Rikt begunstiget av Herren
Tider med lidelse og skuffelse forandrer ikke Herrens årvåkne blikk, for han ser med velvilje på oss og velsigner oss.
En dag for mange år siden, da unge misjonærer arbeidet i en liten gren på den lille øya Amami Oshima i Japan, ble min ledsager og jeg ekstatiske da vi fikk vite at president Spencer W. Kimball skulle besøke Asia, og at alle medlemmer og misjonærer i Japan var invitert til Tokyo for å høre profeten på en områdekonferanse. Sammen med grenens medlemmer begynte min ledsager og jeg begeistret å legge planer for konferansen, som ville kreve en 12-timers båttur over Østkinahavet til det japanske fastlandet, etterfulgt av en 15-timers togtur til Tokyo. Men dessverre ble det ikke slik. Vi fikk beskjed fra misjonspresidenten om at min ledsager og jeg, på grunn av avstand og tid, ikke ville kunne delta på konferansen i Tokyo.
Mens medlemmene av vår lille gren reiste til Tokyo, ble vi igjen. De neste dagene virket stille og tomme. Vi holdt nadverdsmøtet alene i det lille møtehuset mens de siste dagers hellige og misjonærene i Japan deltok på konferansen.
Min egen skuffelse vokste selv da jeg med glede lyttet til grenens medlemmer som kom tilbake fra konferansen noen dager senere, og fortalte at president Kimball hadde bekjentgjort et tempel i Tokyo. De var overbegeistret da de fortalte at drømmen deres hadde gått i oppfyllelse. De beskrev hvordan medlemmer og misjonærer, da de hørte tempelbekjentgjørelsen, ikke klarte å holde gleden tilbake og spontant begynte å klappe i hendene.
Årene har gått, men jeg husker fremdeles skuffelsen jeg følte da jeg gikk glipp av dette historiske møtet.
De siste månedene har jeg reflektert over denne opplevelsen idet jeg har sett andre oppleve dyp skuffelse og sorg – større og dypere enn min noensinne var som ung misjonær – forårsaket av den verdensomspennende covid-19-pandemien.
Tidligere i år, da pandemien akselererte, lovet Det første presidentskap at “Kirken og dens medlemmer trofast vil vise vår forpliktelse til å være gode borgere og gode naboer”1 og vil “være svært omhyggelige”.2 Derfor opplevde vi at Kirkens samlinger over hele verden ble avlyst, at mer enn halvparten av Kirkens misjonærstyrke vendte tilbake til sine hjemland, og at alle templer over hele Kirken var stengt. Tusenvis av dere forberedte dere til å komme inn i tempelet for ordinanser for levende – herunder tempelbeseglinger. Andre av dere har avsluttet deres tjeneste som misjonærer før tiden eller har blitt midlertidig avløst og omplassert.
I denne perioden stengte politikere og utdannelsesmyndigheter skoler – noe som følgelig endret avgangseksamener og førte til avlysning av idrettsarrangementer, sosiale, kulturelle og skolerelaterte arrangementer og aktiviteter. Mange av dere forberedte dere til arrangementer som ikke ble gjennomført, opptredener som ikke ble hørt, og idrettssesonger som ikke ble gjennomført.
Enda mer gripende er tanken på familier som har mistet sine kjære i denne tiden. De fleste kunne ikke holde begravelser eller andre minnesammenkomster slik de hadde håpet.
Kort sagt er det mange av dere som har taklet hjerteskjærende skuffelse, sorg og motløshet. Hvordan kan vi så komme oss, holde ut og gå fremover når ting virker så ødelagt?
Profeten Nephi begynte å gravere de mindre platene da han var voksen. Da han så tilbake på sitt liv og sin tjenestegjerning, uttrykte han en viktig refleksjon i Mormons boks aller første vers. Dette verset formulerer et viktig prinsipp som vi kan overveie i vår tid. Etter sine kjente ord: “Jeg, Nephi, ble født av gode foreldre …”, skriver han: “Og jeg har i løpet av mine dager opplevd mange lidelser, men har likevel vært rikt begunstiget av Herren alle mine dager.”3
Fordi vi studerer Mormons bok er vi kjent med de mange lidelsene Nephi henviser til. Men etter å ha erkjent sine lidelser i løpet av sine dager, gir Nephi sitt evangelieperspektiv på å være rikt begunstiget av Herren alle sine dager. Tider med lidelse og skuffelse forandrer ikke Herrens årvåkne blikk, for han ser med velvilje på oss og velsigner oss.
Lesa og jeg hadde nylig et virtuelt møte med 600 misjonærer i Australia, hvorav de fleste var underlagt en viss grad av isolasjon eller restriksjoner i forbindelse med covid-19, og mange arbeidet fra leilighetene sine. Sammen så vi nærmere på personer i Det nye testamente, Mormons bok og Lære og pakter som Herren velsignet med å utrette store ting i motgang. Alle ble definert mer av hva de var i stand til å gjøre med Herrens hjelp enn av hva de ikke kunne gjøre som følge av sitt fangenskap og sine begrensninger.
Vi leser om Paulus og Silas som, mens de satt fengslet og festet til en stokk, ba, sang, underviste, vitnet – og til og med døpte fangevokteren.4
Og igjen om Paulus i Roma, som var i husarrest i to år, hvor han stadig la … ut … og vitnet om Guds rike”5 “og lærte om den Herre Jesus [Kristus]”.6
Om Nephi og Lehi, Helamans sønner, som etter mishandling og fengsling ble omgitt av en beskyttende ild mens Herrens lave “røst som var fullkomment mild … trengte inn i selve sjelen” til deres fangevoktere.7
Om Alma og Amulek i Ammonihah, som fant ut at mange “trodde … og begynte å omvende seg og granske Skriftene”8, selv om de da ble spottet og var uten mat, vann eller klær, bundet og innesperret i fengsel.9
Og til slutt om Joseph Smith, som, mens han vansmektet i Liberty fengsel, følte seg sviktet og forlatt, men så hørte Herrens ord: “Disse ting [skal] være til ditt gode”,10 og “Gud skal være med deg evindelig”.11
Hver av dem forsto det Nephi visste: at selv om de hadde opplevd mange lidelser i løpet av sine dager, var de rikt begunstiget av Herren.
Vi kan også trekke paralleller som enkeltmedlemmer og som kirke til måten vi har blitt rikt begunstiget av Herren på i den vanskelige tiden vi har opplevd de siste månedene. Når jeg nevner disse eksemplene, la dem også styrke deres vitnesbyrd om vår levende profets seerevner, som forberedte oss med justeringer før noen antydning til en pandemi, slik at vi kunne utholde utfordringene som har kommet.
For det første at vi har blitt mer hjemmesentrert og kirkestøttet.
For to år siden sa president Russell M. Nelson: “[Vi har] blitt vant til å tenke på ‘kirken’ som noe som skjer i våre møtehus, støttet av det som skjer i hjemmet. Vi trenger en tilpassing av dette mønsteret … En hjemme-sentrert Kirke, støttet av det som finner sted i våre bygninger”.12 For en profetisk tilpasning! Hjemmesentrert læring av evangeliet har blitt praktisert ved den midlertidige stengningen av møtehus. Selv når verden begynner å normaliseres og vi vender tilbake til møtehus, vil vi ønske å beholde våre hjemmesentrerte mønstre for studium og læring av evangeliet som ble utviklet under pandemien.
Et annet eksempel på å være rikt begunstiget av Herren er åpenbaringen om omsorgstjeneste på en høyere og helligere måte.
I 2018 innførte president Nelson omsorgstjeneste som en justering “i måten vi tar vare på hverandre”.13 Pandemien har gitt oss rikelig med anledninger til å finpusse våre tjenesteferdigheter. Omsorgsbrødre og -søstre, unge kvinner og unge menn og andre har tatt kontakt, ført samtaler, sørget for hagestell, levert måltider, gitt budskap via teknologi og sørget for nadverdsordinansen til velsignelse for de trengende. Kirken selv har også hjulpet andre under pandemien med en enestående distribusjon av råvarer til matsentraler, herberger for hjemløse og støttesentre for innvandrere, og med prosjekter rettet mot verdens alvorligste sultsituasjoner. Hjelpeforenings-søstre og deres familier tok utfordringen med å lage millioner av munnbind til helsepersonell.
Et siste eksempel på å bli velsignet i motgang, er å finne økt glede når vi igjen kan utføre tempelordinanser.
Dette beskrives best med en historie. Da søster Kaitlyn Palmer mottok sitt misjonskall i april i fjor, gledet hun seg til å bli kalt som misjonær, men følte det var like viktig og spesielt å dra til tempelet for å motta sin begavelse og inngå hellige pakter. Kort tid etter at hun hadde planlagt sin begavelse, kom kunngjøringen om at alle templer ville stenge midlertidig på grunn av den verdensomspennende pandemien. Etter å ha mottatt denne hjerteskjærende informasjonen, fikk hun vite at hun skulle delta på opplæringssenteret for misjonærer (MTC) virtuelt fra sitt hjem. Til tross for disse skuffelsene fokuserte Kaitlyn på å holde humøret oppe.
I de mellomliggende månedene mistet søster Palmer aldri håpet om å komme til tempelet. Familien fastet og ba om at templene måtte bli åpnet før avreisen. Kaitlyn innledet ofte sine MTC-morgener hjemme med å si: “Blir dette dagen da vi mottar et mirakel og templene åpner igjen?”
10. august bekjentgjorde Det første presidentskap at Kaitlyns tempel ville bli åpnet for ordinanser for levende akkurat den dagen hennes tidlige morgenfly til misjonen var planlagt. Hun ville ikke kunne gå i tempelet og rekke flyet. Med lite håp om å lykkes kontaktet familien tempelpresident Michael Vellinga for å se om miraklet de hadde bedt om, på noen måte kunne realiseres. Deres faste og bønner ble besvart!
Klokken 02.00, noen timer før flyavgangen, ble søster Palmer og hennes familie, med tårer i øynene, møtt ved tempeldørene av den smilende tempelpresidenten med ordene: “God morgen, familien Palmer. Velkommen til tempelet!” Da hun fullførte sin begavelse, ble de oppfordret til å skynde seg fordi neste familie ventet ved tempeldøren. De kjørte direkte til flyplassen akkurat i tide til å rekke flyet til misjonen.
Tempelordinansene vi har savnet i flere måneder, virker bedre enn vi tidligere hadde forestilt oss, idet templer rundt om i verden gjenåpnes i faser.
Til slutt vil jeg dere skal lytte til profeten Joseph Smiths oppmuntrende, entusiastiske og oppbyggende ord. Man kunne aldri gjette seg til at han skrev dem i lidelse og isolasjon, innesperret og begrenset i et hjem i Nauvoo mens han gjemte seg for dem som ulovlig forsøkte å pågripe ham:
“Nå, hva hører vi i det evangelium vi har mottatt? En gledens røst! En barmhjertighetens røst fra himmelen og en sannhetens røst ut av jorden, et gledens budskap for de døde, en gledens røst for de levende og de døde, et godt budskap om stor glede …
Skal vi ikke gå fremad i en så stor sak? Gå fremover og ikke tilbake! Friskt mot … og fremad til seier! La deres hjerter fryde seg, og vær overmåte glade. La jorden bryte ut i sang.”14
Brødre og søstre, jeg tror dere en dag vil se tilbake på de avlyste arrangementene, sorgen, skuffelsen og ensomheten som følger den vanskelige tiden vi opplever, og se alt overskygget av utsøkte velsignelser og styrket tro og vitnesbyrd. Jeg tror at i dette og i neste liv vil deres lidelser, deres Ammonihah, deres Liberty fengsel, bli helliget til deres gavn.15 Jeg ber om at vi sammen med Nephi kan erkjenne lidelsene i løpet av våre dager, samtidig som vi ser at vi er rikt begunstiget av Herren.
Jeg avslutter med mitt vitnesbyrd om Jesus Kristus, som selv ikke var fremmed for lidelse, og som en del av sin uendelige forsoning steg ned under alle ting.16 Han forstår vår sorg, smerte og fortvilelse. Han er vår Frelser, vår Forløser, vårt håp, vår trøst og vår Befrier. Dette vitner jeg om i hans, Jesu Kristi, hellige navn. Amen.