MANDAG KVELD I MANILA
Ved første blikk virker ikke mandagskvelder stort annerledes enn alle andre kvelder i Manila. Trafikken i byen beveger seg som millioner maur som prøver å krype i to forskjellige retninger samtidig på den samme lille kvisten. Bortsett fra at disse maurene tuter.
Vi prøvde å komme oss hjem til familien Velascos så jeg kunne oppleve en filippinsk familiens hjemmeaften, men rushtrafikken var ikke samarbeidsvillig. Til slutt kunngjorde guiden at han ville ta en snarvei, og vi kjørte inn i en smal gate full av folk som kjøpte og solgte gjenstander fra små boder. De handlende moret seg, lo og ropte til hverandre. De brydde seg ikke mye om den kompakte, lille bilen vår som lirket seg vei gjennom deres utendørs handlesenter.
Da vi endelig kom frem til familien Velascos på den andre siden av markedsplassen, var kontrasten slående. Idet vi gikk inn, virket det som om støyen og bråket der ute forsvant.
De hadde ikke satt seg ned for å ha en leksjon ennå, men familieaftenen hadde allerede begynt. Seks år gamle Stephen satt på søster Velascos fang mens hun og bror Velasco pratet med bestemor og bestefar. Kevin og Kirby, 14, lo av noe som 15 år gamle Naomi hadde sagt. Katrina, 11, la frem Skriftene og salmeboken.
Etter at vi hadde hilst på alle, satte familien seg ned sammen. Bestefar holdt en åpningsbønn. Bror Velasco snakket om talenter. Under samtalen vekslet familien lett mellom tagalog og engelsk alt ettersom det ene språket passet bedre enn det andre. Katrina og Naomi leste etter tur lignelsen om talentene i Matteus 25:14-30. Bror Velasco fant frem gitaren sin og delte sine sangtalenter med oss. Så ga han gitaren til Kirby, som også spilte en sang. Søster Velasco hjalp Stephen å holde avslutningsbønn, og alle gikk ut i kjøkkenet for å få en spesiell godbit, hjemmelaget pizza.
Mens alle spiste, fikk jeg anledning til å spørre hva de syntes om familiens hjemmeaften.
«Hva liker du best?» spurte jeg Kirby. Han hadde dessverre akkurat tatt en bit. «Forfriskningene,» sa han med munnen full av mat. Alle lo.
«Latteren,» sa Naomi da latteren stilnet.
«Hva har den betydd for familien deres?»
«Den har sørget for godt samhold,» sa Kevin. «Det er det som skjer når vi deler våre tanker og følelser med hverandre.»
Det var et godt svar, men jeg ville være sikker på at han ikke sa det bare fordi jeg var der. «Er det virkelig sant?» spurte jeg.
Alle nikket. «På grunn av familiens hjemmeaften har vi kommet nærmere hverandre,» svarte Naomi. «Vi er vennligere mot hverandre.»
Det var tydelig. Velsignelsene ved familiens hjemmeaften var også tydelige. Og det var med stor ulyst jeg sa farvel og dro ut i verdens endeløse travelhet igjen.