Hvordan kunne de tilgi meg?
En kveld for noen år siden da jeg kjørte hjem fra arbeid etter å ha hentet mine to barn, mistet jeg plutselig bevisstheten. Da jeg kom til meg selv, tittet jeg over dashbordet akkurat i tide til å se en liten lastebil rett foran meg. Kollisjonen gjorde at jeg mistet bevisstheten igjen. Da jeg våknet, lå bilen min på siden, og barna mine hylte.
Flere kom løpende for å hjelpe meg og barna ut, for det hadde tatt fyr i bilmotoren. Jeg verket over det hele, men barna og jeg slapp unna uten alvorlige skader. Akkurat da var jeg mest bekymret for personene i bilen jeg hadde truffet.
I timene som fulgte og et stykke ut på neste dag hadde jeg ennå ikke klart å finne ut hvordan det var gått personene i den andre bilen. Endelig kom en sosialkurator til rommet mitt og fortalte meg at sjåføren i den andre bilen var blitt drept. Jeg var knust.
I dagene etter ulykken tok jeg meg fri fra arbeidet for å komme meg fysisk, mentalt og følelsesmessig. Jeg fikk også vite hva som hadde hendt. Jeg hadde krysset midtstripen og kjørt rett inn i en motgående bil. Jeg fikk også vite at hustruen til mannen som hadde mistet livet, hadde vært passasjer i bilen og var blitt alvorlig skadet. De hadde stor familie, og selv om de fleste barna var voksne og klarte seg selv, var det fremdeles noen som bodde hjemme. Det var fryktelig å tenke på at jeg hadde forårsaket at et annet menneske hadde mistet livet, at en hustru hadde mistet sin mann, at barn hadde mistet sin far og barnebarn sin bestefar.
Mine fysiske sår ble leget, men ikke de mentale og følelsesmessige. Jeg spurte stadig meg selv: «Hvorfor skjedde dette?» Jeg visste det hadde vært en ulykke, men jeg følte meg ikke noe bedre av den grunn. Jeg klarte ikke å sove eller takle livet. Jeg utholdt ikke tanken på hva den andre sjåførens familie måtte føle.
Jeg prøvde å komme meg videre med livet og vende tilbake til det normale, men ingenting så ut til å fungere. Det eneste jeg kunne gjøre, var å be. Jeg husker at jeg tryglet min himmelske Fader om å befri meg for denne smerten og lidelsen, for jeg visste at jeg ikke kunne fortsette slik og samtidig oppfylle mine viktigste kall som hustru og mor.
Så en dag ringte det på døren. Jeg åpnet og så en mann utenfor på trappen. Han så svært alvorlig og forlegen ut. Uten et ord rakte han meg en eske og en konvolutt. Jeg tok imot gavene og sto og ventet på at han skulle si noe. Etter en liten stund spurte jeg mannen om jeg kjente ham. Han ristet på hodet og presenterte seg. Det føltes som brystet mitt snørte seg sammen da jeg gjenkjente etternavnet. Han var den eldste sønnen til mannen som døde i ulykken.
Jeg ba ham inn, og vi snakket lenge sammen. Familiene våre hadde flere felles kjente, og gjennom dem hadde han hørt hvor vanskelig jeg hadde det. Han sa at hans kone hadde spurt ham hva han ville ha følt hvis han hadde vært i mine sko, og det hadde ført ham til min dør. Han fortalte meg at familien hans visste at det var en ulykke, og de visste at deres far og ektemann var blitt kalt hjem av vår himmelske Fader. Han lot meg vite at hans mor ville klare seg bra. Så omfavnet vi hverandre og gråt en stund.
Konvolutten han ga meg, inneholdt et kort som ga uttrykk for at de hadde min familie og meg med i sine bønner og tanker. Esken inneholdt en liten plate med følgende tekst:
«Kjære Gud!
Vi arbeider og ber, men uansett hvor hardt vi prøver, er det likevel mange grunner til å gråte når dagen er slutt. Så vær så snill å sende oss engler til å trøste oss i vår frykt og hjelpe oss å vende de små seirene til stor glede. Amen.»
Mine bønner var blitt besvart. Jeg klarte å sove den natten for første gang på de to ukene etter ulykken.
Siden har jeg av og til truffet denne mannen og hans hustru, og de spør alltid hvordan vi har det og om det er noe vi trenger. Jeg føler ydmykhet over deres omtanke og uselviskhet.
På generalkonferansesøndagen, mellom formiddags- og ettermiddagsmøtene, ringte det igjen på døren. Det var ikke bare denne mannen, men også hans mor og yngre bror. De ble ikke værende lenge, men jeg verdsetter deres besøk. Igjen hadde de med seg en gave – et vakkert maleri av Kristus med dette skriftstedet: «Jeg er saktmodig og ydmyk av hjertet. Så skal dere finne hvile for deres sjeler» (Matteus 11:29). Moren og jeg omfavnet hverandre og gråt.
Denne familien har lært meg om en tilgivelse og kjærlighet som jeg ikke visste eksisterte. Jeg bærer vitnesbyrd om at vår himmelske Fader og vår Frelser kan formidle sin kjærlighet til oss gjennom andre. Jeg vet at vår himmelske Fader hører og besvarer bønner, og jeg vet nå at vi noen ganger må la Frelserens sonoffer fjerne vår smerte når vi har gjort alt vi kan gjøre. Jeg er takknemlig for at denne familien var i stand til å føle og følge Åndens tilskyndelser for å besvare mine bønner.
Angelique Petrick er medlem av White Pine menighet, Tooele Utah øst stav.