste deres synder bak vår rygg. [Min tale er ment for] hele denne foreningen – hvis dere selv vil ha Guds barmhjertighet, da må dere ha barmhjertighet med hverandre.” 2

Dette var råd spesifikt til Hjelpeforeningen. La oss ikke dømme hverandre eller la våre ord være uvennlige. La oss bevare hverandres rykte og gi barmhjertighets gave. 3

Få båten din til å “swinge

I 1936 reiste et ukjent roing-lag fra University of Washington til Tyskland for å delta i OL. Det var midt under den store depresjonen. Dette var gutter fra arbeiderklassen og fra små gruve- og tømmerbyer som ga små pengebeløp slik at de kunne reise til Berlin. Alt i konkurransen syntes å være mot dem, men noe skjedde i kappløpet. I rosportens verden kalles dette på engelsk “swing”. Lytt til denne beskrivelsen basert på boken The Boys in the Boat [Guttene i båten]:

Det er noe som noen ganger skjer som er vanskelig å oppnå og vanskelig å definere. Det kalles “swing”. Det skjer bare når alle ror i så perfekt unison, at ikke en eneste handling er usynkron.

Roerne må kontrollere sin sterke uavhengighet og på samme tid holde fast ved sine individuelle evner. Løpene blir ikke vunnet av at alle er like. Gode mannskaper er gode blandinger – noen til å lede andre, noen til å ha krefter i reserve, noen til å kjempe kampen, noen til å skape fred. Ingen roer er mer verdifull enn en annen, og alle er ressurser i båten, men hvis de skal ro godt sammen, må hver av dem tilpasse seg behovene og evnene til de andre – den med korte armer strekker seg litt lenger, den med lengre armer korter seg litt inn.

Forskjeller kan vendes til fordeler istedenfor ulemper. Først da vil det føles som om båten beveger seg på egenhånd. Først da viker smerte helt for jubel. God “swing” føles som poesi. 4

Selv med store hindringer fikk dette laget til perfekt “swing” og vant. OL-gullet var oppløftende, men den enhet hver roer opplevde den dagen, var et hellig øyeblikk som de husket hele sitt liv.

Fjerne de dårlige etterhvert som de gode vokser

I den utsøkte allegorien i Jakobs bok 5 plantet vingårdens Herre et godt tre i god jord, men det ble fordervet over tid og frembragte vill frukt. Olivenhagens Herre nevner åtte ganger at han er: “bedrøvet” over å skulle miste treet”.

Tjeneren sier til olivenhagens Herre: “Spar [treet] en stund til. Og Herren sa: Ja, jeg vil spare [det] en stund til”. 5

Og så kommer instruksjoner som kan anvendes på oss alle, som prøver å grave omkring og finne god frukt i vår egen lille vingård: “Dere skal fjerne de dårlige etterhvert som de gode vokser.” 6

Enhet skjer ikke på magisk vis, det krever arbeid. Det er rotete, noen ganger ubehagelig og skjer gradvis når vi fjerner de dårlige etterhvert som de gode vokser.

Vi er aldri alene i vår innsats for å skape enhet. Jakobs bok 5 fortsetter: “Tjenerne gikk og arbeidet av alle krefter, og olivenhagens Herre arbeidet også sammen med dem.” 7

Hver enkelt av oss kommer til å få opplevelser som skader oss sterkt, ting som aldri skulle skje. Hver av oss vil også, på forskjellige tidspunkter, la stolthet og overmot forderve den frukten vi bærer. Men Jesus Kristus er vår Frelser i alle ting. Hans kraft strekker seg så lavt som vi kan komme og vi kan stole på at den er der for oss når vi kaller på ham. Vi trygler alle om barmhjertighet for våre synder og feiltrinn. Han gir den fritt. Og han ber oss om vi kan gi den samme barmhjertighet og forståelse til hverandre.

Jesus sa det rett ut: “Vær ett, og hvis dere ikke er ett, er dere ikke mine”. 8 Men hvis vi er ett – om vi kan dele en bit av paien eller tilpasse våre individuelle talenter slik at båten kan ha “swing” i perfekt unison – da er vi hans. Og han vil hjelpe til med å fjerne de dårlige etterhvert som de gode vokser.

Profetiske løfter

Vi er kanskje ikke der vi ønsker å være, og vi er ikke nå der vi vil være. Jeg tror den forandring vi søker i oss selv og i gruppene vi tilhører, vil komme mindre ved aktivisme og mer ved aktivt å prøve hver dag å forstå hverandre. Hvorfor? Fordi vi bygger opp Sion – et folk “av ett hjerte og ett sinn.” 9

Som paktskvinner har vi bred innflytelse. Denne innflytelsen brukes i hverdagslige stunder når vi studerer sammen med en venn, legger barn, snakker med en sidemann på bussen og forbereder en presentasjon med en kollega. Vi har kraft til å fjerne fordommer og bygge opp enhet.

Hjelpeforeningen og Unge kvinner er ikke bare klasser. De kan også være uforglemmelige opplevelser hvor svært forskjellige kvinner kommer sammen i den samme båten og ror til vi finner vår “swing.” Jeg gir denne oppfordringen: Vær en del av en kollektiv kraft som endrer verden til det gode. Vårt paktsoppdrag er å betjene, løfte de hengende hender, å ta de som strever på ryggen eller i våre armer og bære dem. Det er ikke komplisert å vite hva man skal gjøre, men det går ofte imot våre selviske interesser, og vi må prøve. Kirkens kvinner har ubegrenset potensial til å forandre samfunnet. Jeg har fullstendig åndelig tillit til at når vi søker å forene våre følelser, vil vi nedkalle Guds kraft til å gjøre vår innsats helhetlig.

Da Kirken feiret 1978-åpenbaringen om prestedømmet, ga president Russell M. Nelson en mektig profetisk velsignelse: “Det er min bønn og velsignelse som jeg gir til alle som lytter, at vi må overvinne eventuelle fordommer som tynger oss, og vandre rettskaffent for Gud – og hverandre – i fullkommen fred og harmoni.” 10

Måtte vi benytte oss av denne profetiske velsignelse og bruke vår individuelle og kollektive innsats for å øke enhet i verden. Jeg bærer mitt vitnesbyrd med Herren Jesu Kristi ord, hans ydmyke, tidløse bønn: “At de alle må være ett, likesom du, Far, i meg, og jeg i deg – at også de må være ett i oss”. 11 I Jesu Kristi navn. Amen.