Generalkonferanse
Venter på Herren
Generalkonferansen oktober 2020


Venter på Herren

Tro betyr å stole på Gud i gode og dårlige tider, selv om det innebærer en viss lidelse til vi ser hans arm blottet på våre vegne.

Mine kjære brødre og søstre, vi er alle ivrige – og ingen mer enn meg – etter å høre avslutningsord fra vår kjære profet, president Russell M. Nelson. Dette har vært en fantastisk konferanse, men det er andre gang covid-19 har endret våre tradisjonelle møter. Vi er så lei av denne smitten at vi har lyst til å rive av oss håret. Og noen av mine brødre har tilsynelatende allerede gjort dette. Dere skal vite at vi ber stadig for dem som har blitt rammet på en eller annen måte, spesielt for dem som har mistet sine kjære. Alle er enige om at dette har pågått altfor lenge.

Hvor lenge skal vi vente på lindring fra vanskeligheter som kommer over oss? Hva med å utholde personlige prøvelser mens vi venter og venter, og hjelpen virker så sen til å komme? Hvorfor forsinkelsen når byrdene virker større enn vi kan bære?

Mens vi stiller slike spørsmål, kan vi, hvis vi prøver, høre en annens rop gjenlyde fra en fuktig, mørk fengselscelle under en av de kaldeste vintrene som da var registrert på det stedet.

“O Gud, hvor er du?” hører vi fra dypet av Liberty fengsel. “Og hvor er den tronhimmel som dekker ditt skjulested? Hvor lenge skal din hånd holdes tilbake?”1 Hvor lenge, Herre, hvor lenge?

Så vi er ikke de første og vil heller ikke være de siste til å stille slike spørsmål når sorger tynger oss eller en verk i vårt hjerte ikke går over. Jeg snakker ikke nå om pandemier eller fengsler, men om dere, deres familie og deres naboer som står overfor en rekke slike utfordringer. Jeg snakker om de manges lengsel som skulle ønske at de var gift, men ikke er det, eller som er gift og skulle ønske at forholdet var litt mer celestialt. Jeg snakker om dem som må takle uønsket forekomst av en alvorlig medisinsk tilstand – kanskje en som er uhelbredelig – eller som står overfor en livslang kamp med en genetisk defekt som ikke har noe botemiddel. Jeg snakker om den vedvarende kampen med følelsesmessige og psykiske helseproblemer som tynger sjelen til så mange som lider av dem, og hjertet til dem som er glad i dem og lider med dem. Jeg snakker om de fattige, som Frelseren ba oss aldri glemme, og jeg snakker om dere som venter på at et barn skal komme tilbake, uansett alder, som har valgt en annen vei enn den dere ba om at han eller hun måtte ta.

Videre erkjenner jeg at selv denne lange listen over ting som vi kanskje venter på personlig, ikke forsøker å ta opp de store økonomiske, politiske og sosiale bekymringene vi opplever i fellesskap. Vår himmelske Fader forventer helt klart at vi tar opp disse vanskelige offentlige spørsmålene så vel som de personlige, men det vil være tider i vårt liv da selv vår beste åndelige innsats og oppriktig og inderlig bønn ikke gir de seire vi har lengtet etter, enten det gjelder de store globale spørsmålene eller de små personlige. Så mens vi arbeider og venter sammen på svarene på noen av våre bønner, gir jeg dere mitt apostoliske løfte om at de blir hørt og de blir besvart, selv om det kanskje ikke blir akkurat når eller slik vi ønsket det. Men de blir alltid besvart på det tidspunktet og på den måten en allvitende og evig medfølende forelder burde besvare dem. Mine kjære brødre og søstre, vær så snill å forstå at han som aldri sover eller hviler,2 bryr seg om sine barns lykke og endelige opphøyelse fremfor alt annet en guddommelig person må gjøre. Han er ren kjærlighet, strålende personifisert, og barmhjertige Fader er hans navn.

“Hvis dette er tilfelle”, sier du kanskje, “burde ikke hans kjærlighet og barmhjertighet ganske enkelt dele våre personlige Rødehav og la oss gå gjennom våre vanskeligheter på tørr grunn? Burde han ikke sende nåtidsmåker som flyr inn fra et eller annet sted for å sluke alle våre irriterende nåtidssirisser?”

Svaret på slike spørsmål er “Jo, Gud kan utføre mirakler øyeblikkelig, men før eller senere lærer vi at tidene og årstidene på vår jordiske reise er hans og hans alene å styre.” Han forvalter denne kalenderen for hver og en av oss personlig. For hver skrøpelige mann som helbredes umiddelbart mens han venter på å gå ut i Betesda-dammen3 vil en annen tilbringe 40 år i ørkenen mens han venter på å komme inn i det lovede land.4 For hver Nephi og Lehi som blir guddommelig beskyttet av en omsluttende ildslue på grunn av sin tro,5 har vi en Abinadi som blir brent på et bål for sin.6 Og vi husker at den Elijah som i ett øyeblikk nedkalte ild fra himmelen for å bære vitnesbyrd mot Ba’als prester7, er den samme Elijah som utholdt en periode da det ikke kom regn på flere år, og som en stund bare mottok den knappe næringen som kunne bæres i en ravneklo.8 Etter mitt skjønn kan det ikke ha vært noe vi ville kalt et festmåltid.

Poenget? Poenget er at tro betyr å stole på Gud i gode og dårlige tider, selv om det innebærer en viss lidelse til vi ser hans arm blottet på våre vegne.9 Det kan være vanskelig i dagens samfunn hvor mange har begynt å tro at det største gode i livet er å unngå enhver lidelse, at ingen noensinne burde ha kvaler over noe.10 Men denne troen vil aldri føre oss til “aldersmålet for Kristi fylde”.11

Jeg ber eldste Neal A. Maxwell om unnskyldning for at jeg våger å modifisere og utvide noe han en gang sa, og foreslår også at “vårt liv kan ikke både være fylt med tro og fritt for stress”. Det vil ganske enkelt ikke fungere å “gå troskyldige gjennom livet” og mens vi nipper til enda et glass limonade, si: “Herre, gi meg alle dine mest utsøkte dyder, men sørg for ikke å gi meg ulykke eller sorg, smerte eller motgang. Vær så snill å ikke la noen mislike meg eller svikte meg, og fremfor alt, ikke la meg noensinne føle meg forlatt av deg eller dem jeg er glad i. Herre, vær nøye med å holde meg unna alle de erfaringer som gjorde deg guddommelig. Og når alle andres tunge vei er over, la meg komme og bo hos deg, hvor jeg kan skryte av hvor like våre styrker og vår karakter er når jeg svever på min sky av behagelig kristendom.”12

Mine kjære brødre og søstre, kristendommen er trøstende, men den er ofte ikke behagelig. Veien til hellighet og lykke både her og siden er lang og noen ganger steinete. Det tar tid og krever utholdenhet å gå den. Men belønningen for å gjøre det er naturligvis kolossal. Denne sannheten undervises tydelig og overbevisende i Alma kapittel 32 i Mormons bok. Der lærer denne store høypresten oss at hvis Guds ord blir plantet i vårt hjerte som et lite frø, og hvis vi bryr oss nok til å vanne, luke og gi det næring og oppmuntring, vil det i fremtiden bære frukt “som er meget dyrebar … søtere enn alt som er søtt”, og hvis man spiser den, vil man aldri mer tørste eller hungre.13

Mange lærdommer blir undervist i dette bemerkelsesverdige kapittelet, men felles for dem alle er aksiomet at frøet må næres og at vi må vente til det modnes, og “ved troens blikk se fremover til frukten”.14 Vår innhøsting, sier Alma, kommer “snart”.15 Ikke rart at han avslutter sin bemerkelsesverdige undervisning med å gjenta tre ganger en oppfordring til flid og tålmodighet når det gjelder å gi næring til Guds ord i vårt hjerte og å vente, som han sier, med “langmodighet … på at treet skulle gi dere frukt”.16

Covid og kreft, tvil og forferdelse, økonomiske problemer og prøvelser i familien. Når vil disse byrdene bli lettet? Svaret er “snart”.17 Og om det er en kort eller lang periode, kan vi ikke alltid vite, men ved Guds nåde vil velsignelsene komme til dem som holder fast ved Jesu Kristi evangelium. Dette spørsmålet ble avgjort i en svært privat hage og på en svært offentlig høyde i Jerusalem for lenge siden.

Når vi nå hører vår kjære profet avslutte denne konferansen, måtte vi huske, slik Russell Nelson har vist hele sitt liv, at de som “venter på Herren, får ny kraft. De løfter vingene som ørner. De løper og blir ikke utmattet, de går og blir ikke trette”.18 Jeg ber om at disse velsignelsene “snart” – tidlig eller sent – må komme til hver enkelt av dere som søker lindring fra deres sorg og frihet fra deres smerter. Jeg bærer vitnesbyrd om Guds kjærlighet og gjengivelsen av hans strålende evangelium, som, på en eller annen måte, er løsningen på alle problemer vi står overfor i livet. I vår Herre Jesu Kristi forløsende navn. Amen.