Himmelens luker
«Jeg … vil åpne himmelens luker for dere og øse ut velsignelser over dere i rikelig mål» (Malaki 3:10).
Basert på en sann historie fra forfatterens slektshistorie
Marcella rynket pannen idet hun prøvde å lirke tærne inn i skoene. Skoene var for små og gjorde vondt, men hun visste at hun ikke skulle klage. Hun var bare seks år, men visste at det ikke var penger til nye.
Året som var gått, hadde vært vanskelig for familien Nelson. I mai hadde Marcellas lille babysøster dødd av lungebetennelse. Og bare seks uker senere hadde hennes far, Eric, blitt drept i en arbeidsulykke. Å, hvor hun savnet den snille faren sin!
Nå strevde Marcellas mor med å forsørge sine to små døtre ved å sy. Selv om hun var en dyktig sydame, ble det ikke nok penger. Kjøkkenhyllene i deres lille hjem var nesten tomme. Nei, det var bare ikke mulig å få større sko akkurat nå.
«Frokosten er klar,» ropte mor. Marcella strevde for ikke å halte i de trange skoene da hun gikk til bords.
«Å, lille venn.» Moren bøyde seg ned ved siden av henne. «De skoene er for små for deg, ikke sant?» Marcella kunne høre at moren var bekymret.
«Litt.» Marcella prøvde å høres ubekymret ut. «Det går bra.»
«Du prøver å være tapper,» sa mor vennlig. «Men jeg kan se at de gjør vondt. Jeg skal prøve å skaffe deg noen nye snart.»
«Jeg vil også ha nye sko!» kom det fra lille Arvella.
Mor løftet opp Arvella og ga henne en god klem. «Du vet at dine sko er helt fine,» sa hun. Arvella hadde arvet sko etter Marcella. De var slitt, men de var i det minste passe store.
Arvella hang med underleppen. «Jeg vil også ha nye sko,» gjentok hun trassig. Marcella og moren smilte til hverandre. Arvella forsto ikke den vanskelige situasjonen de var i, og på en eller måte fikk hennes uskyldighet dem til å føle seg bedre. De snakket og lo mens de spiste frokost og ryddet.
Plutselig ble mor alvorlig igjen. «Vi må dra til byen i dag,» sa hun langsomt. «Jeg har to og en halv dollar.»
Marcella kunne ikke tro det! Det var mange penger i Utah i 1905. «Det er flott!» utbrøt hun. Hun så for seg maten de kunne kjøpe for å fylle de tomme hyllene. Kanskje hun til og med kunne få nye sko!
Marcellas smil forsvant da hun så tårene i morens øyne. «Vi skylder to og en halv dollar i tiende,» sa hun lavt. Så samlet hun pikene rundt seg. «Jeg vet at vi nesten ikke har mat. Jeg vet at du så sårt trenger nye sko, Marcella. Men hvis vi vil at Herren skal velsigne oss, må vi holde hans bud.»
Så trakk hun frem den gamle, slitte Bibelen sin og slo opp i Malaki. Hun leste høyt Herrens løfte om at hvis de betalte tiende, ville himmelens luker bli åpnet for dem.
«Hva betyr det at himmelens luker vil bli åpnet?» spurte Arvella.
«Det betyr at vår himmelske Fader vil velsigne oss,» sa mor. «Det står at vi vil motta en så stor velsignelse at vi ikke vil ha plass nok. Jeg vet at vi trenger Herrens velsignelse nå mer enn noen gang. Jeg tror på hans løfte.»
«Jeg tror det også,» sa Marcella.
«Jeg også,» istemte Arvella.
«Å, så gode piker dere er.» Mor trakk dem inntil seg. «La oss be sammen, og så går jeg rett til biskopen med pengene.»
Pikene og mor knelte. Mor ba vår himmelske Fader om at hun måtte finne en utvei til å skaffe mer mat til den lille familien sin og sko til Marcella. Etter bønnen tørket alle bort tårer fra øynene sine. Så sa mor med et smil: «La oss gå og betale vår tiende, piker!»
De spaserte den korte veien bort til biskopens hus og ga ham tienden. Selv om føttene gjorde vondt, likte Marcella spaserturen og den gode følelsen inni seg. Hun visste at vår himmelske Fader ville velsigne dem.
Da de nesten var hjemme, så de onkel Silas og tante Maud komme. Begge pikene løp til onkel Silas, og han svingte dem høyt opp i luften.
«Hallo, Sarah,» sa tante Maud og ga mor en rask klem. «Vi ville bare se hvordan det står til med deg og pikene.»
«Vel,» sa Arvella alvorlig, «Marcellas sko er for små, men vi har betalt vår tiende, så det vil gå bra.»
«Arvella!» Mor sendte henne et strengt blikk. «Vi har det bra, Maud. Hvordan står det til med deres familie?»
De gikk inn og pratet hyggelig. Marcella tok raskt av seg de trange skoene og satte dem bort. Hun la merke til at tanten og onkelen så seg nøye rundt i huset. Tante Maud åpnet til og med et kjøkkenskap mens hun snakket. Altfor snart måtte gjestene dra igjen.
Senere på ettermiddagen ble Marcella overrasket over å høre en vogn utenfor. Den stoppet utenfor deres hus, og et bud kom til døren. «En leveranse til Sarah Nelson,» sa han.
«Det er min mor,» sa Marcella.
«Men jeg har ikke bestilt noe,» protesterte mor.
Plutselig viste onkel Silas seg i døren ved siden av gutten. «Det er til deg, Sarah,» sa han vennlig. «Du kan sette alt her på bordet,» sa han til gutten.
Gutten bar inn poser med mat. Pikene danset av glede rundt bordet. De omfavnet onkel Silas, som raskt unnskyldte seg og dro hjem. Det var så mye mat! Sukker, bønner, hvetemel og maismel, tørket kjøtt og frukt – skapene ville bli fulle! Aller sist la gutten en liten pakke i brunt papir på bordet.
Etter at gutten var gått, gikk pikene bort til den lille pakken. Hva kunne det være i den? Først ristet Marcella den og så Arvella. Så dro Marcella forsiktig av papiret. I fanget hennes falt det ut ikke ett, men to par sko! Marcella plukket opp det største paret og tok dem på. De passet akkurat, og lykkelig sprellet hun med tærne – det var så behagelig.
Så oppdaget hun Arvellas ansikt. Søsteren hadde plukket opp det andre paret og stirret henrykt på skoene. Hun så undrende på moren. «Jeg syntes du sa at jeg ikke trengte sko, mamma,» sa hun spørrende.
«De gamle skoene kunne klare seg,» sa moren gjennom tårer. «Men når vår himmelske Fader åpner himmelens luker, vet man aldri hva som kan falle ned.»
Marianne Dahl Johnson er medlem av Wells menighet, Elko Nevada øst stav.